Rapport fra klimatoppmøtet i Glasgow #4: Dagen derpå i Glasgow, eller var det ikke så ille?

Rapport fra klimatoppmøtet i Glasgow #4: Dagen derpå i Glasgow, eller var det ikke så ille?

Dagen derpå etter at Glasgow Climate Pact ble vedtatt, våkner jeg med uro. Var vedtakene bra nok? Vil verden klare 1,5-gradersmålet, eller styrer vi mot en 2,4 grader varmere klode? Og hvis så, blir den levelig?

ForUMs fagrådgiver på klima Lillian Bredal Eriksen rapporterer:

Det er god grunn til å være urolig for at Glasgow Climate Pact ikke vil føre til de nødvendige kuttene som skal til for å sikre mot en oppvarming over 1,5 grader. Dette til tross for økende vilje blant medlemslandene og hardt arbeid fra det britiske vertskapet for å holde 1,5-gradersmålet i live. 1,5 grader ble vedtatt, men et mål er bare et mål og ikke et resultat.

Allerede den første uken av toppmøtet lanserte Environmental Investigation Agency (EIA) at løftene og avtalene som ble gjort under toppmøtet ville holde verden innenfor 1,8 grader. Det var mange av oss som mente at dette tallet var for optimistisk. Noen dager etter ble 1,8-gradersrapporten utfordret av Climate Action Tracker (CAT) sin rapport som viste at verden går mot en oppvarming på 2,4 grader i 2100. Hvem skal vi tro på?

“Verden henger i en tynn tråd, også etter dette toppmøtet”, sier António Guterres, FNs generalsekretær, ved møtets slutt. Har Guterres rett?

Det er 26 år siden det første klimatoppmøtet fant sted i Berlin, hvor jeg selv deltok. Etter det har klimagassene og klimaendringene bare økt. Økningen i CO2-innhold fortsatte til et nytt rekordnivå i 2020 – 413,2 ppm, viser tall fra Verdens meteorologiorganisasjon. I 2021 antas økningen å være på 417,3 ppm. En manglende vilje blant medlemslandene til å kutte ned på olje, gass og kull har ført til stadig høyere utslipp.

Samtidig argumenterer industrilandene, inkludert Norge, for at de kan fortsette med sin rene oljeproduksjon. Enkelte utviklingsland argumenterer for at de kan fortsette å øke utslippene fordi deres land historisk sett har bidratt lite til klimaendringene. Dessuten har utviklingslandene behov for å utvikle seg videre. Enkelte land som Kina og India har derfor lansert at de vil øke utslippene frem mot 2030, mens Norge bare har kuttet 3,9 prosent av sine utslipp siden 1990.

Regelverket for kvotehandel, artikkel 6 i Parisavtalen

Et av de tyngste og vanskeligste temaene i Parisavtalen er artikkel 6.

Uenigheter om hvordan regelverket for utslippskutt skulle være er noe av grunnen til at Parisavtalen ikke ble ferdigstilt før i Glasgow. Vanskelige regler for kvotehandel har ført til at artikkel 6 ble vedtatt først i år, seks år etter at avtalen ble vedtatt, noe som har ført til at kvotehandelen ikke har fungert godt nok til nå.

Et fremskritt i Glasgow var derfor at det kom på plass regler for at det ikke skal være dobbelttelling - utslippskvotene skal telles bare en gang når de kjøpes og selges, regler for bokføring, og ikke minst en avtale om at mellom to og fem prosent av kvotene skal gå til tilpasningsfondet for å dekke kostnadene av tilpasning til ekstremvær forårsaket av klimaendringene. Likevel, denne somlingen har bidratt til at klimaendringene er en enda større trussel for kloden enn den hadde trengt å være.

Det var også positivt at landene innen 2022 skal vurdere utslippsmålene sine på nytt og at det skal settes i gang et arbeidsprogram for å raskt å øke ambisjonene for utslippskutt og gjennomføringen av disse. Dette er noe de norske organisasjonene støtter, og vi mener at punktet om gjennomføring blir svært viktig her.

Norge snakker med to tunger

Norge har overordnet en positiv stemme i forhandlingene, men under forhandlingene var det tydelig at våre forhandlere snakker med to tunger. Dette er noe organisasjonene synes er svært vanskelig å forholde seg til.

Norge har også under toppmøtet snakket om sin strategi knyttet til utvikling for avvikling av oljesektoren. Dette går ikke upåaktet hen. University of Sussex viser i sin rapport The Fossil Fuelled at Norge både har ansvaret og kapasiteten til en rask omstilling bort fra oljen og til å hjelpe utviklingsland til en grønn omstilling. I stedet for å ta på seg dette ansvaret, vil Norge utvinne den siste oljen og bidra til at verden ikke klarer å nå 1,5 graders målet, skriver de.

Positivt og noe overraskende var det derfor at Norge brukte mye diplomatisk handlekraft på å få slutt på subsidiering av olje. Vedtaket som ble stående på dette punktet var å få slutt på inefficient subsidies. For mange er dette et paradoks ettersom Norge i årevis har subsidiert nye oljefelt. Den tydelige holdningen mot fossile subsidier gir imidlertid håp om at Norge vil avslutte denne økonomiske støtten snarlig.

