Profilere næringslivet. «We are the World, we are the penguins». Kronprinsesse Mette-Marit hyllet nylig Jotun, med sang og dans. Hun skal ha vært så begeistret at hun dro i gang en ekstra runde av pingvinsangen utenfor fabrikken i Kuala Lumpur. En sjarmerende, norsk kronprinsesse utgjør nok adskillige markedsføringsmillioner og kan være vanskelig å matche for land med mindre livlige, eller ingen kongelige i det hele tatt, som skal profilere eget næringsliv i utlandet. Også Aker Solutions i Malaysia fikk glede av kronprinsparets besøk.

Ikke noe galt sagt om Jotuns aktiviteter eller pingvinlogo. Det prinsipielle spørsmålet er om kongehuset skal kaste glans over ethvert norsk selskap i utlandet, uten en vurdering av selskapets etiske rulleblad.

Utfordringer

Den økonomiske globaliseringen innebærer mange etiske og politiske utfordringer. På tross av en rekke skandaler har det internasjonale samfunnet ikke klart å etablere noen systemer som sikrer erstatning til skadelidte og sanksjoner mot selskaper som krenker grunnleggende menneskerettigheter og ødelegger miljøet. Felles for den økende jungelen av standarder og retningslinjer som skal fremme samfunnsansvar er frivillighet. Blant pådriverne for disse, finnes mange av de mest ansvarlige selskapene i verden. Disse fortjener honnør for sitt pionérarbeid og for å ha tatt kostnadene det har medført.

Selvpålagte retningslinjer har dessverre liten verdi når de blir ignorert. «Verstingselskapene» lar seg heller ikke stoppe av sjekklister og politiske oppfordringer dersom de ikke løper en risiko for tap i en eller annen form. Da statsminister Kjell Magne Bondevik i sin tid oppfordret til boikott av Burma, unnlot Aker Kværner å trekke seg før kontrakten utløp. Likevel gikk selskapet ut med en pressemelding om at de støttet oppfordringen og ga inntrykk av at det ikke lenger var i Burma.

Kritikkverdig adferd.

Etisk kvalitetssikring kan ikke bare baseres på at markedet vil straffe kritikkverdig adferd. Verden er full av eksempler på at grov utbytting, barnearbeid og miljøødeleggelser har vært svært økonomisk lønnsomt. Markedsmekanismene virker dessuten forskjellig. Mens noen selskaper møter millioner av potensielle kunder daglig, og derfor er sårbare overfor negativ medieomtale, risikerer andre lite, fordi de ikke har salgsledd ut til vanlige forbrukere. Dessuten har man problemet med bukken og havresekken, når vurderingen av hva som er «etisk», foretas av de samme organer som har sterke økonomiske interesser i en virksomhet. Denne problemstillingen er særlig relevant for staten Norge, som har et betydelig eierskap i en rekke store, norske selskap.

Viktig deltagelse.

I forbindelse med utenlandsinvesteringer bidrar det offentlige med forskjellige former for økonomisk og profileringsmessig støtte. Regjeringens og kongehusets deltagelse i næringslivsdelegasjoner er viktige elementer. Slike ordninger er imidlertid ingen automatisk rettighet, og selskaper som bryter internasjonale etiske standarder bør risikere å miste slike goder.

Hvis Norge virkelig ønsker å drive en aktiv politikk for å fremme et samfunnsansvarlig næringsliv, bør ulike støtteordninger forbeholdes de beste selskapene innen hver bransje, basert på en helhetsvurdering av selskapet over tid, ikke av enkeltprosjektene. Det vil være en premiering av de selskapene vi har grunn til være stolte av, og kan føre til et internasjonalt kappløp mot toppen når det gjelder etikk, fremfor det motsatte. Vi ville vel nødig sett kronprinsessen synge og danse med Aker Kværners 700 ansatte på Guantánamo-basen?