Hva bør Norge gjøre?

Hva bør Norge gjøre?

Delmål 17.1 –17.5 Finans

Bærekraftsmålene kan ikke oppnås uten at alle land har en stabil og bærekraftig økonomi. Dette kan oppnås gjennom rettferdige internasjonale finanssystemer, bærekraftige investeringer og bistand til de landene som trenger det mest.  

Norge bør

  • bruke minst 1 prosent av BNP på bistand, ekskludert kostnader til flyktninger i Norge, og i tillegg 1 prosent på klimafinansiering som skal være 'ny og addisjonell’ til bistand (se mer om klimafinansiering under mål 13);
  • øke og sikre langsiktig støtte til sivilt samfunn, som ofte er nærmere problemene og sårbare grupper;
  • sikre finansiell åpenhet på hjemmebane gjennom:
    1. En utvidet og offentlig tilgjengelig land-for-land-rapportering, for multinasjonale selskaper i alle sektorer, som inkluderer skatteparadiser; 2. et offentlig tilgjengelig eierskapsregister som viser egentlige eiere av selskaper og fond: 3. sikre at norsk virksomhet, herunder Norfund og oljefondets investeringer bidrar til finansiell åpenhet og ikke støtter skatteparadiser;  
  • jobbe for bedre og et mer inkluderende og demokratisk samarbeid om skattespørsmål internasjonalt, ved blant annet å gi økt politisk og økonomisk støtte til et mellomstatlig skatteorgan i FN;
  • jobbe for en uavhengig gjeldshåndteringsmekanisme i FN, som stiller både långivere og låntakere til ansvar;
  • sikre at alt norsk utlån, også utlån gjennom Statens pensjonsfond utland, foregår under retningslinjer for ansvarlig utlån.

Delmål 17.6–17.8 Teknologi

Riktig teknologi er avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Utviklingsland og mellominntektsland må sikres rettferdig adgang til teknologi som er miljømessig gunstig.  

Norge bør  

  • gå aktivt inn i den nyetablerte Multistakeholder Technology Facilitation Mechanism (TFM), og bidra til at føre var-prinsippet håndheves på en effektiv måte;
  • jobbe for at tradisjonell kunnskap blir anerkjent, bevart og benyttet;
  • opprettholde innsatsen for å beholde moratoriet mot storskala geoengineering.

Delmål 17.9 Kapasitetsbygging

Det er viktig å sikre godt styresett og kampen mot korrupsjon, blant annet gjennom å bygge opp kapasiteten til skattemyndigheter, gjennom forskning og ved å støtte sivilsamfunnet i rollen som vaktbikkje for godt styresett og i rollen som partner i å bygge kapasitet.  

Norge bør  

  • øke bistanden til skattesamarbeid for å sikre en dobling innen 2020 i tråd med forpliktelsene under Addis Tax Initiative, og herunder styrke programmet Skatt for Utvikling;
  • øke og sikre langsiktig støtte til sivilt samfunn.

Delmål 17.10–17.12 Handel

Handel er en viktig nøkkel for å nå bærekraftsmålene. Det er spesielt viktig at de minst utviklede landene (MUL) får mulighet til eksport og får enkel markedsadgang, uten at overgangen fra MUL til mellominntektsland medfører smertefulle og brå innskrenkninger. Uten gode multinasjonale systemer som binder de rikeste landene, kan vi risikere at handel undergraver bærekraftsmålene.  

Norge bør  

  • jobbe for å videreutvikle dagens multilaterale handelssystem under WTO, slik at fattige land kan ta aktivt del i beslutningene og Doha-rundens utviklingsmandat blir konkludert;
  • jobbe for at konsekvensutredninger for menneskerettigheter, utvikling og miljø lages og at disse blir ledende for alle handels- og investeringsavtaler.

Delmål 17.13–17.15 Politisk og institusjonell samstemthet

Bærekraftsmålene identifiserer en rekke utfordringer som skal løses innen 2020. Disse globale utfordringene henger sammen, og for at målene skal nås må tilnærmingen være integrert, helhetlig, tverrfaglig og tverrsektoriell. Skal bærekraftsmålene nås og utviklingspolitikken være effektiv kan man ikke gi med den ene hånden og ta med den andre.  