For COP26 så ville det beste i Glasgow ha vært at partene ble enige om en avvikling av oljeproduksjon i avtalen. Så skjedde ikke. En utfasing av oljeindustrien var ikke en gang på agendaen. Det var likevel en seier at partene kom frem til formuleringen å fase ned kullvirksomhet, selv om den opprinnelige formuleringen var å fase ut kull. India, Kina, Iran og Venezuela gikk ikke med på dette og foreslo heller å fase ned. Dette var likevel en seier ettersom det er første gang det har kommet inn en tekst som retter seg mot fossile brensler.

Klimafinansiering

Det er utvilsomt industrilandene som har bidratt mest til klimakrisen og som har tjent mest penger på den. Det kan derfor synes rett og rimelig at industrilandene også betaler for omstillingen og at det er disse landene som kutter mest utslipp.

I Parisavtalen så ble det satt et mål om at industrilandene skulle bidra med 100 milliarder dollar årlig til klimafinansering til utviklingslandene. Dette målet er ikke nådd, men i 2021 er det håp om at 90 milliarder har kommet inn. Det er også håp om å nå 100 milliarder innen 2023. Dette målet er viktig å nå for at utviklingslandene igjen skal få tillit til industrilandene.

I og med at klimaendringene allerede er i gang, er det viktig for mange utviklingsland å bygge hardføre samfunn som kan stå imot de største værkatastrofene. Penger til tilpasning til utviklingslandene var det derfor viktig å få på plass i Glasgow. Ifølge Parisavtalen skal fordelingen være 50/50 mellom utslippskutt og tilpasning. Enigheten om at støtten til tilpasning i utviklingsland skal dobles fra 2019 til 2025 for å få til en balanse mellom utslippskutt og tilpasning var derfor positiv.

Et av de store diskusjonstemaene på toppmøtet var om det skal opprettes en egen mekanisme for tap og skade, som betyr penger til reparasjon av det som ødelegges knyttet til klimaendringene. Mange og spesielt fattige land opplever allerede store ødeleggelser. Norge var med flere vestlige land blant dem som ikke ønsket en egen mekanisme for tap og skade. Det ble derfor ikke vedtatt å opprette en slik finansieringsmekanisme i år, men partene skal fortsette å arbeide med og for en slik løsning frem til COP27.

Er du optimist eller pessimist?

António Guterres har på mange måter rett. Kloden henger i en tynn tråd og det haster med å redde den. Likevel, så har fremskrittene under COP26 ikke vært ubetydelige. Toppmøtet var dessuten preget av at de aller fleste nå tar klimaendringene på alvor. Medlemslandene viste at de er klare for å gå fra hva som må gjøres til hvordan gjennomføringen av det grønne skiftet skal foregå.

Arbeidet for å redusere klimaendringene krever et optimistisk sinnelag og det krever utholdenhet. Det har tatt alt for lang tid å komme dit hvor vi er nå i klimaforhandlingene. Utallige mennesker har lagt ned enorm innsats, ikke minst klimaaktivistene. Og endelig har snøballen begynt å rulle. Som vi vet ruller snøballen veldig sakte i begynnelsen, men så går endringene fortere og fortere. Vi er på den rullende snøballen nå og det gir håp og motivasjon til å stå på. Vi skal vinne denne kampen!


Lillian-Berlin-1995.jpg#asset:8182

Det er 26 år siden Lillian Bredal Eriksen deltok i det første klimatoppmøtet i Berlin. Allerede da visste man at det var alvor. Jorda tålte ikke mer klimagasser. At klimaendringene var reelle var utførlig bevist gjennom den første klimarapporten som kom ut i 1990. Været ville bli varmere, våtere og villere om ikke verdens ledere bestemte seg for å gjøre noe med det.


Se vår klimakampanje på sosiale medier!

251520810_908511663110070_8366136349675532113_n-1.jpg#asset:8084



Bilde av Lillian Bredal Eriksen

Lillian Bredal Eriksen

Seniorrådgiver
Kontaktperson for: Klima, matsikkerhet
+47 469 69 033

Hva er COP26?

COP26 er FNs 26. klimatoppmøte, og foregår i Glasgow, Skottland fra 31. oktober til 12. november 2021.

Det har blitt arrangert klimatoppmøter hvert år siden Klimakonvensjonen i 1995, med unntak av 2020 på grunn av pandemien.

Klimatoppmøtet i år bygger på Parisavtalen fra 2015, hvor det ble bestemt at de 194 landene som deltok skulle legge fram sin oppdaterte plan for å kutte nasjonale klimagassutslipp under COP26.

Les mer om ForUM-fellesskapets tanker om klimatoppmøtet:

Rapport fra klimatoppmøtet i Glasgow #1

Rapport fra klimatoppmøtet i Glasgow #2: COP26 – en fiasko eller suksess?

Rapport fra klimatoppmøtet i Glasgow #3: Gapet

Posisjonsnotat til den norske delegasjonen for COP26 fra ForUM

Ikke send regningen til verdens fattige

Tre ønsker til Støre for klimatoppmøtet i Glasgow

Glasgow Climate Pact

Du kan lese løftene og avtalene som ble gjort under klimatoppmøtet COP26 i Glasgow her: https://unfccc.int/process-and...