Hva bør Norge gjøre?

Anbefalinger fra sivilsamfunn til norske myndigheter på hva de bør prioritere for å bidra til å nå Bærekraftsmålene.

Hva bør Norge gjøre?

Norge bør:

  • sørge for at alle unge flyktningers mentale helse blir systematisk kartlagt ved ankomst og at disse får tilstrekkelig oppfølging fra helsevesenet;
  • la helse forbli en hovedsatsing i norsk utviklingspolitikk, gjøre politikken på dette området mer samstemt og prioritere forebygging høyere. Utbygging av gode nasjonale helsesystemer må prioriteres, slik at land klarer å møte eksisterende og nye helseutfordringer som antibiotikaresistens og epidemier.
  • være en global pådriver for universell helsedekning og videreføre satsingen på å redusere barnedødelighet, bedre mødrehelse og at alle graviditeter er ønskede og trygge. Dette er særlig viktig nå på grunn av de negative konsekvensene som USAs gjeninnføring av The Mexico City Policy vil føre til. Tilgangen til helhetlig seksualitetsundervisning, prevensjonsmidler og trygg og lovlig abort bør derfor være særskilte satsingsområder.
  • følge opp anbefalingene fra den globale strategien for å motvirke helsepersonellkrisen, samt arbeidet til FN-kommisjonen om helsearbeidere og økonomisk vekst, som helseminister Bent Høie sitter i. Oppfølgingen bør skje gjennom å investere politisk og finansielt i ILOs, OECDs og WHOs videre oppfølging og gjennomføring av kommisjonens anbefalinger.
  • la ernæring, folkehelse, psykisk helse og forebygging av tobakk-, alkohol- og narkotika-skader stå sentralt i Norges bidrag internasjonalt;
  • fremme støtteordninger som øker tilgangen på nødvendige medisiner ved å sikre overkommelige priser og som initierer forskning på medisiner og vaksiner for sykdommer som hovedsakelig rammer mennesker i utviklingsland. 

Delmål 3.1 og 3.2

Under tusenårsmålene fikk man til en stor reduksjon i antall kvinner som dør i forbindelse med fødsel og svangerskap. Likevel dør 830 kvinner hver dag på grunn av svangerskapsrelaterte årsaker. Et viktig tiltak for å redusere dette er tilgang til helsetjenester og kvalifisert personell. Utrygg og ulovlig abort er en av de tre viktigste årsakene til svangerskapsrelatert dødelighet, og hvert år dør rundt 44 000 kvinner som følge av en utrygg abort. Dette skyldes både kriminalisering av abort, liten tilgang på abort-tjenester i de land hvor abort er lov, og stigma knyttet til abort.[1]

For å redusere mødre- og barnedødelighet er det også helt nødvendig å sikre alle mennesker en bedre tilgang på rent vann og gode sanitære forhold. Kvinner og barn kjenner konsekvensene av dårlig hygiene, urent vann og dårlige sanitære forhold tettest på kroppen av flere årsaker. Blant annet er de mer avhengige av gode hygieniske forhold i forbindelse med menstruasjon, graviditet og fødsler, og barn er spesielt sårbare for sykdommer og infeksjoner. Tatt i betraktning at underernæring er underliggende årsak til nærmere halvparten av alle dødsfall blant barn under fem år, må ernæring integreres som en del av Norges helseinnsats.  

Norge bør:

  • prioritere nyfødthelse, flere helsearbeidere og universell helsedekning i tråd med Barnekomiteens generelle kommentar nr. 15 om retten til helse. Fokus må være på å sikre integrerte mor/barn-helsetjenester for alle, og å bygge nasjonale helsesystemer som har universell dekning og sikrer tjenester basert på prinsipper om ‘tilgjengelighet (accessibility), tilgang uten diskriminering (availability), kulturell tilpassing (acceptability) og tilstrekkelig kvalitet (quality)’ i tråd med menneskerettighetene.
  • følge opp internasjonale forpliktelser og investere penger og prestisje i gjennomføringen av The Global Strategy for Women’s, Children’s and Adolescents’ Health (2016–2030). Fokus bør være å sikre at innsatsen kommer de fattigste og mest marginaliserte til gode og at alle tiltak bidrar til å utjevne forskjeller og sikre universell dekning av grunnleggende helsetjenester. Ernæring, rent vann, god hygiene og tilstrekkelige sanitærtjenester må være prioriterte i norsk bistand.
  • prioritere styrket innsats til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og til arbeidet for å sikre trygge og lovlige aborter til kvinner internasjonalt.

