Hva bør Norge gjøre

Artene i havet er halvert siden 1970 og i følge FN er 90% av verdens fiskebestander enten fullt utnytet eller overfisket. 

Hva bør Norge gjøre

Overfiske, ødeleggelse av leveområder og stigende temperaturer vil ha alvorlige konsekvenser for hele menneskeheten, men de fattige rammes først og hardest. Dette bør Norge prioritere:

Delmål 14.1

Hvert år havner over åtte millioner tonn plastsøppel i verdenshavene. Nyere forskning peker på at verdenshavet innen 2050 vil inneholde større mengde plast enn fisk dersom dagens forsøpling fortsetter. Innsatsen for å stanse dette økende forurensingsproblemet må trappes kraftig opp, både i Norge og globalt. Et styrket nasjonalt og internasjonalt arbeid fra Norge for å redusere marin forsøpling vil kunne ha avgjørende betydning for å redde verdens marine økosystemer og sikre produktive og forurensningsfrie havområder. Arbeidet mot marin forsøpling må legge opp til et betydelig internasjonalt samarbeid, på tvers av landegrenser og med grundig forankring i norsk lederskap i internasjonale relevante fora, slik som i FNs miljøprogram.  

Vi savner en helhetlig tankegang når regjeringen i stortingsmeldingen om hav våren 2017 vil jobbe for renere hav, samtidig som den fortsetter å tillate dumping av gruveavfall i sjø, og i tillegg åpner opp for gruvedrift på havbunnen. Dumping av gruveavfall kveler alt liv på store områder av havbunnen i de berørte fjordene, og fører til at små partikler og kjemikalier sprer seg og kan skade livet i resten av fjorden og videre ut i havet. At den norske regjeringen i strid med internasjonal utvikling fortsetter å legge til rette for å dumpe gruveavfall i fjordene er svært skadelig for det marine livet, og svekker i tillegg Norges integritet i andre miljøspørsmål.  

Det er urovekkende å se det store presset som nå, både nasjonalt og internasjonalt, blir lagt på å åpne opp havbunnen også for utvinning av mineraler. Inngrepene vil skje i spesielt viktige økosystemer, som for eksempel rundt svarte skorsteiner som blant annet finnes langs den nordatlantiske midthavsryggen rundt Jan Mayen og Svalbard. Dette er et av verdens mest produktive havområder og et svært viktig oppvekstområde for rike fiskeressurser. Oppgraving av havbunnen, sedimentskyer, forstyrrelse av dyreliv, toksiske effekter i vannsøylen, og endrede hydrologiske forhold er noen av effektene disse sårbare økosystemene kan bli utsatt for, dersom det blir gitt løyve til mineralutvinning her. Gruvedrift har alltid vært en næring med store miljøutfordringer knyttet til naturinngrep og forurensing.    

Norge bør

  • innføre reguleringer som begrenser plastforbruk og forurensning, samt ta initiativ til å erstatte dagens oljebaserte plast med plast fra andre kilder eller andre materialer;
  • bidra med kompetanse, teknologioverføring og finansiering til å styrke avfallshåndtering og øke graden av resirkulering i utviklingsland;
  • følge opp bransjene som er ansvarlige for det store tilsiget av søppel fra industrien, både landindustri og næringsvirksomhet på havet og ved kysten, med egne bransjeavtaler der det gis retningslinjer for håndtering, innsamling og gjenbruk av avfall og ødelagt utstyr;
  • styrke ordningen Fishing for Litter til å innbefatte alle norske fiskefartøyer. I alle havner med fiskemottak bør det også opprettes godkjente avfallsmottak for søppel innsamlet av fiskerinæringen;
  • endre sin posisjon til dumping av gruveavfall i havet. Slikt avfall kan utgjøre en betydelig trussel mot marint liv i et område. Et internasjonalt forbud mot dumping av gruveavfall i sjø vil hindre tilførsel av ny og alvorlig forurensning til havet. Norge er et av få land som går imot et slikt forbud.
  • innføre et nasjonalt forbud mot sjødeponi av restmasser fra gruvedrift, og arbeide for at Londonkonvensjonens reguleringer også skal gjelde avfall fra landbaserte kilder;
  • vedta et nasjonalt moratorium for gruvedrift på havbunnen inntil miljøutfordringene med eksisterende gruvedrift er under kontroll, i stedet for den foreslåtte lov om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel (side 53 i stortingsmeldingen om hav, våren 2017). Norge bør arbeide for det samme internasjonalt.

