Hva bør Norge gjøre?

Å oppnå likestilling og styrking av jenters og kvinners posisjon vil være avgjørende om de andre målene skal nås, slår Bærekraftsmålene fast. FN-foto: Martine Perret

Hva bør Norge gjøre?

Norge er et foregangsland for arbeid med å styrke kvinners rettigheter og likestilling, både nasjonalt og som et satsingsområde for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det å kunne vise og dokumentere god oppfølging og gode resultater nasjonalt gir Norge mer legitimitet og påvirkningskraft også i det internasjonale arbeidet.

Vi forventer at norske myndigheter vil fortsette å være en internasjonal forkjemper for kvinners rettigheter og likestilling, og at kvinners rettigheter og likestilling skal være tverrgående temaer som eksplisitt integreres i alle norske utviklings- og utenrikspolitiske satsinger.  

Manglende likestilling mellom kjønnene er en vedvarende utfordring for land over hele verden, og et hinder for å oppnå bærekraftig utvikling. Oppnåelse av mål 5 er dermed ikke bare et frittstående mål som vil bedre jenter og kvinners situasjon, men også en forutsetning for å oppnå de andre bærekraftsmålene. FNs medlemsland må jobbe for oppnåelse av mål 5 parallelt med alle de andre bærekraftsmålene. I ministererklæringen fra høynivåforumet (HLPF) i 2016 bekrefter medlemslandene sine forpliktelser om å sikre likestilling mellom kjønnene og myndiggjøre jenter og kvinner.[1]  

Mål 5 er et av målene som skal gjennomgås spesielt på HLPF i juli 2017, sammen med mål 1, 2, 3, 9 og 14. Vi har derfor viet litt ekstra plass til gjennomgangen av dette målet i årets rapport. Mål 5 er spesielt tett koblet til mål 16. Dette ble tydeliggjort under HLPF 2016, som diskuterte viktigheten av å styrke jenter og kvinners stilling for å skape fredelige og inkluderende samfunn.[2] Mål 16 skal gjennomgås grundig på høynivåforumet i 2019.  

Delmål 5.1: Gjøre slutt på alle former for diskriminering av jenter og kvinner

Bærekraftsmålene er tett koblet til menneskerettighetene. Det er viktig å støtte og forbedre eksisterende menneskerettighetsmekanismer i perioden fram mot 2030. I dag opplever vi en økende motstand mot overnasjonale mekanismer i mange land og regioner, samtidig som menneskerettighetsforkjempere i mange land og regioner opplever vold, trusler og drap.

FNs konvensjon om å avskaffe aller former for diskriminering mot kvinner (CEDAW) er det viktigste internasjonale instrumentet for å holde stater ansvarlige for å oppfylle sine forpliktelser knyttet til bærekraftsmål 5, og delmål 5.1. Nesten alle verdens stater har ratifisert CEDAW.  

Norge skal høsten 2017 bli hørt av FNs kvinnediskrimineringskomité om Norges oppfølging av sine menneskerettslige forpliktelser i henhold til FNs kvinnekonvensjon. Norge er et av verdens mest likestilte land. Likevel opplever også jenter og kvinner i Norge kjønnsbaserte utfordringer.  

Norge bør

  • sikre nok finansiering til nødvendige tiltak for å implementere Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken;
  • sikre gode rutiner for overvåking og årlig rapportering av måloppnåelsen, for å kunne følge opp og eventuelt justere tiltak underveis. Sivilsamfunnsorganisasjoner bør inkluderes i rapporteringsprosessen.
  • følge opp CEDAW-komiteens anbefalinger fra høringen av Norge i 2017. 

Delmål 5.2: Avskaffe alle former for vold mot alle jenter og kvinner

Å avskaffe vold mot kvinner i alle land er en forutsetning for å klare å oppnå de andre likestillingsmålene og må derfor prioriteres høyt. Det er ett av de fem satsingsområdene i regjeringens handlingsplan.  

