Vann og sanitær

Tilgangen til vann har blitt mye bedre mange steder de siste årene. Men fremdeles er det enorme problemer knyttet til tilgang på rent vann og tilgjengelighet til toaletter for mange millioner av verdens fattige.

Vann og sanitær

Knapphet på vann er en av de 'globale megatrender' som sammen med klima, energi, matsikkerhet og tap av biologisk mangfold setter klare rammer for utvikling. Manglende tilgang på rent vann og gode sanitære tjenester får store konsekvenser for menneskers helse, verdighet og sikkerhet.

Selv om konsekvensene er dramatiske og statistikken snakker for seg, har det vært lite fokus på denne problematikken; selv de åpenbare effektene for helse og skolegang overses ofte. Skittent vann er en vesentlig årsak til barnedødlighet.

Mens fremgangen innen tilgangen til vann har vært enorm siden år 2000, har satsning på toaletter manglet. En av tre, eller så mye som 35 prosent av verdens befolkning, har fremdeles ikke tilgang til ordentlige toaletter. 15 prosent ikke har tilgang til toaletter i det hele tatt.Det snakkes sjeldent om de jentene som avslutter utdanningsløpet sitt idet de får mensen, fordi skolene ikke har brukbare toaletter. Kvinners mulighet for selvrealisering og utdannelse går simpelthen rett i dass i mangel på en.   delighet.

Kampen for vann er en kamp som angår alle. Men den er først og fremst en kvinnekamp. For det er kvinner som bærer den tyngste byrden av verdens vannmangel, ettersom det er kvinnene som fra naturens side har størst behov for vann og sanitære tjenester, og som ofte står for arbeidet i husholdningen. Jenter og kvinner opplever store sanitære utfordringer knyttet til menstruasjon og svangerskap. Hver dag dør over 2000 barn av diare, flere enn av meslinger, malaria og aids til sammen, en sykdom som forebygges med skikkelige toaletter og tilgang på rent vann. Som et foregangsland innenfor likestilling, bør Norge påta seg rollen som ambassadør for sanitær- og vanntjenester på den globale utviklingsarena. Ved å skape mer oppmerksomhet rundt de alvorlige konsekvensene av manglende tilgang på sanitære tjenester, spesielt for menstruerende jenter, for kvinner og for barn, kan Norge opptre som et talerør for et ellers svært underkommunisert tema.  

I mange land har jenter og kvinner hovedansvaret for å finne og samle vann til deres familie. Ofte må de gå langt, vente ved vannposten i timevis og betale uforholdsmessig høye priser for forurenset vann. Arbeidet med å samle inn vann blir således tidkrevende og altoppslukende. Tiden som brukes på å hente vann, kommer ofte i veien for utdanningsløpet til jenter. Hver tredje skole i verden har ikke mulighet til å tilby sine elever rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære tjenester. Konsekvensen er at mer enn 443 millioner skoledager går tapt årlig, på grunn av sanitære- eller vannrelaterte problemer. Manglende tilgang på tilstrekkelige sanitærfasiliteter hindrer slik direkte oppnåelse av bærekraftsmålene om utdanning og likestilling.  

Sanitær infrastruktur er helt avgjørende for forsvarlig forvaltning av vannressurser. Industri og jordbruk er også viktige kilder til forurensning og forbruk av vann. Norske myndigheter bør i tillegg til å bidra til styrket forvaltningskapasitet, kreve at norske selskaper rapporterer om vannavtrykk. Alle store selskaper bør pålegges å rapportere vannforbruk og utslipp til vann per land de opererer i i sine årsrapporter. En slik rapportering bør følges opp av tydeliggjøring av kravene om effektivisering av vannbruk med tallfestede målsettinger for fokussektorer som gruveselskaper og annen utvinningsindustri.

Norges rapportering på mål 6

Norge skal ha honnør for sin innsats for å styrke vannforvaltning og forvaltning av vannrelaterte økosystemer i sin rapportering til FNs høynivåforum. Norge trekker fram kvinners utsatte stilling og det særskilte behovet for vann og sanitær infrastruktur i skoler, men dessverre nevnes det lite om hvordan norsk innsats på feltet håndteres. Norske ikke-statlige organisasjoner gjør et viktig arbeid for vann- og sanitærområdet, men rekkevidden av dette arbeidet er naturlig nok begrenset. Vi etterlyser mer synliggjøring av Norges innsats i Verdensbanken og gjennom institusjoner som arbeider med retten til vann og sanitær infrastruktur.