Innspill til COP22 i Marrakech 2016

Innspill til COP22 i Marrakech 2016

Norge spilte en konstruktiv og viktig rolle i å få på plass Paris-avtalen, og COP22 er det stedet prosessen starter for å gå fra ord til handling.

Forum hilser Norges raske ratifisering av avtalen velkommen og ser fram til å bidra til at den iverksettes. Vi mener at avtalen sender mange riktige signaler, men at den ikke i tilstrekkelig grad tvinger verdens land til å handle. Vi ligger dårlig an til å nå målet Norge og de andre landene har forpliktet seg til om å holde global oppvarming under +2°C og etterstrebe 1,5°C.

For det første legger landenes nasjonale mål (NDCs) opp til at globale utslipp kan stige fram til 2030, til et nivå 38% over tograderscenariet.[1] For det andre vil et karbonbudsjett med 66% sjanse for å holde global oppvarming under 1,5°C med dagens utslipp være oppbrukt om så lite som fire år.[2] Denne varslede katastrofen vil ramme verdens fattigste, de som har bidratt minst til klimaendringene, hardest. Slik urettferdighet er uakseptabel.

Det kan derfor ikke være tvil om at alle lands nasjonalt bestemte mål må styrkes betraktelig. Det er heller ingen tvil om at storstilte utslippskutt må starte i dag, uavhengig av når Paris-avtalen trer i kraft, og at de 100 milliardene dollar per år innen 2020, og andre midler, som er lovet, må leveres. Kun da vil vi ha mulighet til å beskytte verdens sårbare, ha tid til å tilpasse oss de endringene som nå er uunngåelige, og styre unna irreversibel tap og skade for folk og natur.

Forum mener at Norge har mye å bidra med i å sikre dette, både gjennom det vi ser på som aktivt og progressivt engasjement i arbeidet med regelboka for Paris-avtalen, og spesielt gjennom tiltak og handling hjemme. I dette dokumentet presenterer vi innspill til vedtak på COP22, og tiltak som bør skje her i Norge for å følge opp disse og tidligere vedtak, spesielt fra Paris. Innspillet er blitt laget av ForUMs klimagruppe[3] og godkjent av ForUMs styre.

Utslippskutt

Klimamålene må styrkes, så snart som mulig og over tid, også Norge sitt. Climate Action Tracker rangerer Norges klimamål på 40% utslippsreduksjon innen 2030 som «medium», som tilsier et nivå som ikke gjør oss i stand til å holde global oppvarming til 1,5-2°C.[4] Dette er ikke i tråd med Norges rettmessige ansvar, gitt vår enorme petroleumsbaserte rikdom, og heller ikke ønsket om å være pådriver og foregangsland. Norges klimamål må derfor styrkes slik at de er i samsvar med vitenskapelige anbefalinger for å unngå oppvarming på over nå 1,5°C. Så mye som mulig skal gjøres hjemme, i tillegg til bidrag utenlands uten offsetting, og implementeringen må begynne med en gang, uten å vente på at avtale med EU forhandles. På COP22 bør Norge kreve at alle lands jevnlig reviderte klimamål må forklare hvorfor og hvordan de er rettferdige og ambisiøse sammenlignet med landenes ansvar og kapasitet. Norge kan deretter vise lederskap gjennom å annonsere et revidert mål på COP24 i 2018, slik Stortingsflertallet har bedt om,[5] som tydelig oppfyller dette kravet.

Felles femårige tidsrammer for klimamålene. Ifølge Paris-avtalen skal det første partsmøtet CMA1 vurdere om det skal innføres felles tidsrammer for oppdatering av klimamålene, men det er ikke bestemt hvor lange de skal være. Norge må jobbe for at dette blir tidsrammer på fem år, heller enn ti. Fem år er jevnlig nok til at målene kan justeres basert på siste vitenskapelige og teknologiske framskritt, og gjøre oss i stand til å nå 1,5-2°C.