Vold mot jenter og kvinner er et omfattende og komplekst samfunnsproblem. Jenter og kvinner utsettes for fysisk, psykisk, økonomisk og strukturell vold i mange former, og ofte er det i praksis straffrihet for utøvelse av vold mot jenter og kvinner. Mennesker på flukt er spesielt sårbare for vold og overgrep, inkludert menneskehandel. Kriminalisering av mennesker på flukt øker sårbarheten, og innstramminger av norsk og europeisk utlendingspolitikk, særlig når det gjelder asylsøkere og familiegjenforening, gjør at flere blir utsatt for menneskesmugling og overgrep under reisen.  

Norge bør  

  • gjennomføre Handlingsplanens mål 4 om å 'avskaffe vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner’, med delmål;
  • gjennomføre Europarådets konvensjon mot vold mot kvinner (Istanbul-konvensjonen), og jobbe for at norske samarbeidsland både i og utenfor Europa også slutter seg til denne eller andre regionale avtaler;
  • vurdere å støtte internasjonale initiativer for å lage en universell forpliktende avtale mot vold mot kvinner, for eksempel gjennom en tilleggsprotokoll til CEDAW eller en egen konvensjon;
  • jobbe internasjonalt for å sikre kvinners reelle deltakelse i fredsforhandlinger og fredsprosesser, samt i gjennomføringen av fredsavtaler, i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 og påfølgende resolusjoner. Sikre tilstrekkelig finansiering til gjennomføringen av Handlingsplanen for Kvinner, fred og sikkerhet 2015–2018, og rapportere årlig på måloppnåelsen. Sivilsamfunnsorganisasjoner bør inkluderes i rapporteringen.
  • sikre at mennesker som er ofre for menneskehandel får nødvendig hjelp og oppfølging og at bakmenn og andre kriminelle blir strafferettslig forfulgt. Her er et internasjonalt samarbeid nødvendig.

Delmål 5.3: Avskaffe all skadelig praksis, som barneekteskap og kjønnslemlesting

I regjeringens handlingsplan er dette temaet dekket inn sammen med hovedmål 4 om avskaffelse av vold og hovedmål 5 om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (delmål om kjønnslemlestelse). Norge lanserte i mars 2017 en fireårig handlingsplan Retten til å bestemme over eget liv, mot ‘negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse’. Krig og konflikt kan føre til økt risiko for barneekteskap og tvangsekteskap, både for de som lever i konfliktsoner og for de som er på flukt i inn- eller utland.  

Norge bør  

  • videreføre og styrke innsatsen, både nasjonalt og internasjonalt, på dette området, i tråd med regjeringens handlingsplaner. Det er spesielt viktig å sette inn konkrete tiltak for å forebygge og redusere sårbarheten for barneekteskap og tvangsekteskap for jenter og kvinner i krig/konflikt og på flukt.

Delmål 5.4: Erkjenne og verdsette ubetalt omsorgs- og husholdsarbeid

Norge har svært gode erfaringer med hvordan gode sosiale velferdsordninger, spesielt knyttet til svangerskap og barn, har ført til økt likestilling gjennom økt yrkesdeltakelse for kvinner, økt arbeidsdeling i hjemmet og muligheten for mer aktive fedre i omsorgsarbeid. 

Norge bør  

  • informere om de norske erfaringene med velferdsordninger knyttet til omsorgsarbeid for barn i internasjonale fora og møter, der det er relevant. Disse erfaringene bør brukes inn i det nye bistandsprogrammet Likestilling for utvikling (LIKE), som skal være en strategisk kobling mellom bistand og norske likestillingserfaringer. 

Delmål 5.5: Sikre kvinner fulle rettigheter og politisk deltakelse

Kvinner er dårlig representert i både formelle og uformelle beslutningsorganer i de aller fleste land, og dette utgjør et demokratisk problem. Erfaringer viser at kvotering av kvinner er avgjørende for å få kvinner inn i formelle organer, men kvotering er ikke nok for å sikre at politikken som blir vedtatt faktisk har et kvinne- og kjønnsperspektiv.[3] Det er mange hindringer for kvinners politiske deltakelse. Kvinners politiske retttigheter og deltakelse er ett av satsingsområdene i regjeringens handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling.  

Norge bør  

  • implementere handlingsplanens hovedmål 2 for at kvinner skal delta på lik linje med menn i det politiske liv;
  • fortsette den internasjonale innsatsen for å sikre trygge forhold for kvinnelige menneskerettighetsforkjempere, og sikre at lokale organisasjoner har økonomiske ressurser nok til å utøve sin viktige pådriver- og vaktbikkjefunksjon overfor myndighetene og andre aktører som påvirker samfunn og miljø.

