Å følge med på virksomheten til de internasjonale selskapene staten eier, helt eller delvis, er som å gjete kongens harer. Mange er de, og de opererer innenfor en rekke områder med stor geografisk spredning. For oss som er interessert i hvordan staten forvalter sitt ansvar som en gigantisk eier av internasjonale selskaper har det vært mye å følge med på den siste tida.

Den tidligere toppledelsen i Yara er pågrepet og siktet for korrupsjon. Yara er verdens største leverandør av mineralgjødsel. Staten eier 36 % av Yara direkte og 4,5 % gjennom Statens Pensjonsfond- Norge (SPN). 

I Statoil rases det over kutt i de ansattes pensjonsordninger, mens ledelsen beholder sine gullkantede avtaler. I tillegg har vi selvfølgelig Statoils miljø- og klimafiendtlige prosjekter utenlands, så som utvinning fra tjæresand i Canada. Et prosjekt som i følge jusprofessor Beate Sjåfjell ikke bare er etisk problematisk, men sannsynligvis også lovstridig. Staten eier 62% av Statoil, samt eierandeler gjennom SPN.

Så har vi Telenors korrupsjonssak i India som kan komme til å koste selskapet svimlende 12 mrd. Staten eier 54% av Telenor direkte og i tillegg 4% gjennom SPN.

I mediedebatten om hvorvidt Kjell Inge Røkke hadde rett til å bestemme hvem Molde fotballklubbs trener kunne snakke med på 17. mai, hva de kunne snakke om og ikke minst hvor de kunne snakke sammen mente blant andre Trygve Hegnar at Røkke hadde grunn til å være forbannet over ikke å kunne kontrollere dette. Han er da en stor eier i fotballklubben må vite!

Når det gjelder staten som stor eier, hersker det imidlertid en utbredt oppfatning om at eiermakten skal begrenses til å hjelpe de samme selskapene ut av økonomiske og politiske uføre, og ellers holde kjeft.

Det er heldigvis flere tegn på at Nærings og handelsminister Trond Giske ønsker å bli en tydeligere eier og ta de etiske utfordringene et omfattende internasjonalt eierskap byr på, langt mer alvorlig enn tidligere statsråder. De mange nye stillingene i eierskapsavdelingen er godt nytt, ikke minst stillingen som direktør for samfunnsansvar. De nye ressursene i departementet bør bety at det ikke lenger henvises til Utenriksdepartementet når vi vil vite hvordan regjeringen konkret følger opp det sosiale og miljømessige ansvaret knyttet til statens egne selskaper. 

Hadde NHD allerede hatt disse ressursene på plass, ville departementet hadde forhåpentligvis også vært representert på ekspertkonferansen arrangert av den danske regjeringen i mai. Med tre danske statsråder til stede var temaet nasjonal gjennomføring av de nye FN prinsippene for menneskerettigheter og næringsliv. Norge har vært en av de største bidragsyterne for å få dette rammeverket på plass, og alle medlemsland er forpliktet til operasjonalisere dem. Som norsk UDs innleder på konferansen sa: vi må alle gjøre det, valget står mellom å gjøre det skikkelig eller omtrentlig. En rekke eksperter og politikere trakk nettopp fram de mulighetene statlig eierskap, eksportkreditter og andre offentlige støtteordninger til utenlandsinvesteringer gir land som ønsker å gjøre det skikkelig.

Derfor framstår det unektelig både arrogant og omtrentlig når NHD som har ansvaret for den nasjonale gjennomføringen av et arbeid Norge i stor grad har finansiert, uteblir fra en så viktig konferanse. Mens U D som gjentatte ganger har understreket at det som har med nasjonal oppfølging å gjøre, ikke er deres bord, sender minst 4 embetspersoner.

Professor John Ruggie og flere fra hans team som i 6 år har arbeidet fram FN prinsippene, har organisert seg under navnet Shift og gir råd til stater og storselskaper som ønsker å gjennomføre prinsippene. Så langt har de ikke fått noen henvendelser fra Norge men, sier det ville vært en glede å bistå etter den solide støtten de har fått og fortsatt får, fra det landet de i sin tid omtale som sin «perfect match». Vi anbefaler at NHD tar kontakt med Shift. Vi tror det er en god begynnelse i det viktige arbeidet der er å bistå Kongen i å gjete sine harer.

Innlegget var på Dagsavisens debattsider Nye meninger 04.juli