Delmål 14.2

Norge har stor kompetanse, troverdighet og ressurser til å styrke forvaltningen av våre globale marine ressurser, og må ta en lederrolle ved å opprette et nytt initiativ for livet i havet. Norges arbeid med integrerte forvaltningsplaner for havområder er verdensledende, og et viktig og avgjørende verktøy for å sikre en langsiktig forvaltning av marine ressurser.  

Norge bør  

  • opprette et internasjonalt resultatbasert utviklingsinitiativ for livet i havet med økosystembasert integrert ressursforvaltning og vern av nøkkelområder som sentrale pilarer. Arbeidet gjennom Fisk for utvikling bør inngå som en del av et slikt initiativ.
  • lovfeste det norske forvaltningsplansystemet og bistå andre land i å implementere et slikt forvaltningssystem;
  • fastsettes et mål om at 15 prosent av forringede økosystemer skal være restaurert innen 10 år, og lage en strategi for hvordan dette skal kunne gjennomføres.

Delmål 14.3

Havforsuring er et alvorlig miljøproblem knyttet til utslipp av karbondioksid. Så mye som 30 prosent av havets dyreliv står i fare for å forsvinne innen 2100 om ikke utslippene reduseres.  

I sin stortingsmelding om hav våren 2017 beskriver regjeringen FNs samarbeidsorgan for skipsfart, IMO som en viktig institusjon for å satse på miljøvennlig skipsfart (side 32 og 45), og framhever særlig potensialet for norsk skipsfart og industri på dette området. Dog nevnes ikke problematikken rundt at klimagassutslipp fra skipsfart ikke er regulert under Parisavtalen eller inngår i lands nasjonale klimaregnskap, og at IMO ikke har klart å lage reguleringer for skipsfart i henhold til avtalen.

Siden internasjonal transport ikke har blitt pålagt reguleringskrav under Parisavtalen er denne sektoren også utelatt fra EUs klimamål. I dag utgjør internasjonal luft- og skipsfart 6 prosent av de globale CO2-utslippene, men grunnet sterk vekst og mangel på regulering, kan de innen 2050 stå for så mye som 40 prosent av totale globale CO2-utslipp. For skipsfart er dette tallet estimert til 17 prosent av globale CO2-utslipp[1]. At disse sektorene ikke er inkludert i regnskapet for å nå målene satt i Paris-avtalen, gjør togradersmålet vanskelig å nå. Norge må arbeide for at internasjonal skipsfart pålegges krav om utslippskutt i tråd med målene i Parisavtalen. Norge har som verdens sjette største sjøfartsnasjon (målt i verdi) et stort ansvar for å lede an i dette arbeidet.  

Norge bør  

  • arbeide aktivt for å sikre en god internasjonal overvåking av hva klimaendringene betyr for havet, og øke kunnskapen om hvilke konsekvenser havforsuring har for livet i havet, og hva havet bidrar til som karbonlager;
  • jobbe for å påskynde IMOs ambisjoner om utslippskutt, som i dag er ventet å komme først i 2023. Ambisjonene må være i tråd med målene satt i Parisavtalen.
  • fremme en global CO2-avgift i IMO som internaliserer kostnader fra skipsfarten, enten ved å sette en avgift på drivstoff eller en avgift på utslipp. En overnasjonal avtale om avgifter kan regulere utslipp ved at havnestater stiller krav til energibruk og utslipp hos fartøy, og at fartøy må vise dokumenter på betalte avgifter når de kommer til havn. Den bør også ha en omfordelingsmekanisme, slik at utviklingsland ikke blir påført merkostnader.

Delmål 14.4

Norge har etterhvert fått en sterk internasjonal posisjon i arbeidet for å bekjempe fiskerikriminalitet, og bør jobbe aktivt for å få flere viktige fiskerinasjoner til å forplikte seg og støtte opp under en styrket internasjonal innsats mot fiskerikriminalitet.  

