Klimaforhandlingene i Bonn i en revefelle

Lillian Bredal Eriksen, seniorrådgiver i ForUM, deltok i klimaforhandlingene i Bonn.

Klimaforhandlingene i Bonn i en revefelle

Mens årets klimaforhandlinger i den tidligere tyske hovedstaden Bonn snirklet seg videre, økte utslippene og vi rykket stadig nærmere ødeleggende klimaendringer. Når faren er så åpenbar og stor, hvorfor går det så sakte?

Hvert år møtes tusenvis av byråkrater og representanter fra sivilsamfunnet til klimaforhandlingene i Bonn for å forberede det årlige klimatoppmøtet. I år var det ekstra mange deltakere, noe som forhåpentligvis skyldes forhandlingenes sentrale betydning for jordas fremtid.

Det er vanskelig å tro at noen som var i Bonn tvilte på at det haster med å få til ambisiøse velfungerende avtaler. FNs klimapanels (IPCC) nyeste rapporter er klar i talen om faren vi står overfor. Det haster med å redusere klimagassutslippene og tilpasse oss klimaendringene, samt å sikre ordninger for tap og skade for de klimaendringene som ikke lenger lar seg tilpasses.

“Skal verden holde innenfor 1,5-graders oppvarming, må vi handle nå!" Disse ordene er gjentatt nesten til det kjedsommelige av FNs generalsekretær Antonio Guterres. De samme ordene ble også gjentatt av IPCC, delegater og observatører i Bonn.

Men der synes enigheten i mange tilfeller å stoppe. For mens industrilandene snakker om utslippskutt og delt ansvar, anser ikke utviklingsland utslippskutt som sitt ansvar før rike land bidrar med utslippskutt og finansierer som lovet. Dette gjelder også for utviklingsland med store utslipp, som Brazil, Kina og Saudi Arabia.

Utviklingslandene understreker viktigheten av en ny finansieringsmekanisme for tap og skade og gode ordninger for tilpasning. Industrilandene derimot ønsker ikke dette, mye fordi det vil koste dem dyrt. Samtidig er det et godt stykke igjen til at 2020- målet om 100 milliarder dollar per år til klimafinansiering oppfylles.

Skillelinjen mellom industriland og utviklingsland lever altså i beste velgående. Dette til tross for at Parisavtalen ansvarliggjør alle parter gjennom såkalt “felles, men differensiert ansvar og respektiv kapasitet”. Slik sikrer begge sider sine interesser. Industrilandene, ved at alle skal ta ansvar for å kutte utslipp og delvis skyve ansvaret over på utviklingsland. Mellominntektslandene som i klimakonvensjonen karakteriseres som utviklingsland, ved at de tar på seg for lite ansvar sammenlignet med sine utslipp i dag. Dette er en vanskelig posisjon, særlig fordi klimagassutslippene øker vesentlig i nettopp en del av mellominntektslandene.

I synteserapporten til den første oppsummeringen av resultatene av klimaarbeidet i UNFCCC (Global Stocktake),kommer det frem at utviklingslandenes utslipp økte med 79,2 prosent mellom år 2000 og 2015. Utslippene fra alle industriland ble redusert med 14,8 prosent fra 1990-2019 (Norge lå langt under dette gjennomsnittet med 3,9 prosent). I 2021 økte verdens klimagassutslipp med hele seks prosent.

Samtidig må det understrekes at det hviler et betydelig historisk ansvar, både for klimagassutslipp og erstatning i form av finansiering til både utslippskutt og tilpasning på industrilandenes skuldre. Den økonomiske evnen til å kunne gjøre noe med klimagassutslippene og klimaendringene står sentralt når ansvar skal fordeles. Her er Norge i en særstilling med sitt store historiske ansvar som oljenasjon og med vår økonomiske kapasitet og høye forbruk. Med vår klimafinansiering som skal dobles til 14 milliarder årlig, er vi ikke nærheten av å bidra med det som er vårt rettmessige ansvar, og som ligger nærmere 65 milliarder i året.

Dessverre for vår felles klode kan det synes som at landenes egne interesser fortsatt trumfer fellesskapets beste. Når alle dytter ansvaret fra seg, bidrar vi til allmenningens tragedie. Bare ved at alle parter tar sitt ansvar på en rettferdig måte, vil vi kunne nå ambisjonene om en verden som ikke overstiger 1,5-graders oppvarming og kritiske endringer for folk og natur. Dette vil koste dyrt både i penger og innsats, men er det eneste vi kan gjøre nå som klimagassene koker kloden.

Bonn2022 3

ForUMs delegasjon til klimaforhandlingene i Bonn med representanter fra WWF Verdens Naturfond, Changemaker, Spire, Kirkens nødhjelp, KFUK-KFUM og ForUM. På bildet er også Marianne Karlsen, som er en av lederne av klimaforhandlingene internasjonalt.

Bilde av Lillian Bredal Eriksen

Lillian Bredal Eriksen

Seniorrådgiver
Kontaktperson for: Klima, matsikkerhet
+47 469 69 033

Klimatoppmøte COP27

Kampen fortsetter på klimatoppmøtet COP27 i Egypt i november. Forhandlingsmøtet i Bonn har dessverre ikke tilstrekkelig forberedt oss på det. Svært mye arbeid ble bestemt på fjorårets klimatoppmøte i Glasgow som partene i FNs klimakonvensjoner ikke har kommet langt videre med her i Bonn. Det gjelder blant annet arbeid for å fremme tilpasning, utslippskutt, klimafinansiering og håndtering av tap og skade som følge av klimaendringer. Mye ble diskutert, og noe er det enighet om, men resultatene står ikke i forhold til den enorme utfordringen verden står overfor.