Femårige oppdateringer vil være tilpasset de femårige kommunikasjonssyklusene og de globale opptellingene («global stocktake»). De fleste land har i dag klimamål som gjelder for 2030 og neste runde vil derfor starte etter dette. Første opptelling skal skje i 2023, som basis for oppdaterte klimamål som annonseres i 2025. Dersom disse da har tiårssyklus, vil klimamålene annonsert i 2025, for en syklus som starter i 2030, kun gjelde for 2040 og bestemme utslippsbanene for de neste 15 årene. Hver tiende år er derfor for sjeldent og vil kunne låse inn lave ambisjoner i 15 år.

Ny energipolitikk og ambisiøs klimalov som Norges langsiktige klimastrategi. Paris-avtalen inviterer verdens land til å lage langsiktige lavutslippsplaner basert på ansvar og kapasitet, før 2020. Ettersom Norge både har stort ansvar og stor kapasitet, må det lanseres en ny norsk energipolitikk og en effektiv klimalov for å følge opp dette. Det grønne skiftet må innebære en total omlegging fra fossil til fornybar energi, noe årets energimelding eller klimaloven som nå er sendt på høring ikke legger opp til. Subsidier til oljesektoren må fjernes. Videre trenger vi en handlingsplan for utslippsfri transportsektor, krav om klimahensyn i alle offentlige anskaffelser, tydeligere og mer ambisiøse strategier for teknologier som havvind og solenergi, elektrifisering av petroleumsproduksjonen, avlysning av 23. og 24. konsesjonsrunde, og ingen ny lete- og boreaktivitet etter olje og gass på norsk sokkel.

Norge må dessuten arbeide hardt for reelle utslippsreduksjoner , heller enn karbonfangst og lagring som vi ikke vet nok om verken utslippspotensialet til, eller de miljømessige og sosiale effektene av. Klimaloven må inneholde sektorvise, årlige karbon-budsjett, for å kunne vise vei til et fossilfritt Norge i 2040. Dette gjelder også Forsvarets virksomhet. Norge må fremme at utslipp fra militær virksomhet synliggjøres internasjonalt, og gå foran med et godt eksempel.

Større utslippskutt også på kort sikt gjennom internasjonalt samarbeid. Langt større utslippskutt må skje så snart som mulig, lenge før 2030-målene skal innfris, om vi skal unngå de verste konsekvensene for verdens folk og natur. Marokko har erklært at COP22 skal handle om handling og iverksettelse. Forum håper at Norge vil bidra til dette gjennom aktiv deltakelse i tekniske møter, og deltakelse i nye og eksisterende internasjonale samarbeidsinitiativ, for eksempel gjennom Global Climate Action Agenda (GCAA). Samarbeidene bør gi utslippskutt i både industriland og utviklingsland, i skog- og landsektoren, byer, transport, fornybar energi og energieffektivisering, noe som i mange tilfeller vil ha store positive bonuseffekter på utvikling og fattigdomsreduksjon. Norge har mye å bidra med av penger, teknologi og kompetanse. Norge er en attraktiv partner for andre land og for ikke-statlige aktører, og aktivt engasjement her vil også styrke rollen som brobygger.

Norge bør også oppfordre norske ikke-statlige aktører til å engasjere seg, men det er avgjørende å forhindre grønnvasking. Derfor oppfordrer Forum Norge til å sikre at det utformes kriterier for samarbeidsinitiativ som fremmes av FN og framheves på de årlige høynivåbegivenhetene. Dette må til for å sørge for at disse leverer virkelige utslippskutt, bidrar til bærekraftig utvikling, og ikke bryter med menneskerettighetene. Denne jobben bør starte på COP22, og kan ledes av Champions for pre-2020 action, men må for å sikre legitimitet holdes innenfor rammene av UNFCCC.

Forum anbefaler:

  • At Norges klimamål styrkes slik at det tilsvarer vårt rettmessige bidrag til målet om 1,5°C og et fossilfritt Norge i 2040.
  • At den norske klimaloven som regjerningen nylig har sendt på høring skal inneholde sektorvise, årlige karbonbudsjett.
  • At COP22 vedtar felles femårige tidsrammer for oppdatering av alle lands klimamål.
  • At Norge blir med på og finansierer flere internasjonale samarbeidsinitiativ om klimatiltak på kort sikt.
  • At det utvikles strenge kvalitetskriterier for klimatiltak utformet og fremmet av UNFCCC, som del av den tekniske prosessen og i Global Climate Action Agenda.