I sin politiske plattform (Sundvollen-erklæringen) gjorde regjeringen det klart at den ville 'føre en samstemt utviklingspolitikk, hvor tiltak innen ulike sektorer i størst mulig grad trekker i samme retning’. Men heller ikke i regjeringens rapport til Stortinget om samstemt politikk for utvikling 2016 i statsbudsjettet for 2017 (Utenriksdepartementets prop. 1 kapittel 13) synliggjøres interessekonflikter mellom norske næringsinteresser på den ene siden, som olje, våpen, bruk av skatteparadiser, og hensyn til bærekraftig utvikling, menneskerettigheter, fred og finansiell åpenhet på den andre: I regjeringens samstemtrapport omtales kun deler av bærekraftsmål 16 om fredelige, rettferdige og inkluderende samfunn.  

Regjeringen varsler i stortingsmeldingen om bærekraftsmålene og utvikling våren 2017 at den vil etablere et forum for samstemt politikk, hvor sivilsamfunn og næringslivets rolle understrekes. Dette er i tråd med Stortingsflertallets krav om jevnlige rapporter om konsekvensene av norsk politikk på andre relevante områder for utviklingsland.  

Norge bør  

  • ha en samstemt politikk som trekker i samme retning for bærekraftig utvikling, slik at man ikke gir med den ene hånden og tar med den andre, og i verste fall undergraver norsk utviklingspolitikk;
  • styrke regjeringens samstemtrapportering i statsbudsjettet, og støtte uavhengig samstemtrapportering der sivilsamfunnet inkluderes;
  • vurdere å gi statsministerens kontor det overordnede ansvaret for at bærekraftsmålene nås og involvere alle relevante departement og instanser.

Delmål 17.16 og 17.17 Partnerskap

For å nå bærekraftsmålene trengs samarbeid på tvers – mellom offentlig og privat sektor, sivilsamfunn, akademia, FN og andre. I dag er sivilsamfunn, frie medier og kritiske røster under press internasjonalt. I 2014 ble det dokumentert alvorlige angrep på forsamlings- og organisasjonsretten og på retten til ytringsfrihet i hele 109 land, og tallet er økende. Det er derfor nødvendig at styrking av sivilsamfunnet, også sårbare gruppers egne organisasjoner, fortsetter å være en viktig prioritet for norsk utviklingsarbeid. Norge kan og bør arbeide med likesinnede aktører for å være en aktiv motvekt til knebling av sivilt samfunn. En viktig FN-resolusjon om menneskerettighetsforkjempere ble vedtatt i 2016 med Norge som pådriver. Den inkluderer økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Resolusjonen gjelder både enkeltpersoner, grupper eller organisasjoner som bruker grunnleggende friheter, som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, for å fremme økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Retten til samfunnsutvikling og beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere er en viktig del av resolusjonen.  

Norge bør  

  • tilrettelegge for åpent og inkluderende samarbeid på tvers og ta til orde for dette internasjonalt;
  • sikre gjennomføring av Utenriksdepartementets retningslinjer for hvordan ambassader og utestasjoner kan støtte og beskytte menneskerettighetsforkjempere internasjonalt og sikre at disse oppdateres i tråd med FN-resolusjonen om menneskerettighetsforkjempere, vedtatt i 2016, som Norge var pådriver for, og som inkluderer økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter;
  • sikre midler til prosjekter for norske ungdomsorganisasjoner og deres samarbeid med partnere i Sør for å nå bærekraftsmålene, og videre promotere en slik ordning som en løsning for andre land om hvordan inkludere den store ungdomsgenerasjonen i kampen for Agenda 2030.

Delmål 17.18 og 17.19 Data, overvåkning og ansvarlighet Mange land mangler gode data, særlig for marginaliserte grupper. Flere land nøler også med å gjøre data og statistikk tilgjengelig eller gi rom for kritiske røster som kan korrigere og supplere offentlig informasjon. Uten dette er det vanskelig å vite om man når målene.  

Norge bør

  • jobbe for at disaggregerte kvalitetsdata for alle land gjøres tilgjengelig på en forsvarlig måte, og at stigmatisering og uhensiktsmessig kartlegging hindres;
  • sikre at statistikk-kapasitet bygges, særlig i utviklingsland.