Det har vært ført en aktiv klimapolitikk i landet på en del områder, for eksempel gjennom innføringen av CO₂-avgift og medlemskapet i ETS, satsingen på elbiler og testanlegget for karbonfangst- og lagring (CCS). Men utslippene har vokst på nasjonalt plan. Politikerne har i stor grad tenkt på kvotehandel og fleksible mekanismer som midler som får de globale utslippene ned, mens vi i Norge ikke trenger å legge om. Dette har vært bygget på det samfunnsøkonomiske prinsippet om at investeringene må settes inn der man får mest reduksjon av de globale utslippene for pengene. Denne tankegangen medfører at andre land kan få et forsprang når det gjelder omstilling til en fossilfri framtid (som ikke ligger så veldig langt inn i framtiden). Norge med sin enorme petroleumsbaserte rikdom har dessuten et moralsk ansvar for å omstille seg raskt.
Norsk landbasert industri har riktignok respondert positivt på statlige reguleringer, CO₂-avgift og tilknytningen til ETS, mens petroleumsindustrien og veitrafikken har økt sine utslipp siden 1990, med henholdsvis 91 % og 31 %. For at vi skal kunne redusere våre utslipp raskt nok, og i tilstrekkelig omfang til å nå de mål vi allerede har satt oss, må arbeidet for å redusere utslipp intensiveres, spesielt fra transportsektoren og fra petroleumsindustrien. Det vil være illusorisk å tro at norsk olje og gassutvinning kan vokse i årene som kommer. I stedet vil leting og utbygging av nye felt måtte opphøre, mens de eksisterende felt og vedtatte utbygginger kanskje kan opprettholdes så lenge reservene varer og det er et marked for produktene.
På litt lengre sikt må vi skjerpe målene ytterligere for å tilfredsstille Parisavtalens ambisjon om å holde den globale oppvarming nærmere 1.5 ⁰C, siden de eksisterende målene har blitt utviklet med basis i togradersmålet.
Norge har ikke gjort nok for å tilpasse våre byer og vår infrastruktur til et klima i endring, og til stigende havnivå. I årene som kommer vil vi se mer flom, ras og uvær, og behovet for investeringer i beredskapsordninger er raskt økende. Noen steder i landet ser man at bevisstheten om viktigheten av å ta klimahensyn er til stede, men det er langt igjen før denne bevisstheten er generalisert i nasjonal og lokal forvaltning så vel som næringslivet. Forsikringsordninger for naturskade vil bli utfordret.
Både landbruket og marin sektor i Norge kan gi verdifulle bidrag til en fossilfri verdiskapning. Dette må skje gjennom å legge til rette for økt opptak av CO₂ i skog- og landsektoren, økt bruk av biomasse til materialer, til matproduksjon og som drivstoff. Samtidig vil matproduksjonen kunne trues av endringer i nedbørsmønstre, nye plantesykdommer og endret temperatur.
Finansiering
Klimafinansiering er avgjørende, både som et redskap for å redusere utslipp og øke motstandskraft i utviklingsland, og et norsk bidrag for å oppfylle Paris-avtalen og andre internasjonale forpliktelser. Norge har et av verdens høyeste nivåer av klimafinansiering i forhold til folketallet. Imidlertid regner regjeringen norske bidrag til forskjellige klimaformål i utviklingsland som en del av den generelle utviklingsbistanden (ODA). Selv om det er bred politisk enighet om at ODA skal ligge på én prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), er denne bevilgningen sterkt presset av behovet for økt humanitær innsats, og mye penger blir omdirigert til asylmottak i Norge. Norge er et land som har en relativt solid finansiell situasjon, og en særdeles stor gjennomsnittsinntekt i befolkningen. Det vil derfor hevdes av mange at vår evne til å bidra tungt til klimafinansiering må oppfattes som en forpliktelse til å styrke bidragene, og inngå langsiktige forpliktelser. Langsiktig klimabistand vil også kunne gi en mer stabil og tryggere verden, og bidra til det humanitære arbeidet.
Norges antagelig kraftigste verktøy for klimafinansiering og et globalt grønt skifte er Statens Pensjonsfond Utland (SPU), verdens største statlige investeringsfond. Prinsippene det styres etter har en viktig signaleffekt i verdens investormiljøer. Med et infrastrukturmandat som foreslått under vil SPU være med å drive teknologiutviklingen framover og prisene på fornybar energi ned. Det er også svært sannsynlig at en dreining av investeringer fra fossil industri, til fornybar energi, vil være svært lønnsom i det lange løp.