Delmål 3.3

Smittsomme sykdommer rammer de fattigste hardest. Dårlige boforhold, mangelfull ernæring, lite kunnskap, stigmatisering og redusert tilgang til gode primærhelsetjenester er bare noen av faktorene som bidrar til dette. Det er derfor nødvendig med en helhetlig tilnærming for å bekjempe smittsomme sykdommer.

Vi har vært vitne til en oppblussing av vannbårne sykdommer som kolera og dysenteri som følge av urent vann. Årlig smittes mellom tre og fem millioner mennesker av kolera, mellom 100 000 og 200 000 av disse dør. Halvparten av disse er barn[2]. God hygiene, rent vann og tilstrekkelige sanitærtjenester er avgjørende i arbeidet for å minske spredning av vannbårne sykdommer, og forhindre dødsfall forårsaket av diarésykdommer. Holdningsskapende arbeid og informasjon om hygiene og helse er avgjørende for å bremse vannbårne sykdommer. Gode hygienevaner er en av de enkleste og mest effektive måtene å forhindre smitte og spredning av sykdommer.

Norsk bistand til vann- og sanitær går i stor grad til ikke-statlige aktørers WASH-programmer (Water, Sanitation and Hygiene) som jobber for å bedre sanitære forhold, hygiene, og adferd. Støtte til slike programmer er likevel ikke tilstrekkelig for å motarbeide framtidige epidemier. Styrking av statlige aktører er en forutsetning for å sikre helsesystemer som har kunnskap om og kapasitet til å redusere spredning av vannbårne sykdommer.  

I 2015 fikk 10,4 millioner mennesker tuberkulose og 1,8 millioner døde. Det gjør tuberkulose til den infeksjonssykdommen som tar flest liv på verdensbasis. 4,3 millioner mennesker fikk ikke diagnose og dermed heller ikke behandling. For å nå målet om å stanse tuberkuloseepidemien må en massiv global dugnad til. Det krever en effektiv vaksine, bedre diagnostiske muligheter og kortere behandlingsregimer. I dag behandles tuberkulose i minst seks måneder med medisiner utviklet på 1950 tallet. I tillegg må universell helsedekning og sosial beskyttelse prioriteres. Kampen mot resistent tuberkulose er en hovedprioritet. Det er estimert at i 2050 vil 10 millioner dødsfall skyldes resistent tuberkulose. Dette er 30 prosent av alle dødsfall relatert til antibiotikaresistens.  

Norge bør  

  • Jobbe for en helhetlig tilnærming til vann, sanitær infrastruktur og hygiene for å sikre god helse, og for å bygge opp offentlig infrastruktur og støtte frivillige organisasjoner der det er nødvendig;
  • arbeide for at bekjempelse av tuberkulose kommer høyere på utviklingsagendaen globalt.

Delmål 3.4

Eksplosjonen i ikke-smittsomme sykdommer (NCD-er) gir nye politiske utfordringer. I tillegg til psykisk helse, handler NCD-er spesielt om fire sykdomsgrupper: hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og kroniske luftveissykdommer. Disse sykdommene er ofte kroniske, og krever langsiktig oppfølging og behandling. Det er derfor avgjørende å satse på forebygging. De rammer skjevt, og sykdomsbyrden er knyttet til sosioøkonomiske faktorer og utdanningsnivå. Det er helt nødvendig å gjøre noe med årsakene som påvirker og reproduserer denne skjeve fordelingen.  

Bærere av de moderne folkesykdommene er ikke malariamygg eller virus, men store industrikonsern. Med massiv markedsføring og systematisk politisk påvirkning er multinasjonale konserner innenfor tobakk, alkohol og usunn mat med på å undergrave de framskrittene som er gjort på helsefronten.  