Tilpasning

Konkrete målsetninger og indikatorer knyttet til nasjonale tilpasningsplaner og klimamål. I Paris ble det vedtatt et globalt mål for tilpasning. Dette må nå tas videre til konkrete målsetninger og indikatorer direkte knyttet til hvordan land forbereder sine nasjonale tilpasningsplaner (NAPs) og nasjonale klimamål. I Marrakech må Norge jobbe for at denne operasjonaliseringen kommer i gang og viser framgang.

Prioritering av utsatte grupper. De mest sårbare og fattige gruppene i verdens befolkning rammes hardest av klimaendringene, samtidig som de har bidratt minst til det. Derfor må de prioriteres i arbeidet med tilpasning. Til denne gruppa hører for eksempel urfolk, funksjonshemmede, eldre, kvinner, og barn, og mennesker på flukt. Barn, og særlig små barn, er fysisk og psykisk mer sårbare enn voksne. Tiltak for klimatilpasning må derfor særlig rettes inn mot å innfri barns rettigheter, og sikre deres liv og utvikling, helse og utdanning.

Dagens ungdom, og framtidige generasjoner, bærer byrden av klimaendringene de selv ikke har vært med på å skape.  Barn og ungdom har rett til å delta i beslutningsprosesser som angår dem. Norge har inkludert en ungdomsdelegat fra LNU i sin delegasjon, og går dermed foran i å gi ungdom mulighet til å delta i viktige internasjonale prosesser der de har store interesser. Vi mener at Norge bør fremme ungdomsdeltakelse gjennom ungdomsdelegatordningen i UNFCCC-prosessen, og være en pådriver for at også andre Parter inkluderer en ungdomsdelegat i sin delegasjon.

Klimatilpasning og matsikkerhet. Landbrukssektoren gir livsgrunnlag og inntekt til over tre milliarder mennesker over hele verden, og er grunnleggende for matsikkerhet og helsa til oss alle. Klimaendringer vil påvirke alle aspektene ved matsikkerhet: fra produksjon til forbruk, inkludert tilgang, næringsinnhold, trygghet og stabilitet. Mens landbrukssektoren samtidig er en kilde til klimagassutslipp, kommer de store bidragene fra det industrielle landbruket og ikke fra småbønder som produserer 70 prosent av maten som konsumeres. Et sterkere fokus på matsikkerhet vil gi et mer klimatilpasset landbruk og lavere utslipp.

Når utslippsreduserende tiltak gjennomføres i landsektoren, må det tas hensyn til hvor viktig land er for matsikkerhet, menneskerettigheter og urfolks rettigheter, levebrød og økosystemer. Paris-avtalen har klare føringer for å sørge for matsikkerhet og utrydde sult. Det er viktig at partene følger dette opp under landbruksforhandlingene og arbeidet i APA, inkludert i videreutviklingen av retningslinjene for de nasjonale utslippsmålene. På COP22 bør det etableres et nytt arbeidsprogram for klima og matsikkerhet, som kan gi ny kunnskap, for å både oppmuntre og styrke arbeidet med tilpasning og utslippsreduksjoner, samt bidra til matsikkerhet og oppnåelsen av bærekraftsmålene. Tiltaket vill være i tråd med delmål 2.3 og 2.4 i bærekraftmålene.[6]

ForUM anbefaler:

  • At det utvikles konkrete målsetninger og indikatorer for det globale målet for tilpasning.
  • At det etableres et nytt arbeidsprogram for klima og matsikkerhet, som kan gi ny kunnskap.

Tap og skade

Et eget kapittel om tap og skade var en viktig nyvinning i Paris-avtalen, og en seier for klimarettferdighet og for alle dem som rammes hardest av klimaforandringene. Nå gjenstår iverksettelse. Det at COP22 foregår på det afrikanske kontinentet, som er svært utsatt for konsekvensene av klimaendringer, gjør det til en god og passende anledning til å komme videre og konkretisere tiltakene for å motvirke tap og skade. Mange i utviklingsland er utålmodige og forventer handling på dette punktet.