Delmål 5.6: Sikre seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Norge har vært en viktig stemme internasjonalt for å sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. De senere år ser vi at disse kommer under press både nasjonalt i mange land og i internasjonale fora. Det er derfor ekstra viktig at Norge, sammen med andre allierte, er en tydelig stemme her. Seksuell og reproduktiv helse og seksuelle og reproduktive rettigheter er et av satsingsområdene innenfor regjeringens handlingsplan.  

Norge bør  

  • fortsette å både være en tydelig stemme internasjonalt og støtte konkrete prosjekter og programmer innen temaer som av noen oppleves som kontroversielle, som alle kvinners tilgang til trygge og lovlige aborter, kunnskapsbasert seksualundervisning for ungdom og seksuelle minoriteters rettigheter. Norge må samarbeide med likesinnede myndigheter for å sikre finansiering til organisasjoner som tilbyr informasjon om, og tilgang til, trygge aborter for kvinner, ikke minst sett i lys av USAs gjeninnføring av Mexico City Policy (den såkalte Global gag rule) som hindrer organisasjoner som mottar støtte fra USA i å informere om eller tilby abort som del av sine familieplanleggingsprogrammer og helsetjenester (se også delmål 3.7).
  • implementere handlingsplanens hovedmål 5, for å fremme jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Delmål 5.a – c: Sikre kvinners like rett til økonomisk deltakelse, inkludert eiendomsrett til jord, og styrke god politikk for å sikre likestilling

Fulle rettigheter til jordeiendom og finanstjenester er avgjørende for kvinners økonomiske selvstendighet og likestilling mellom kjønnene. Mange kvinner opplever spesielle utfordringer med å kunne dokumentere eierskap til jordeiendommer etter krig og konflikt. Kjønnsbaserte restriksjoner på arbeidsmuligheter og tilgang til økonomiske og finansielle tjenester finner vi i svært mange land. Det er både formelle og uformelle strukturer som må endres for å sikre likestilling på dette feltet. Kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse er et av regjeringens satsingsområder i handlingsplanen.  

Ny teknologi kan være med og styrke kvinners rettigheter. Et konkret eksempel ser vi i flere land i Øst-Afrika, der man de siste årene har innført muligheten til å overføre penger til mobiltelefon uten å gå via en bank. For mange kvinner har dette gitt mulighet til å kontrollere egen inntekt for første gang.  

En av hovedutfordringene for oppnåelsen av mål 5 er manglende statistikk og data. I følge FNs generalsekretær mangler 80 prosent av indikatorene under mål 5 internasjonalt anerkjente målestandarder og/eller systematisk datainnsamling i de fleste land. Det vil si 11 av 14 indikatorer. For eksempel produserer bare 41 prosent av landene jevnlig data om vold mot kvinner. Bare 13 prosent av landene har en egen budsjettpost for kjønnsstatistikk.[4] UN Women har derfor lansert satsingen Making every woman and girl count, som vil være viktig i å støtte land i deres statistikkarbeid.  

Norge bør

  • støtte internasjonale initiativ og samarbeidsland i utvikling av gode systemer for datainnhenting og databehandling av kjønnsaggregerte data innenfor de ulike indikatorene til alle bærekraftsmålene;
  • implementere hovedmål 3 i handlingsplanen, for at kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter og delta på lik linje med menn i arbeidslivet.

[1] Economic and Social Council 2016. Avsnitt fire i Ministerial declaration of the high-level segment of the 2016 session under det årlige tema “Implementing the post-2015 development agenda: moving from commitments to results”. (E/HLS/2016/1).

[2] Economic and Social Council 2016. Report of the high-level political forum on sustainable development (E/HLPF/2016/8), i Summary.

[3] iFOKUS spesialutgave 2016. In power with power: Reaching the critical mass. Tilgjengelig påhttp://www.fokuskvinner.no/Pag...

[4] FNs generalsekretær 2013: Report of the UN Secretary-General on Gender Statistics, gjengitt på http://www.unwomen.org/en/how-...