Forebyggende innsats gjennom kostnadseffektive tiltak vil kunne bidra til å minske presset på et allerede overbelastet helsevesen.[3] I tillegg er behandling for mange tilstander ofte ikke tilgjengelig, eller også i mange tilfeller svært kostnadskrevende. Å sikre tilgang til kostnadseffektiv behandling og metoder for tidlig diagnostisering er avgjørende for å begrense sykdom og død av NCD-er[4].  

WHO estimerer at hele 40 prosent av tilfellene av ikke-smittsomme sykdommer er forårsaket av befolkningens levesett, og dermed mulige å forebygge. Vi vet mye om hva som er effektive tiltak. Norge har en lang tradisjon for aktiv bruk av folkehelsetiltak som adresserer risikofaktorer som usunn mat, manglende fysisk aktivitet, tobakk og alkohol, og vi har lang erfaring og gode eksempler på hvordan myndigheter og andre samfunnssektorer kan jobbe sammen.

Mentale lidelser og særlig depresjoner er en av de viktigste årsakene til lav produktivitet og fattigdom i lav- og mellominntektsland. Norge har viktige miljøer innen sivilt samfunn og helseforetakene som har bidratt med faglig og økonomisk støtte til mer desentralisering av behandling og oppfølging av mentalt syke, og til arbeidet med å redusere stigma og diskriminering. Flere fattige land bygger opp sterke brukerorganisasjoner på området psykisk helse. Det gis også økt oppmerksomhet på barns psykiske utvikling, inkludert omsorgsgivers/foreldres rolle.  

Norge bør 

  • understreke behovet for å gjøre forebyggende helse til et gjennomgående tema i all samfunnsplanlegging;
  • framheve gevinsten for folkehelse og økonomisk utvikling av å innføre de tiltakene WHO har identifisert som kostnadseffektive på ulike samfunnsområder;
  • vise til egen erfaring og internasjonale anbefalinger, og fremme skattlegging av helseskadelige produkter som tobakk og alkohol, både for å forebygge sykdom og som inntektskilde for myndighetene;
  • støtte myndigheter i Sør med å etablere psykisk helsevern innenfor en primærhelsemodell og styrke brukerorganisasjoner;
  • vektlegge betydningen av omsorgsgivers-/foreldres rolle i utvikling av barns psykiske helse, og dermed i samfunnsutviklings perspektiv.

Delmål 3.5

Alkohol er en av risikofaktorene for ikke-smittsomme sykdommer, samt en rekke andre sosiale, helse- og fattigdomsproblemer. Alkoholkonsumet stiger i mange lav- og middelinntektsland, med økende problemer i kjølvannet. Årlig dør rundt 3,3 millioner mennesker på grunn av alkoholbruk, og alkohol er den største risikofaktoren for tidlig død og dårlig helse blant unge menn i verden, og for barn/unge mellom 15 og 19 år.[5] I tillegg fører bruk av illegale rusmidler til en ytterligere økt helsebyrde og sosio-økonomiske problemer. Til tross for den store sykdomsbyrden er det små ressurser som settes av til å begrense helseproblemer knyttet til alkohol. 

Statens pensjonsfond utland (SPU) investerer mye i virksomhet som fremmer helseskadelig forbruk og undergraver utvikling, særlig kvinner og barns rettigheter[6]. Investeringer i alkoholindustrien er et eksempel på dette. Slike investeringer går på tvers av en samstemt politikk for utvikling, der satsing på voldsforebygging, rettigheter, økonomisk utvikling og god helse er sentralt.  

De internasjonale narkotikaproblemene var i 2016 gjenstand for et eget høynivåmøte i FN: UNGASS 2016. Sluttdokumentet derfra er en bred meny for en effektiv, human og balansert narkotikapolitikk. Nå er det enighet blant FNs medlemsland om at tiden er inne for handling; de foreslåtte tiltakene fra UNGASS må bli til praktisk politikk og prosjekter i medlemslandene. For utviklingsland blir forebygging helt nødvendig, siden mange land i Sør har helsesystemer som allerede er overbelastet med både klassiske fattigdomsproblemer og de nye ikke-smittsomme sykdommene.  

