Stortingsflertall for å koke kloden?

Statsminister Erna Solberg og Høyre har fått med seg AP, SP og Frp på en uttalelse om at utslipp fra norsk oljeindustri fint kan øke de kommende årene. – En tragisk

ansvarsfraskrivelse, mener norske utviklings- og miljøorganisasjoner. Foto: NTB Scanpix 

Stortingsflertall for å koke kloden?

Mens verden desperat trenger nasjoner som står opp som klimahelter, viser Stortingets største partier at de først og fremst er på lag med oljebransjen. Det skriver 17 organisasjoner i Dagbladet i dag.

Les kronikken i Dagbladet 

Norske medier formidlet nylig at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet støtter Høyres uttalelse om at utslipp fra norsk oljeindustri fint kan øke de kommende årene, så lenge utslippene går ned i EU. Faktum er at EUs manglende ambisjonsnivå på klima er en trussel mot verdens klima og natur, og ikke i nærheten av å få Europa på sporet av et utslippsnivå i tråd med Parisavtalen. Den ansvarsfraskrivelsen norske politikere her framviser er hårreisende, fordi det tyder på at norske politikere ikke er oppdatert på hvor dårlig stelt det er med EUs kvotesystem. Eller enda verre: De mener det er ok å koke kloden for å ta opp mest mulig norsk olje og gass.

Det er ikke noe nytt at norske politikere skyver EU og kvotesystemet foran seg for å slippe å gjøre noe her hjemme, dette har vært en gjenganger i norsk klimapolitikk de siste tiårene. Men det går ikke lenger. EUs kvotesystem er skakkjørt, og fører ikke til tilstrekkelige utslippskutt.

I Norge har vi lenge unnskyldt oss med at utslippskutt vi gjør her hjemme vil dukke opp igjen som nye utslipp i Polen. Tiden for slike unnskyldninger er forbi. Grunnen er overflod av kvoter i systemet og at altfor store utslipp er tillatt.

Klimapolitikk er egentlig ganske enkelt. Det handler om at vi må redusere klimagassutslippene slik at vi unngår en overopphetet klode. Og alle utslipp teller. I Paris ble alle verdens land enige om at grensen for hva jorda og vi kan tåle går ved 1,5 til 2 graders global oppvarming. UNEP har med sin Emission Gap Report fra november 2016 vurdert det til at med de tiltakene som er meldt inn fra alle landene i etterkant, tar vi sikte på 3,4 graders oppvarming. Climate Action Network, som koordinerer 140 miljø- og utviklingsorganisasjoner i Europa, krever at EU må redusere utslippene med 55 prosent i 2030 i forhold til 1990-nivå for å være på linje med Paris. Målet EU har satt seg er 40 prosent. Det er ikke nok.

EU’s kvotesystem har tåkelagt klimapolitikken fordi det er teknisk og lite tilgjengelig for folk flest. Det er hovedvirkemiddelet for industri- og kraftproduksjon i Europa, der virksomhetene som er i kvotesystemet får tildelt utslippskvoter. Ideen er at en høy kvotepris vil føre til at bedriftene vil gjøre alle utslippsfremmende tiltak som er billigere enn kvoteprisen, og kan selge kvotene sine, og dermed går utslippene ned. Samfunnsøkonomene er veldig glade i denne løsningen, fordi det betyr at vi alltid vil ta de billigste tiltakene i Europa. Men for at dette skal føre til at virksomhetene gjør tiltak som reduserer utslipp, må antall kvoter som er ute på markedet være så få at etterspørselen blir stor og prisen høy.

Problemet er at taket på hvor mange kvoter som er på markedet har vært for høyt, og siden man kan ta med seg overskuddskvoter fra år til år, har kvotemarkedet flommet over av overskuddskvoter. Utslippene har med andre ord gått fortere ned i Europa enn det kvotesystemet har tatt høyde for. Utslippsreduksjonene skyldes i hovedsak finanskrisen i 2009, energieffektiviseringstiltak og mer fornybar kraftproduksjon som har erstattet fossile energikilder. Vi har sett kvotepriser nede i fire euro når vi burde sett priser på 40–50 euro for at det skal føre til tiltak som gir utslippskutt.