Det er for sent å unngå omfattende tap og skade, selv om utslippskutt og tilpasningstiltak iverksettes. Dette skjer allerede nå, i en større og raskere form enn forventet. Det påvirker spesielt fattige land og sårbare grupper, som opplever at kostnadene forbundet med risikoen for tap og skade øker. Utviklingsland hvor landbruk er grunnleggende for økonomien og folks levebrød lider mest. Disse landene har ikke forsikringssystemer som kan beskytte de mest sårbare i samfunnet. I utviklingsland er det, for eksempel i landbruksektoren, bøndene selv som bærer kostnadene av tapene, som i 2015-2016 medførte at 15 millioner familier har behov for matutdeling bare i Etiopia[7].

Warsaw International Mechanism for Loss and Damage (WIM)

Raskere framskritt WIM bør så snart som mulig oppfylle sitt mandat for utvikling av mekanismer og gjennomføring av tiltak for å håndtere tap og skade. Det må stilles krav til raskere framskritt fra WIM, og at det sikres en god kobling mellom internasjonale vedtak og nasjonal gjennomføring.

WIMs delmål 1. Styrking av kunnskap og forståelse av helhetlig risiko. Det er svært positiv at det legges opp til en helhetlig risikotilnærming, men det kreves også prioritering av sektorer og områder. Tap og skade berører særlig landbrukssektoren i utviklingsland, og dermed livsgrunnlaget til en stor andel av befolkningen, som igjen virker inn på folkevandringer og flukt. Landbrukssektoren bør derfor være en av hovedprioriteringene innenfor WIMs helhetlige risikotilnærming.

WIMs delmål 2. Styrking av dialog og koordinering mellom offentlig, akademia og private aktører.

Nasjonale tiltak krever god koordinering med myndigheter, akademia og privat sektor. Tap og skade bør tas med i nasjonale planer på lik linje som tilpasning og utslippsreduksjon, og sakens betydning bør også reflekteres i nasjonale prioriteringer for investeringer, kompetansehevning og samarbeid. 

WIMs delmål 3. Konkrete tiltak og økonomisk, teknologisk og kapasitetsbyggings-støtte. WIM bør utarbeide retningslinjer for utvikling av nasjonale handlingsplaner og stille krav til gjennomføring.  Både utviklingsland og industrialiserte lands forpliktelser må synliggjøres, og inkludere teknologisk og økonomisk støtte i tillegg til krav om rapportering.

Egen finansiering.

WIM må bli bedt om å legge fram dokumentasjon og analyser til Det grønne klimafondet som viser behovet for øremerket finansiering til tap og skade i utviklingsland. Dette må følges opp med utvikling av sikringsmekanismer som ivaretar de mest sårbare gruppenes behov for finansering og erstatning for tap og skade.

Flukt og folkevandring. Flukt og folkevandring relatert til klimaendringer er allerede en realitet, som vist av IPCC i AR5. Hvert år flykter gjennomsnittlig 26 millioner mennesker fra ekstremvær og naturkatastrofer. Det tilsvarer ett menneske hvert sekund. Og det vil bare bli verre. Vi har ennå ikke tall på hvor mange som flykter eller må flytte fra langsomme naturkatastrofer som forørkning eller havnivåstigning. Klimaendringer gjør natur-katastrofene hyppigere og kraftigere, samtidig som befolkningen vokser i utsatte områder. Årsakene til at mennesker drives på flukt er ofte sammensatte og klimaendringer kan bidra til og forsterke konflikter. Vi ser også at mennesker på flukt fra krig, vold og konflikt ofte er bland dem mest utsatt for klimaendringer.

Folk i utviklingsland kjenner klimaendringene hardest på kroppen. Forebygging av flukt må systematisk inkluderes og prioriteres i vedtak og arbeid med klimatilpasning og tap og skade. I Paris ble det vedtatt å opprette en Task Force on Displacement under WIM. Vi ber Norge sikre at den fokuserer på forebygging av flukt og raskt kommer i gang med arbeidet etter COP22, slik den kan bidra til å redusere antallet mennesker på flukt. Det er også avgjørende at denne innsatsgruppen trekker på kunnskap og erfaringer fra sivilsamfunnet.