Sammenhengen mellom rusproblemer og psykiske lidelser går begge veier ved at rusmisbruk kan lede til psykisk sykdom og ved at en stor andel med psykiske lidelser selvmedisinerer seg med rusmidler. Derfor vil forebygging og behandling av psykisk sykdom ha stor betydning, også for forbruk av rusmidler.  

Norge bør

  • fremme et folkehelseperspektiv på forebygging av rusproblemer og være en aktiv pådriver for økt innsats fra WHO i forebygging av alkoholproblemer;
  • utrede grunnlaget for uttrekk av SPU fra alkoholindustrien;
  • inkludere 'alternativ utvikling' som prioritert område i bistandspolitikken, det vil si innsatser for sosial og økonomisk utvikling i områder som produserer narkotika.

Delmål 3.7

Globalt er Norges rolle som forkjemper for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) svært viktig, da disse er under økende press internasjonalt. Sammen med et knippe likesinnede land har Norge vært en viktig bidragsyter til å styrke tjenesteleveranser, pådriverarbeid og kartlegging innen SRHR. Arbeidet for å sikre tilgang til moderne prevensjonsmidler er avgjørende for kvinners deltagelse i utdanning og arbeid, spesielt for unge kvinner og mennesker som lever i fattigdom. Likeledes er tilgangen til trygg abort en sentral del av arbeidet for SRHR. Manglende tilgang til trygg abort er en av de viktigste årsakene til svangerskapsrelatert dødelighet i verden, og hvert år avbryter flere millioner tenåringsjenter utdanningsløp på grunn av graviditet. Mange unge har ikke annet valg enn å gjennomføre en utrygg abort.  

23. januar 2017 signerte President Trump en utvidet versjon av den såkalte 'munnkurvregelen', The Mexico City Policy. Denne er en kondisjonalitet for å motta helserettet bistand fra amerikanske myndigheter. Vedtaket vil få store negative konsekvenser for spesielt kvinner og ungdoms seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Organisasjonene som rammes er, ikke overraskende, de samme som tilbyr SRHR, og som informerer om dette. Vi vet av erfaring fra tidligere perioder hvor regelen har vært i bruk, at den vil få store negative konsekvenser for kvinners rettigheter, for tilgang til helseinformasjon og behandling, og særlig for tilgang til prevensjonsmidler og trygg abort. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har allerede begynt å imøtegå vedtaket, samtidig som vi vet at konsekvensene vil merkes i flere år framover. Resultater som er oppnådd over mange års investeringer i helse og kvinners rettigheter står i fare, derfor er det særlig viktig at dette området prioriteres i årene framover.  

Norge bør:

  • arbeide spesielt for å sikre trygge og lovlige aborter til kvinner internasjonalt, en helhetlig seksualitetsundervisning for ungdom, tilgang til moderne prevensjonsmidler, samt styrking av helsepersonell og tilgang til SRHR for kvinner som lever i fattigdom, kvinner på landsbygda, unge kvinner og kvinner med funksjonsnedsettelse;
  • bruke sitt engasjement i Global Financing Facility strategisk for å fremme bredden av SRHR, og spesielt de delene som andre land ikke ønsker å diskutere eller finansiere. Dette er en rolle Norge har tatt internasjonalt og som må styrkes. 

Delmål 3.8

Et godt nasjonalt helsevesen er avgjørende for hvordan land er i stand til å møte både eksisterende helseutfordringer og nye epidemier og sykdommer. Dette så vi tydelig under den siste ebolaepidemien, og der stater uten fungerende helsesystemer er svært sårbare for epidemier. Utbrudd kan spres raskt. Global innsats er nødvendig for å sikre best mulig beredskap. Derfor ble et nytt internasjonalt initiativ lansert i januar 2017 for å utvikle vaksiner mot epidemiske sykdommer. Sekretariatet vil ligge i Oslo. Regjeringen legger opp til å støtte arbeidet med en milliard kroner i en første fase.  

