- Blant norske myndigheter og vanlige nordmenn synes det å være en utbredt oppfatning at Norge er et lite men innflytelsesrikt land som ofte setter internasjonale standarder for etisk adferd og som gjør mye godt i verden. Stemmer dette bildet, og hvor etisk er egentlig Norges utenriks- og utviklingspolitikk i praksis, sammenlignet med andre land og med statens erklærte politikk, spør Mark Curtis i rapporten ”Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy” som ble lagt frem på Nobels fredssenter torsdag 7. januar.

Politisk forfatter og historiker Mark Curtis er kjent for å avdekke britisk utenrikspolitikks sanne ansikt. Denne gangen har han tatt for seg Norge, hvordan vår politikk berører utviklingsland.

Rapporten tar for seg noen sentrale områder innenfor norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Curtis mener funnene bør uroe nordmenn:

• Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har riktignok etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet. Oljefondet er dessuten ikke nevneverdig mer etisk enn en rekke andre investeringsfond.
• Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det finnes positive sider ved norsk miljøpolitikk. Men Norge bidrar samtidig i stor – og økende – grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp. Norsk miljøbistand er en utilstrekkelig kompensasjon for dette.
• Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt av NATO-allierte i offensive operasjoner i oversjøiske områder, og norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til enkelte land som bryter menneskerettighetene.
• Mange norske selskaper, inkludert statseide, er involvert i menneskerettighetsbrudd i utlandet, men regjeringen har ikke lyktes i å tydeliggjøre eller etablere juridisk bindende ordninger som stiller disse bedriftene til ansvar. Mens FN oppfordrer til sterkere global styring - som forøvrig støttes av norsk bistand – belager regjeringen seg på at bedrifter frivillig vil ta det nødvendige samfunnsansvar.
• Norge har tatt viktige skritt i retning av å presse Verdensbanken til å slutte med å påtvinge utviklingsland privatiserings- og liberaliseringsbetingelser, men Norge støtter fortsatt Verdensbankens næringsutviklingsmodell. Norge fremmer fortsatt privatisering, noe særlig landets industribedrifter tjener på.

Curtis mener at Norge har vist genuint og viktig etisk lederskap på enkelte politiske områder, noe dens statsråder gjerne understreker og som blir lagt merke til ute. Men listen over uetisk norsk politikk er lang og voksende. Norges uetiske fremferd er særlig knyttet til promotering av bedrifters interesser som regjeringen ikke stagger eller vrir mot mer etisk virksomhet. I dette henseende skiller ikke lenger Norge seg nevneverdig fra andre rike land som utnytter planeten til egen fordel.

Han konkluderer også med at norske statsråder er fundamentalt mer åpne, og at staten er langt mer transparent enn de fleste andre land. Men de står overfor en rekke dilemmaer og unngår vanskelige politiske valg. Mange synes å mene at de kan ha en stor oljeindustri og samtidig lede kampen mot klimaendringene, at de kan arbeide i korrupte, undertrykkende regimer og fortsatt bli sett på som forkjempere for menneskerettigheter, at de kan fremme norsk næringslivs interesser i verdensøkonomien i samme grad som andre stater, men sees på som pionerer innen samfunnsansvar, og at de kan snakke om å omfordele rikdom global mens pensjonsfondet fortsetter å investere i skatteparadiser. 

Curtis hevder at Norge samlet sett har Norge mistet sin etiske nisje. Under den kalde krigen på 1960- og 1970-tallet utmerket Norge seg med sin fredssøkende holdning mellom supermaktene. Med den nyliberale økonomiske globaliseringsbølgen på 1980- og 1990-tallet utmerket også Norge seg med den vellykkede norske modellen der staten spilte en sentral rolle. Dagens norske politikere har imidlertid ikke lyktes i å utvikle en stor idé de vil dele med verden. De står nå foran tøffe avgjørelser og må tenke nye store tanker dersom de ønsker å fremme genuint etisk politikk.

Curtis har skrevet rapporten på oppdrag for Forum for Utvikling og Miljø, men står selv for meningene og konklusjonene. Daglig leder Elin Enge mener det ikke er uoverkommelig for Norge pg regjeringen å leve opp til sitt eget selvbilde, men at det trengs politisk vilje.

- Også vi etterlyser denne regjeringens store visjoner. Norge er et lite land, men kan likevel være en moralsk stormakt. Vi har vist vei tidligere, og kan gjøre det igjen, mener daglig leder Elin Enge i Forum for Utvikling og Miljø.

Enge peker på at vi trenger politikere som tør å ta viktige og riktige veivalg i disse spørsmålene.

Regjeringen kan bruke sitt eierskap i selskaper som Nammo til å sikre at salg av norske våpen ogammunisjon skjer etter norske, strenge regler uansett hvilket land fabrikkene ligger i. Den kan bruke sitt eierskap til å sikre at norskeide bedrifter som Statoil ikke får herje fritt i sårbare områder. Den kan velge klima fremfor olje ved å satse på fornybar energi. Og den kan sørge for at Statens pensjonsfond (Oljefondet) prioriterer investeringer i selskaper som ikke undergraver klima, miljø og fattige menneskers rettigheter.

 - Norge må sette etikk og langsiktige egeninteresser over profitt og kortsiktig egeninteresse, påpeker Elin Enge.

- Det er viktig at vi nå tar denne debatten videre, og ikke lar det stoppe med dette, fastslår hun.