Svak bærekraftsrapportering gjør ingen klokere

Kort oppsummert: Det Norge mangler for å kunne påberope seg en lederrolle for FNs bærekraftsmål er en plan, noe å måle den med, og grundig og regelmessig rapportering, skriver Kathrine Sund-Henriksen i Bistandsaktuelt

Svak bærekraftsrapportering gjør ingen klokere

Når statsbudsjettet blir lagt frem neste uke, får Stortinget regjeringens rapport om hvordan det står til med bærekraftsmålene og samstemthet i norsk utviklingspolitikk. Men vil de bli noe klokere?

Mandag 7. oktober legges statsbudsjettet frem. Statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet er der den norske regjeringen rapporterer på sitt arbeid med bærekraftsmålene og samstemthet. Forum for utvikling og miljø har tidligere kritisert rapporteringen for å være selektiv og fokusert på suksess over forbedringspotensialer.


Les ForUM-lederens kronikk om statsbudsjettet, bærekraftsmålene og samstemthet i Bistandsaktuelt i dag, eller nedenfor.


Svak rapportering gjør ingen klokere

Kathrine Sund-Henriksen, daglig leder i Forum for utvikling og miljø

Når statsbudsjettet blir lagt frem neste uke, får Stortinget regjeringens rapport om hvordan det står til med bærekraftsmålene og samstemthet i norsk utviklingspolitikk. Om de blir stort klokere er en annen sak.

Norge har et sterkt eierskap til FNs bærekraftsmål, blant annet gjennom statsminister Erna Solbergs medlemskap i pådrivergruppen for målene. I Granavolden-plattformen har regjeringen også forpliktet seg til å føre en «samstemt» politikk for utvikling. Som idé og ambisjon innebærer en samstemt politikk i prinsippet at alle tiltak – på tvers av politikkområder og fagdepartementer – skal dra i samme retning.

Behov for konsekvent politikk

Allerede tidlig på 1990-tallet lanserte OECDs utviklingskomité (DAC) ideen om samstemt politikk for utvikling. Fokuset var da på «do no harm», eller å ikke gjøre skade. På midten av 2000-tallet ble definisjonen utvidet til å omhandle synergier mellom ulike politikkområder og utviklingsmål – og hvordan politikk og praksis utover bistand også skal søke å bidra til internasjonale utviklingsspørsmål.

Samstemthet og bærekraft er på mange måter to sider av samme sak. Hvis politikken er ustemt i motsetning til samstemt, tar vi med den ene hånden og gir med den andre. Derfor er det viktig at norske politikere i både posisjon og opposisjon regelmessig tar en fot i bakken og spør: Er den politikken vi fører samstemt? Gjør vi de riktige tingene for å nå bærekraftsmålene? På hvilke områder har de ulike departementene kryssende interesser? Hva er truslene, mulighetene, svakhetene og styrkene? Vi håper at vi får noen av svarene i årets budsjett.

Statsbudsjettet egner seg dårlig til rapportering

Statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet er der den norske regjeringen rapporterer på sitt arbeid med bærekraftsmålene og samstemthet. Rapporteringen på bærekraftsmålene i statsbudsjettet er svært overordnet, og hovedvekten av endringene fra år til år er redaksjonelle og språklige. Konkrete tiltak er sjelden knyttet til delmål, og så å si aldri til indikatorer. Det gjør det til en krevende operasjon å få oversikt over fremgangen på bærekraftsmålene og konkrete politiske målsettinger.

Det samme gjelder graden av samstemthet i norsk politikk for bærekraftig utvikling, det vil si i hvilken grad andre politiske prioriteringer går på bekostning av utviklingspolitiske mål. OECD har kalt rapporteringen på samstemthet for «ineffektiv». I en evaluering av Norges arbeid med samstemthet fra 2018 påpeker Norad at formatet for rapporteringen i statsbudsjettet legger vesentlige begrensninger på hvordan rapporten kan struktureres, og hva som kan behandles. Sammen med de ulike departementenes motivasjon for å rapportere på gode resultater gjør dette det svært vanskelig å påpeke dilemmaer og inkonsekvenser i norsk politikk.