Klimatjenester. I land med velfungerende klimatjenester bidrar disse til mindre tap og skape i forbindelse med klimarelaterte katastrofer. I mange land har nasjonale leverandører av meteorologiske og hydrologiske tjenester gradvis blitt dårligere over de siste tiårene, mye på grunn av manglende bevilgninger, lite synlighet, økonomiske reformer og i enkelte tilfeller konflikter. Meteorologiske og hydrologiske tjenester i over 100 land, hvorav over 50 i Afrika, har store behov for modernisering.

Norge bør øke sin støtte til å modernisere leverandørene av vær- og klimainformasjon, jamfør Artikkel 7.7.c og 8.4.a i Paris-avtalen. Dette bør koordineres med andre stater og multilaterale organisasjoner gjennom det globale rammeverket for klimatjenester (GFCS).

Videre er det avgjørende at klimainformasjonen når brukergrupper på en tilpasset og forståelig måte. Norge må støtte stater i sårbare områder med å utvikle gode metoder for å få klimainformasjon ut til brukerne, jamfør artikkel 12 i Paris-avtalen. Norge bør også ta til orde for et bedre system for deling av klimainformasjon på tvers av landegrenser.

ForUM anbefaler:

  • At det stilles krav til raskere framskritt fra WIM, og at det sikres en god kobling mellom internasjonale vedtak og nasjonal gjennomføring.
  • At tap og skade tas med i nasjonale planer på lik linje som tilpasning og utslippsreduksjoner.
  • At WIM må legge fram dokumentasjon og analyser til Det grønne klimafondet som viser behovet for øremerket finansiering til tap og skade i utviklingsland.
  • At Task Force on Displacement under WIM fokuserer på forebygging av flukt, og at den raskt kommer i gang med arbeidet etter COP22.
  • At Norge øker sin støtte til å modernisere leverandørene av vær- og klimainformasjon.

Skog og landsektorens rolle

Paris-avtalen understreker betydningen av å stanse ødeleggelse og forringelse av verdens regnskoger og andre viktige økosystemer om vi skal klare å bekjempe klimaendringene. Alle land er forpliktet til dette, og må øke innsatsen for å gjøre skog- og landsektoren til en opptakskilde snarere enn en utslippskilde. Dette innebærer stans i avskoging og skogforringelse i tropisk skog, samtidig som vi må øke opptaket av karbon gjennom restaurering av økosystemer, i tråd med bærekraftsmål 15[8]. Slik sikrer vi både biologisk mangfold og livsnødvendige økosystemers motstandskraft i møte med klimaendringer.

Regnskogbevaring må komme i tillegg til, ikke i stedet for, tiltak for å redusere og fjerne fossilutslipp. Hvis vi skal klare å holde temperaturstigningen under 2°C eller helst 1,5°C, må alle klimagassutslipp kuttes så raskt som mulig. Utslippsmålene landene har satt seg fram mot 2030 er svært langt unna å være tilstrekkelige. Å stoppe utslippene fra avskoging i tropiske områder er derfor et helt nødvendig tillegg til dagens klimamål. Dersom man gjør regnskogbevaring (REDD+) til en del av kvotemarkedet, vil bevaring av regnskog i stedet skje som en del av oppfyllelsen av de målene landene allerede har satt seg. I praksis vil hvert eneste tonn med utslipp som kuttes i regnskogen føre til at det slippes ut ett tonn mer et annet sted. Det er det ikke plass til i et karbonbudsjett for hverken 1,5 eller 2°C.

Fossile utslipp gjør irreversibel skade på klimaet, fordi det slipper ut CO2 som blir værende i atmosfæren i hundrevis – kanskje tusenvis – av år. Bevaring av regnskog er reversibel, det vil si at skogen kan ende opp med å omgjøres til CO2 likevel, dersom den brenner opp eller hogges på et senere tidspunkt. Å bruke kvoter fra skogbevaring til å tillate ekstra utslipp av fossil CO2 er derfor svært risikabelt: Hvis skogen senere skulle gå tapt, ender vi opp med doble utslipp. Derfor bør vi arbeide for å redusere fossile klimagassutslipp og bevare regnskogen uavhengig av hverandre. Regnskogen er i seg selv svært utsatt for klimaendringer, og økosystemene for eksempel i Amazonas kan få store problemer selv ved moderate temperaturendringer. Dette gjør det ekstra risikabelt å bruke skogens evne til å lagre karbon i kvotehandel som tillater fortsatte fossile klimagassutslipp.