Norge bør  

  • aktivt bruke sin rolle i UNODC for at flere viktige fiskerinasjoner forplikter seg til en styrket internasjonal innsats for å bekjempe fiskerikriminalitet;
  • styrke FAOs arbeid for å bekjempe ulovlig, urapportert og uregulert fiske;
  • styrke miljøkriminalitetkomponenten i bistandsprogrammet mot organisert kriminalitet;
  • arbeide for at miljøkriminalitet blir anerkjent som alvorlig kriminalitet internasjonalt, og at fiskerikriminalitet inngår i miljøkriminalitetsbegrepet;
  • sørge for at destruktive fiskemetoder i norsk økonomisk sone som skader viktige bunnhabitater blir utfaset.
  • arbeide for at det opprettes et nettverk av marine verneområder i Arktis;

Delmål 14.5

Norge har vernet under 1 prosent av sine havområder og har langt igjen for å nå delmålet om 10 prosent vern. Samtidig er petroleumsutvinning og gruvedrift en økende fare for viktige områder for det marine livet i norsk farvann. Det trengs en sterkere innsats fra norske myndigheter for å ta vare på de unike marine økosystemene som Norge forvalter for ettertiden. Som en betydelig aktør i Arktis har Norge også et spesielt globalt ansvar for den arktiske naturen, og bør jobbe for etablering av nye arktiske verneområder.  

Norge bør  

  • sørge for et permanent vern mot petroleumsaktivitet i særlige verdifulle og sårbare områder som havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, iskantsonen og polarfronten i Barentshavet og Norskehavet, havområdet rundt Jan Mayen, Mørebankene og Iverryggen, samt Skagerrak;
  • utarbeide en helhetlig marin verneplan innen utgangen av 2018, med mål om at 10 prosent av havområdene innenfor norsk økonomisk sone (200 nautiske mil) skal vernes;
  • sørge for at de 30 resterende områdene i dagens marine verneplan (liste A) vernes snarest mulig, med siste frist før utgangen av 2020.

Delmål 14.7

Fiskeeksport kan gi viktige bidrag til økonomien i utviklingsland og ekstra skatteinntekter som kan brukes til omfordeling og fattigdomsreduserende programmer. I tillegg kan vekst og sysselsetting i fiskerisektoren ha positive indirekte effekter på lokal matsikkerhet og ernæring. Flere studier viser imidlertid at økt produksjon og handel med marine ressurser i mange tilfeller ikke har ført til bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. Internasjonal handel med fisk kan generere store inntekter, men samtidig føre til en forverring av levekår for lokalsamfunn og småskalaprodusenter. Lokalsamfunn som har levd av fiske og havbruk risikerer å bli fordrevet av industriskala operatører eller utelukket fra handel på grunn av strenge kommersielle regler, og slik miste tilgang til arbeid og en viktig matkilde.  

Norge bør

  • gjennomgå sine fiskeri- og havprogrammer, inkludert programmer under Fisk for utvikling (Ffu), med blikk på å styrke effekten av disse på fattigdomsbekjempelse, matsikkerhet, ernæring, miljø og likestilling;
  • gjøre de frivillige retningslinjene for land, fiskeri og skoger (Voluntary guidelines for jord, fisheries and forests) og prinsippene for ansvarlige investeringer i landbruket (Principles for Responsible Investment in Agriculture), utviklet av FNs komite for matvaresikkerhet, førende for norske investeringer i fiskeri- og havsektoren;
  • prioritere støtte til forskning som fokuserer på forbedret fiskefôr (som ikke direkte konkurrerer med mat til mennesker), genetiske egenskaper som kan bidra til matsikkerhet og ernæring, utvikling av mer bærekraftig akvakultur, og utvikling av hele verdikjeden i utviklingsland;
  • arbeide for at flere land ratifiserer ILO-konvensjon 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren. 

Delmål 14.a

Norske havforskningsmiljøer har stor kompetanse. Denne kompetansen bør aktivt brukes til å styrke kunnskapsgrunnlaget globalt og bidra til kapasitetsbygging i utviklingsland.  

Norge bør

  • arbeide for opprettelsen av et internasjonalt kunnskapspanel for havet, etter modell fra FNs klimapanel og FNs naturpanel;
  • videreføre programmer som EAF Nansen, og legge til rette for økt faglig samarbeid innen havforskning;
  • styrke arbeidet med å kartlegge og overvåke havbunnen i norske hav- og kystområder gjennom en økt satsing på programmet MAREANO. 

[1] European Parliament's Committee on Environment, Public Health and Food Safety 2015. Emission reduction targets for international aviation and shipping.