17. desember ble statspartsmøtet til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) avsluttet. Avklaringen av CBDs budsjett for den neste perioden ble riktignok ikke klar før utpå morgenen den 18., men ellers kom man i mål med alle tema som ble diskutert. Det ble vedtatt en liten økning i budsjettet, blant annet en ny stilling i sekretariatet til marint arbeid. Det var til tider hard drakamp i forhandlingene, blant annet ble disse temaene kraftig debattert: 

De frivillige retningslinjene til artikkel 8J om urfolk og tradisjonell kunnskap ble etter mange og lange diskusjoner vedtatt på partsmøtet. Det var stor motstand mot å ta inn ordet «free», spesielt fra de afrikanske landene. Kompromisset ble at partene kan velge mellom «free, prior and informed consent», «prior, informed consent» eller «approval and involvement». Dette er svakere enn om en kun hadde hatt «free, prior and informed consent», men samtidig er det gledelig at «free» er inne, i tråd med ForUMs posisjon i forkant av møtet.

Genetisk informasjon og syntetisk biologi
Et annet stort konfliktområde var knyttet til ulike former for bioteknologi. Til slutt kom man fram til en enighet om digital informasjon for genetiske ressurser og bestemte at konsekvenser ved bruk av dette skal behandles på neste partsmøte. Samtidig skal en ekspertgruppe fram til neste partsmøte vurdere digital DNA-informasjon om genetiske ressurser og betingelser for bruk av slik kunnskap.

Når det gjaldt syntetisk biologi var et viktig fremskritt at man klarte å bli enige om en definisjon for begrepet. Gendrivere er gener genetiske systemer som raskt sprer seg i en bestand. Gjennom nye teknikker er det mulig å skreddersy gener med denne typen egenskaper for å fjerne sykdommer eller utrydde invasive arter. Det var et omfattende press fra en lang rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på møtet for at det måtte bli et moratorium på gendrivere, i det minste på feltforsøk, til man hadde mer kunnskap om dette. Det ble tidlig klart at et moratorium ikke ville få mye støtte, men henvisning til gendrivere ble inkludert i vedtaket for å vise at dette kan omfattes av et vedtak fra forrige partsmøte, som omhandlet blant annet behovet for føre-var-prinsipp og risikovurderinger.

Marine verneområder en vanskelig nøtt
Forvaltning av havområder er utfordrende. Norge har eksempelvis en i verdensmålestokk svært bra forvaltning av fiskeriene, mens en for vern av marine områder ligger langt bak Aichimålet om 10 % vern. Økologisk og biologisk viktige marine områder (EBSA-områder) er områder som skal bidra til sikre en god tilstand i havet og dets produksjon av ulike naturgoder. Dette er et viktig arbeid, og noe som ønskes velkommen, men samtidig var det, billedlig talt, en del skjær i sjøen. For en rekke land ble diskusjonen knyttet til definisjoner for og forslag til avgrensing av EBSAer sett på som noe som kunne gripe inn i nasjonal suverenitet. I tillegg kom utfordringene for EBSAer i områder der det er uenigheter om grensene mellom lands økonomiske soner.

Sektorintegrering («mainstreaming») overordnet tema for partsmøtet
Et av de mest omfattende saksdokumentene var knyttet til partsmøtets overordnede tema, sektorintegrering. Det er i dag et problem at forvaltning og beskyttelse av natur ofte er en særinteresse som miljømyndighetene beskjeftiger seg med, mens andre sektorer, som kan ha store negativ påvirkning på naturen, i mindre grad tar miljøhensyn og drives på en lite bærekraftig måte. Under COP13 sto integrering av miljøhensyn i de fire sektorene jordbruk, skogbruk, fiskeri og turisme på programmet. Sivilsamfunnsorganisasjoner jobbet hardt for å unngå at utrykket «ecological intensification» skulle komme med i teksten, da dette ikke er klart definert, og spesielt i Europa assosieres det med ikke-bærekraftig og miljøskadelig jordbruk. Tross dette var EU den fremste pådriveren for at dette uttrykket skulle inkluderes i teksten, men dette ble til slutt avvist av de andre landene. I tillegg ble det, etter omfattende sivilsamfunnspåvirkning, vedtatt å støtte opp om styrket lovverk knyttet til og forvaltning av skogressurser, inkludert større innsats mot ulovlig hogst. Selv om dette ikke var nevnt i den opprinnelige teksten, var det stor støtte blant landene om å øke innsatsen mot ulovlig hogst.

Det var knyttet usikkerhet til hvorvidt man skulle komme til enighet om hvor mange og hvilke nye sektorer som skulle få ekstra fokus på COP14. Det ble derimot relativt raskt avklart, etter forslag fra Colombia, at disse skulle være energi og gruvedrift, infrastruktur, industri og helse.

Kniving om å arrangere COP14
Første del av partsmøtet ble til en viss grad preget av at det fortsatt var uavklart hvem som skulle avholde det neste partsmøtet, i 2018. Dette til tross for at COP15, som avholdes i 2020, alt var blitt tildelt Kina. Egypt og Tyrkia konkurrerte om å få tildelt møtet, og til slutt ble det inngått et kompromiss, der Egypt fikk tildelt møtet for 2018, mens Tyrkia skal avholde det i 2022. I tillegg skal det avholdes et pre-COP møte i Peru i 2020.

Det er ikke lenge til 2020
Å koble Aichimålene og biomangfoldkonvensjonen opp mot andre prosesser, slik som bærekraftsmålene, vil være viktig for å skape synergier og løfte interessen blant myndigheter og beslutningstakere for å sikre naturen. Dette igjen hviler til dels på et behov for kunnskap om og engasjement for å ta vare på naturen og de naturgodene som finnes der. Det er fremdeles en lang vei å gå før vi når det overordnede målet om en bærekraftig forvaltning av jorda, dens mangfold og naturgoder, og vi alle må bidra for å komme dit.