Det er viktig at Norge jobber for full gjennomsiktighet og sektorvis rapportering under Paris-avtalen. Slik kan vi sikre ambisiøse mål også i skog- og landsektoren, og en nødvendig synliggjøring av både hvilke utslipp og opptak denne sektoren står for.

ForUM anbefaler:

  • At regnskogbevaring må komme i tillegg til, ikke i stedet for, tiltak for å redusere/fjerne fossilutslipp.
  • At REDD+ ikke skal inkluderes i en markedsmekanisme under Paris-avtalen.
  • Full gjennomsiktighet og sektorvis rapportering under Paris-avtalen.

Menneskerettigheter

Som Paris-avtalen anerkjenner, er klimaendringer en felles trussel for hele menneskeheten. Mange steder, og for spesielt sårbare grupper, er det nettopp folks menneskerettigheter som trues av klimaendringer. På den andre siden må man også unngå å bryte menneske-rettighetene når klimatiltak gjennomføres.

Skog og andre økosystemer er eksempler på arenaer som kan sørge for svært store utslippsreduksjoner dersom tiltak gjennomføres på riktig måte. Det må, også i denne sektoren, tas hensyn til hvor viktig land er for matsikkerhet, menneskerettigheter og urfolks rettigheter, levebrød og økosystemer når utslippskutt gjennomføres. Norge må jobbe for at alle land skal inkludere risiko for brudd på disse prinsippene i utformingen av sine nasjonale klimaplaner, og rapportere på dette på lik linje som andre forpliktelser. 

ForUM anbefaler:

  • At alle land må inkludere risiko for brudd på prinsippene om matsikkerhet, menneskerettigheter og urfolks rettigheter fra Paris-avtalen i utformingen av sine nasjonale klimaplaner, og rapportere på dette på lik linje som andre forpliktelser.
  • At forpliktelsen til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter som ligger i Paris-avtalen følges opp også i etablerte menneskerettighetsmekanismer som FNs Menneskerettighetsråds Universal Periodic Review (UPR).

Klimafinansiering

Norge må påta seg større forpliktelser om klimafinansiering som vil gjenspeile en rettferdig byrdefordeling basert på kapasitet og historisk ansvar, og som sikrer at alle land får mulighet til å jobbe seg ut av fattigdom. Norge har spilt en positiv rolle i arbeidet med å få på plass Det grønne klimafondet, og bevilgningene er høyere enn først signalisert. Likevel er summene langt fra det som trengs, og de står heller ikke i forhold til Norges historiske ansvar eller økonomiske kapasitet.

1% av BNI til klimatiltak i utviklingsland.Klimafinansieringen som helhet må økes til det nivået de rike landene har forpliktet seg til, og da må Norges regjering sørge for nye og addisjonelle midler. Dersom Norge bidrar med sin rettmessige andel av klimafinansieringen uten å øke budsjettrammene vil dette gå på bekostning av andre viktige utviklingstiltak. Derfor bør Norge gå inn for økende klimafinansiering i årene som kommer, i retning av 1% av BNI til klimatiltak i utviklingsland fra 2020, i tillegg til tradisjonell bistand.

###b Som en del av arbeidet med klimafinansiering må Norge arbeide for å raskt avskaffe, alle former for subsidier av olje og gass. Disse subsidiene jobber direkte mot finansiering for utslippskutt og klimatilpasning, og har ingen plass i en verden som skal bli fossilfri innen 2050. Enorme summer går i dag til direkte og indirekte olje- og gassubsidiering. Disse midlene kan utgjøre hele forskjellen på hvorvidt vi når 1,5 eller 2 gradersmålet, eller ikke når dem i det hele tatt. Fra et rettferdighetsperspektiv, men også fra et økonomisk perspektiv, burde Norge å stoppe subsidieringen av olje og gass gjennom støtte til lete- og boreaktiviteter. Dette vil være i tråd med bærekrafts mål 12c.###a href="#_edn9" name="_ednref9" title="">[9]