Svak rapportering er en generell trend

Norge har fått tilbakevendende kritikk for rapportering der hovedfokuset ligger på suksesshistorier fremfor utfordringer, dilemmaer og inkonsekvenser i norsk utviklingspolitikk. I en mer spisset rapport har Riksrevisjonen i 2019 gjennomgått budsjettproposisjonenes rapportering på resultater av utdanningsbistand og påpekt at det ”i stor grad rapporteres om utførte aktiviteter og positive resultater, og i mindre grad om “problemer i prosjektene”.

Tilsvarende har organisasjonen Sabima gått gjennom Norges sjette nasjonalrapport til det internasjonale sekretariatet for fremgangen mot Aichi-målene, der Norge gjør rede for hvordan vi tar vare på naturen og oppfyller FNs biomangfoldkonvensjon. Sabimas gjennomgang avdekket en rekke feil og mangler i det som skal være den mest oppdaterte gjennomgangen av hvordan Norge tar vare på naturen. Unøyaktig rapportering bidrar til at grunnlaget for politiske beslutninger også blir unøyaktig, noe som kan få store konsekvenser.

Manglende fokus på dilemmaer

I juni ga Utenriksdepartementet og Finansdepartementet ut sin årlige One Year Closer-rapport, som blant annet ligger til grunn for Norges rapportering på bærekraftsmålene i FN. Rapporten påberoper seg ikke å være en utfyllende beskrivelse av Norges oppfølging på bærekraftsmålene, men heller gi et øyeblikksbilde av hva Norge har oppnådd, samt å identifisere noen spørsmål som må håndteres innen 2030.

Organisasjons-Norge var i forkant invitert til å komme med innspill om hva de ulike organisasjonene har gjort i Norge eller internasjonalt for å følge opp 2030-agendaen. Det man ikke var bedt om, var å komme med eksempler på utfordringer eller dilemmaer. Rapporten for 2019 tar riktignok opp negative forhold både ute og hjemme, som frafall i skolen, ungdomsledighet, økende ulikhet og barnefattigdom. Det er likevel påfallende at klassiske eksempler på selvmotsigelser og dilemmaer i norsk utviklingspolitikk og politikken for øvrig ikke omtales. For eksempel er verken våpeneksport eller norsk produksjon og eksport av olje og gass nevnt med ett ord.

Alle gode ting er tre

Norske sivilsamfunnsorganisasjoner har lenge pekt på behovet for en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene, senest i en kronikk i Bistandsaktuelt 29. mai. Kronikken ble stående ubesvart. Også Stortinget har bedt regjeringen om å legge frem «en plan for hvordan Norge vil gjennomføre bærekraftsmålene, nasjonalt og internasjonalt».

En god rapportering på Norges arbeid for å nå bærekraftsmålene bør være tuftet på nasjonal statistikk med indikatorer. Indikatorene bør helst utvikles i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå og andre nasjonale statistikkprodusenter, eventuelt supplert med alternative indikatorer fra sivilsamfunn og akademia. Om ikke velgerne går i fakkeltog for indikatorer, er det likevel slik at indikatorer er det verktøyet vi bruker for å måle om vi har nådd målene våre. SSB er godt rustet til å koordinere innsamling og tilgjengeliggjøring av data og statistikk og bør få tilført tilstrekkelige ressurser for å dekke dette behovet.

Kort oppsummert: Det Norge mangler for å kunne påberope seg en lederrolle for FNs bærekraftsmål er en plan, noe å måle den med, og grundig og regelmessig rapportering.


Kontakt:

Bilde av Kathrine Sund-Henriksen

Kathrine Sund-Henriksen

Daglig leder
Kontaktperson for: Alle ForUMs saker, organisasjon, medieutspill
+47 411 05 167