Politikerne i EU har det siste året forhandlet om ny forpliktelsesperiode for kvotesystemet som skal gjelde i perioden 2021–2030. Men de har ikke maktet å fikse kvotesystemet. Derimot blir det antakelig enda verre fra 2021. Ifølge tenketanken Sandbag tar Europa med seg mellom 3,8 og 4,4 milliarder kvoter i overskudd fra perioden 2013–2020.

I tillegg velger man et startpunkt som ikke er der utslippene er, men et langt høyere ett, som fører til at man får to nye milliarder kvoter til i overskudd. Når ny periode starter, har man altså seks-sju milliarder kvoter i banken. Riktignok tok EUs miljøministre grep for å slette mye av overskuddskvotene etter 2024, men det vil alltid være minst 650 millioner overskuddskvoter igjen i systemet, som man kan ta ut når det er behov. Og målet i 2030 er bare fem prosent lavere enn de faktiske utslippene er i 2020. Nå må vi vente til etter 2030 for å håpe at politikerne tar ordentlig grep for å redusere utslipp i Europa. Det betyr at vi har mistet 13 år til med europeisk klimadugnad når vi egentlig bare har fem år igjen dersom vi skal unngå mer enn 1,5 graders global oppvarming.

Norge har økt sine utslipp fra 2015 og har omtrent dobbelt så store utslipp per person som sine naboland. Mens verden desperat trenger nasjoner som står opp som klimahelter, viser Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet at de først og fremst er på lag med oljebransjen. At de i en slik situasjon går ut og sier at vi godt kan øke norske utslipp, tyder enten på en alvorlig mangel på kunnskap, mangel på empati med dem som allerede i dag ikke har et hjem eller mat på bordet på grunn av klimaendringer, eller mangel på ansvar for våre barn og barnebarn.

Høstens valg vil være avgjørende, ettersom de neste årene vil bestemme klodens framtid. Vi har ansvar for å velge politikere som tar klimatrusselen på alvor.

Nina Jensen, leder i WWF Verdens naturfond

Borghild Tønnessen-Krokan, leder i Forum for utvikling og miljø

Silje Ask Lundberg, leder i Naturvernforbundet

Ingrid Skjoldvær, leder i Natur og ungdom

Christoffer Ringnes Klyve, leder i Framtiden i våre hender

Truls Gulowsen, leder i Greenpeace

Einar Tjelle, ass. generalsekr., i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Tuva Krogh Widskjold, leder i Changemaker

Anna Karlsson, leder i Spire

Christian Eriksen, seniorrådgiver i Bellona

Håkon Grindheim, politisk rådgiver i Kirkens Nødhjelp

Siv Mjaaland, utviklingspolitisk seniorrådgiver i Redd Barna

Aron Halfen, programrådgiver i Caritas

Mathilde Emilie Thue, rådgiver i KFUK-KFUM Global

Finn Bjørnar Lund, nestleder i Besteforeldrenes klimaaksjon

Kari Helene Partapuoli, daglig leder i Utviklingsfondet

Edel Havin Beukes, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

13.1 Styrke evnen til å stå imot og tilpasse seg klimarelaterte farer og naturkatastrofer i alle land

13.2 Innarbeide tiltak mot klimaendringer i politikk, strategier og planlegging på nasjonalt nivå

13.3 Styrke enkeltpersoners og institusjoners evne til å motvirke, tilpasse seg og redusere konsekvensene av klimaendringer og deres evne til tidlig varsling, samt styrke kunnskapen og bevisstgjøringen om dette

13.a Gjennomføre forpliktelsene som de utviklede landene som er part i FNs rammekonvensjon om klimaendring, har påtatt seg for å nå målet om i fellesskap og innen 2020 å skaffe 100 milliarder dollar per år fra alle kilder for å møte utviklingslandenes behov for å innføre hensiktsmessige klimatiltak og gjennomføre dem på en åpen måte, og fullt ut å operasjonalisere Det grønne klimafondet ved at fondet snarest mulig tilføres kapital

13.b Fremme ordninger for å styrke evnen til effektiv planlegging og forvaltning knyttet til klimaendringer i de minst utviklede landene og små utviklingsøystater, blant annet med vekt på kvinner og ungdom samt lokale og marginaliserte samfunn

* I erkjennelsen av at FNs rammekonvensjon om klimaendring er det viktigste internasjonale og mellomstatlige forumet for forhandlinger om globale tiltak mot klimaendringer.


Relevante emner