For å nå bærekraftsmålene innen 2030 og skape utvikling for alle må flere typer verktøy brukes, det er tydelig at det ikke finnes én løsning. Økte investeringer i fornybar energi blir ofte holdt fram som en løsning og er en viktig del av utviklingspolitikken, i Norge og internasjonalt. Både i Parisavtalen og i FNs nye naturavtale blir det også lagt vekt på nye finansverktøy som virkemidler for grønn omstilling.

Samtidig er internasjonale investeringer i utviklingsland ofte preget av konflikter fulgt av menneskerettighetsbrudd og ansvarsfraskrivelser i forbindelse med miljøødeleggelser. Grønne investeringer er ofte arealintensive, og vi har sett hvordan konflikter rundt land og ressurser har fulgt i kjølvannet av fornybar-prosjekter. Dette har de siste ti årene ofte handlet om nettopp fornybar energi.

Norfunds omstridte investeringer i solkraft i Honduras der internasjonale investorbeskyttelsesmekanismer brukes mot den nye demokratisk valgte regjeringen, viser tydelig hvor vanskelig grønne investeringer kan være. Utvikling dreier seg ikke bare om økonomisk vekst, kunnskap eller de rette tekniske løsningene. Det avgjørende spørsmålet er hvordan ressursene kontrolleres og fordeles. Uten tydelige prinsipper og rammeverk som sikrer en rettferdig omstilling risikerer vi at grønne investeringer i konflikt med alle andre utviklingsmål.

Hvordan kan vi sikre at grønne investeringer ikke kommer i konflikt med demokratiske beslutningsprosesser, menneskerettigheter og urfolksrettigheter? Hvilke virkemidler fører til økt konflikt og hvilke kan vi bruke for å sikre en rettferdig omstilling?

Innledninger fra:
- Gry Ballestad, Leder av avdelingen Utvikling og humanitært samarbeid, Norsk Folkehjelp.
- Henrik Årby, nestleder i Attac
- Beate Thoresen, seksjonsleder Latin Amerika i Norsk Folkehjelp
- Silje Hvilsom Kvanvik, informasjonsrådgiver i LAG
- Per Kristian Sbertoli, Leder samfunnskontakt i Norfund