Regjeringen erklærer markedsfundamentalismen fallitt og serverer krisepakke innenlands. Utenlands skal derimot mennesker og miljø i møte med norske bedrifter være prisgitt de gamle mekanismene. Det er det mest historiske ved regjeringens første stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar.

I sin kronikk i Dagbladet 29.01 kritiserer professor Atle Midttun regjeringens Stortingsmelding om bedrifters samfunnsansvar. Midttun har mange gode poenger, men fanger ikke opp all kritikken mot meldingen.

– Markedsfundamentalismen har spilt fallitt. Tiden er kommet for politisk styring og effektiv regulering, sa Kristin Halvorsen da regjeringens krisepakke ble lagt frem. Det samme sa Jonas Gahr Støre da han oppsummerte Oslo Conference on Decent Work, og viste til tre forhold som må på plass: Bedre lovgivning, nasjonal implementering og involvering av sivilsamfunnet.

Det er tverrpolitisk oppslutning om politisk styring for å komme på rett kjøl etter finanskrisen. Men for aktivitetene som finansverdenen investerer pengene i, som ofte foregår i land med manglende evne og vilje til å beskytte mennesker og miljø, er det visst fortsatt markedsfundamentalismen som skal rå.

Regjeringens mål og forventninger beskrives i Stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar (CSR). De har holdt høy profil i arbeidet og lovet en konkret og ambisiøs stortingsmelding. Etter en rekke konferanser, utredninger og debatter, var det knyttet store forventninger til meldingen. Soria-Moria erklæringen, og de etiske retningslinjene for oljefondet som ble vedtatt under en borgerlig regjering, skapte optimisme.

Men dessverre, meldingen er verken konkret eller ambisiøs. Tiltakene ville ikke forhindret at saker som Aker Kværners virksomhet på Guantánamo, dødsfall hos SN Power eller barnearbeid hos Telenors underleverandører gjentar seg. Regjeringen har snarere brukt opp synonymordboken når det gjelder å ønske, håpe, forvente og oppfordre, men unngår konsekvent å kreve, pålegge eller bestemme. Kort sagt unnlater regjeringen å regjere.

Meldingen gir riktignok god innføring i feltet og drøfter mange positive virkemidler. Verd å nevne er at OECDs kontaktpunkt får en ny modell, det skal opprettes en rådgivningsinstans for norske bedrifter, man vil utrede tiltak for å stanse kapitalflukten til skatteparadis, og Norge vil være en internasjonal pådriver for å få et forpliktende internasjonalt rammeverk for CSR. Meldingen er ført i pennen av kunnskapsrike folk i embetsverket, men mangler politisk signatur.

Etikk som en verdi i seg selv ble ikke nevnt under lanseringen, ei heller at næringslivet har noe selvstendig ansvar utover det å ta vare på kunder, tilsatte og sitt rykte. Statsråd Brustad understreket derimot samfunnsansvarets betydning for omdømme, kunde- og ansattlojalitet. Det minste vi kunne forventet fra den største eieren på Oslo Børs, og alle andre børsnoterte selskaper, er at de blir pålagt en rapporteringsplikt etter Global Reporting Initiativ. Det ville satt Norge på linje med en rekke andre land i Europa og være i tråd med anbefalingene fra Utviklingsutvalgets utredning.

Et av totalt fire nasjonale tiltak lyder: Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere tiltak som kan bidra til å hindre at norske borgere og bedrifter begår alvorlig miljøkriminalitet utenfor landets grenser.Slik konkret handlekraft skremmer nok vannet av verstingselskapene! Det må være historisk at en regjering kan presentere grunnlaget for en ny næringslivspolitikk på 100 sider uten ett knyst fra verken næringsliv eller fagbevegelse. Meldingen synes basert på et underliggende premiss om at norske selskap er gode og velmenende aktører som opererer utenlands for å bidra til fordeling og bærekraftig utvikling. Alle eksempler på det motsatte er visst et resultat av misforståelser og manglende veiledning.

Vår anbefaling om å opprette et ombud for næringslivet innfris ikke. Det vil være i selskapenes egen interesse å få et uavhengig organ, med innsynshjemmel, som vurderer påstander om medvirkning til menneskerettighetsbrudd eller alvorlig miljøødeleggelse, og bidrar til å renvaske selskaper dersom anklagene er uberettigede. Ombudet ville markere første skritt i retning av å forebygge slik atferd hos norske selskap i utlandet. Statsråd Solheim vil derimot at frivillige organisasjoner og presse skal ta denne jobben ved å henge ut «verstingene». Dette innebærer en total ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheter og vil medføre tilfeldig behandling av selskapene.

Det er prisverdig at norske myndigheter endelig tar del i en debatt som hittil har vært forbeholdt næringslivet og organisasjoner som våre, men de kommer sent og leverer lite. Regjeringen later dessuten til å overse at det er motsetninger mellom interessentene i denne debatten. Det er ikke alltid at det forslitte begrepet win-win fungerer. Men vi trodde i det minste at vi for lengst hadde avlivet myten om at «det er typisk norsk å være god»!