Statens Pensjonsfond Utland (SPU) som virkemiddel for omstilling. SPU kan bli et av Norges viktigste virkemiddel for å bidra til en global omstilling fra fossil til fornybar energi, og samtidig bidra både i kampen mot klimaendring og naturødeleggelser, og kampen for fattigdomsreduksjon og utvikling. Norge må signalisere en intensjon om aktiv bruk av SPU for å bidra til finansiering av fornybar energi i utviklingsland, energieffektivisering, og andre former for utslippsreduksjoner. Om SPU får mandat til å investere direkte i unotert infrastruktur for fornybar energi, vil det bidra til å drive teknologiutviklingen fram og prisene ned. Norge bør også opprette et Norad-program for støtte til småskala fornybare energiløsninger. Det vil bidra til oppfyllelse av både bærekraftsmålene og Paris-avtalen, gjennom energitilgang, utslippskutt, og bevaring av skog.

  • Balanse mellom resurser for tilpasning og utslippsreduksjoner. Norge bør fortsette arbeidet for å tilstrebe balanse mellom støtte til tilpasning og utslippsreduksjoner. Dette bør komme til uttrykk ved å slå fast at minst 50 % av offentlige klimamidler skal gå til tilpasning. Det er nødvendig siden private investeringer stort sett går til utslippsreduksjoner.

Åpenhet. Norge bør også jobbe for at finansieringsmekanismene forvaltes med åpenhet slik at det er mulig å følge pengestrømmen helt til den nasjonale implementeringen. Dette gjelder for både tilpasning og utslippskutt.

ForUM anbefaler:

  • At Norge går inn for økende klimafinansiering i årene som kommer, med mål om 1 % av BNI til klimatiltak i utviklingsland fra 2020, i tillegg til tradisjonell bistand, og på en måte som gir balanse mellom tilpasning og utslippskutt.
  • At Norge arbeider for å raskt redusere, og avskaffe, alle former for subsidier av olje og gass.
  • At Norge vedtar aktiv bruk av SPU for å bidra til finansiering av fornybar energi, energieffektivisering, og andre former for utslippsreduksjoner, verden over.
  • At finansieringsmekanismene forvaltes med åpenhet, slik at det er mulig å følge pengestrømmen helt til den nasjonale implementeringen.

[1] UNFCCC. 2016. “Aggregate effect of the intended nationally determined contributions: an update.” FCCC/CP/2016/2. http://unfccc.int/resource/doc...

[2] CarbonBrief. 2014. “Six years worth of current emissions would blow the carbon budget for 1.5 degrees.” http://bit.ly/1RkZMzI

[3] ForUMs klimagruppe består av Naturvernforbundet, WWF, Kirkens Nødhjelp, Changemaker, Mellomkirkelig Råd, Caritas, Spire, Regnskogsfondet, Besteforeldrenes klimaaksjon, IKFF, Utviklingsfondet, Redd Barna, Flyktinghjelpen, FN-sambandet og LNU

[4] Climate Action Tracker. 2016. http://climateactiontracker.or...

[5] Stortinget. 2016, “Komiteens tilrådning - Innst. 407 S (2015–2016)“. https://stortinget.no/no/Saker...

[6] Bærekraftsmål 2, delmål 2.3: “By 2030, double the agricultural productivity and incomes of small-scale food producers, in particular women, indigenous peoples, family farmers, pastoralists and fishers, including through secure and equal access to land, other productive resources and inputs, knowledge, financial services, markets and opportunities for value addition and non-farm employment.” Delmål 2.4: “By 2030, ensure sustainable food production systems and implement resilient agricultural practices that increase productivity and production, that help maintain ecosystems, that strengthen capacity for adaptation to climate change, extreme weather, drought, flooding and other disasters and that progressively improve land and soil quality.”

[7] Ethiopia Humanitarian report, april 2016

[8] SDG 15: Protect, restore and promote sustainable use of terrestrial ecosystems, sustainably manage forests, combat desertification, and halt and reverse land degradation and halt biodiversity loss.

[9] Bærekraftsmål 12, delmål 12.c: “Rationalize inefficient fossil-fuel subsidies that encourage wasteful consumption by removing market distortions, in accordance with national circumstances, including by restructuring taxation and phasing out those harmful subsidies, where they exist, to reflect their environmental impacts, taking fully into account the specific needs and conditions of developing countries and minimizing the possible adverse impacts on their development in a manner that protects the poor and the affected communities.”