Den varslede Stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar er forsinket. Vi håper det er fordi det investeres i å gjøre meldingen mer relevant og gleder oss til julepresangen fra Jonas Gahr Støre i år!

Det er selvfølgelig fint om næringslivet gir presanger til verdens fattige, men for mange av oss dreier deres samfunnsansvar seg rett og slett om hvorvidt de følger norsk lov og internasjonale konvensjoner for menneskerettigheter og miljø også i utlandet. For når det er ulovlig å ansette barn eller tvangsarbeidere i Norge, bør det vel også være forbudt å gjøre det i utlandet? Og når det er en menneskerett å kunne organisere seg i Norge, må det vel også være slik for ansatte i norske konsern utenlands?

Aker Kværners drift på Guantanamo, SN Powers dødsulykker i India, Telenors barnearbeid i Bangladesh og slavelignende forhold hos Hydros underentreprenører i land med forbud mot organisering aktualiserer spørsmål om næringslivets ansvar. Men det mest sentrale når regjeringen skal orientere Stortinget i form av en Stortingemelding, om politiske tiltak, er selvfølgelig hvilket ansvar norske myndigheter har. Regjeringen har lovet å presentere en ambisiøs og konkret melding. Finanskrisen synliggjorde behovet for regulering av finans- og næringslivet. Når regjeringen i sin nye internasjonale strategi for et ”Anstendig Arbeidsliv” ønsker sammenheng i politikken, sier det seg selv at norsk næringsliv må respektere menneskerettigheter og miljø også utenlands. Signaler tyder dessverre på at regjeringen nok en gang vil nøye seg med å uttrykke forventninger om at bedriftene oppfører seg anstendig, uten å sørge for at de faktisk gjør det.  Det er flere grunner til at verdens fattige og mest sårbare fortjener akkurat denne julepresang i år.

Flernasjonale selskaper har enorm makt, og innflytelse til å sette standarder for miljø og menneskerettigheter der de opererer. Selv om landene de opererer i burde regulere næringslivet, har mange av dem verken ønske om, lover og tilsynsmyndigheter til å gjøre det. Det betyr ikke at det er frivillig for utlendinger å respektere menneskerettigheter og miljø der. Selv om for eksempel LO mener at næringslivets samfunnsansvar ikke skal underlegges egen regulering, mener de ikke at det er frivillig hvorvidt menneskerettighetene respekteres eller ei. Det er forøvrig mange i norsk næringsliv som ønsker regulering som sikrer respekt for menneskerettigheter og miljø. Det bryter også mot befolkningens etikkforståelse at norske selskaper ustraffet kan bidra til grove miljø og menneskerettighetsbrudd i utlandet.

Selv om Norge ikke plikter å sikre gjennomføring av menneskerettigheter i utlandet, betyr ikke det at vi ikke har rett til det. Internasjonale konvensjoner, samt ny rettspraksis forplikter myndighetene i bedriftenes hjemland både politisk og rettslig. Selv om stater i utgangspunktet kun har ansvar på eget territorium, finner vi voksende legitimitet for prinsippet om at flernasjonale selskaper har ansvar for praksis i sine selskaper, og at også hjemlandene har ansvar for å sette krav og overvåke disse. Vi har ingen praksis for at selskaper stilles strafferettslig til ansvar for manglende respekt for internasjonale konvensjoner i andre land. Det betyr ikke at dette ikke vil skje. Det er ingen folkerettslige argumenter mot, men derimot en rekke for, å fastslå at norske rettssubjekter er bundet til å respektere menneskerettighetene både hjemme og ute. Korrupsjonslovverket har dette og norske borgere kan stilles for retten i Norge hvis de har misbrukt barn i utlandet. Organisasjonssamfunnet mener et slikt system må gjøres relevante for norske selskaper som krenker menneskerettighetene og bidrar til alvorlige miljøødeleggelser.

Norge tar mål av seg til å bli en pådriver for et internasjonalt regelverk for næringslivets samfunnsansvar. Det er bra, men et offensivt nasjonalt rammeverk, med så vel positive som negative virkemidler, er en forutsetning et effektivt internasjonalt regime, og for å ha legitimitet i pådriverrollen. Det er få grunner igjen til ikke å inkorporere minimumskrav til norsk næringslivs ansvar for menneskerettigheter og miljø utenlands i relevant norsk lovgivning. For når den første rettsaken kommer vil vel ikke regjeringen ønske å bli anklaget for medansvar fordi de har fortalt næringslivet at respekt for eksempel for menneskerettighetene var en frivillig sak?

Stortingsmeldinger som presenteres i slutten av en stortingsperiode bør være revolusjonerende gode. Representanter for regjeringen uttalte gang på gang når Telenor, Hydro, SN Power og AkerKværner sakene kom opp at de forventet at norsk næringsliv oppfører seg ordentlig. Forventninger er det sivilsamfunnet som har. Regjeringer derimot, har vi valgt for at de nettopp skal regjere. Derfor gleder vi oss til jul. Vi forventer at staten skal passe på eget næringsliv. Den forrige sentrumsregjeringen fikk gjennom etiske retningslinjer for Statens Pensjonsfond – Utland og denne regjeringen kan ikke være dårligere. Ja, jammen gleder vi oss til jul!