At mennesker har begrenset tilgang på medisiner skyldes hovedsakelig høye priser og manglende forskning. Høye medisinpriser opprettholdes av TRIPS-avtalen (i Verdens handelsorganisasjon WTO), som sikrer produsentene enerett på produksjon av medikamentet i 20 år.[7]  

Med dagens patentsystem er det ikke kostnadseffektivt å utvikle medisiner mot sykdommer som hovedsakelig rammer områder der befolkningen har lav kjøpekraft. Systemet gjør det heller ikke lønnsomt å forske på nye antibiotika. Antibiotikaresistens er et økende problem både i Norge og resten av verden. For å unngå at infeksjonssykdommer vi i dag kan behandle med antibiotika skal bli en vanlig dødsårsak i framtiden, er det behov for å utvikle nye typer antibiotika som er effektive, også når det gjelder de bakteriene som har utviklet resistens mot dagens medisiner[8].  

Norge bør  

  • prioritere støtte til videreutvikling av solide nasjonale helsesystemer i Norges samarbeidsland; systemer som sikrer universell tilgang til grunnleggende helsetjenester for alle innbyggere;
  • støtte endringer i TRIPS-avtalen som åpner for at lav og mellominntektsland kan benytte seg av generisk produksjon eller parallellimport av legemidler;
  • anerkjenne at land bruker mulighetene som finnes i regelverket til WTO for å sette patentrettigheter på medisiner til side når hensyn til innbyggernes helse krever det;
  • støtte alternative finansieringsformer og insentiver som vil gjøre det attraktivt å utvikle og forske på medisiner som ikke er kostnadseffektive med dagens system.

Delmål 3.9

Å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle henger tett sammen med god hygiene og tilgang til rent vann og tilstrekkelige sanitære forhold. I samfunn hvor disse komponentene ikke er tilgjengelige, spres sykdommer raskt mellom mennesker, og effektene av infeksjonssykdommer forverres. Tilgang til vann og sanitær infrastruktur er viktige offentlige tjenester som krever velfungerende statlige og lokale myndigheter. Det er også et viktig fordelingsspørsmål, og i fattige områder er mangelen og problemene knyttet til urent vann og utilstrekkelige sanitære forhold størst, særlig for kvinner. Det er viktig å styrke kvinners stilling i samfunnet, da de rammes hardest.  

Innen 2030 vil den globale etterspørselen etter vann øke med om lag 50 prosent. Den største økningen vil komme fra byer, hvor behovet for rensing og behandling av avløpsvann vil være nødvendig for å møte etterspørselen. Som følge av manglende vann- og avløpssystemer i lavinntektsområder i byer og tettsteder i utviklingsland, slippes en stor andel av avløpsvann direkte ut i nærmeste overflatevann eller i uformelle dreneringskanaler. Det ubehandlede avløpsvannet er en kilde til vannforurensning og en grunn til at sykdommer som diare, kolera og dysenteri fortsetter å ta tusenvis av liv.  

Norge bør  

  • støtte stater i å utbedre sentrale vannrensesystemer i urbane strøk, samtidig som det gis støtte til alternative løsninger som er tilpasset lokale forhold. Dette fordrer en samstemt og tverrsektoriell utviklingspolitikk.
  • fremme et sterkt og samlende lederskap og tverrsektorielt samarbeid for å oppnå bærekraftsmålet om god helse. Det må være et fokus på likestilling, innovasjon og bærekraftige løsninger.

Delmål 3.a

En milliard mennesker røyker daglig; 80 prosent av disse bor i lav- og mellominntektsland. Tobakk tar seks millioner liv hvert år – ett hvert sjette sekund – inkludert minst 20 prosent av verdens kreftdødsfall. Majoriteten av disse dør i sine mest produktive år (30–69 år). Tobakksbruk har dermed enorme negative samfunnsmessige konsekvenser. WHOs rammekonvensjon for tobakkskontroll er den eneste internasjonalt forpliktende konvensjonen som er framforhandlet på helseområdet. Norge og 179 andre land har til dags dato ratifisert, og er følgelig forpliktet av denne. Norge har posisjonert seg langt fremme i kampen mot tobakk nasjonalt, gjennom innføring av tobakksregulerende tiltak som har hatt stor effekt. Det er imidlertid de fattige landene som i dag bærer den største tobakksbyrden. Vi mener at Norge bør ta et enda tydeligere internasjonalt ansvar i kampen mot tobakk.  

Norge bør

  • sørge for at tobakksskatter økes. Disse bør følges av tiltak for å hindre smugling som undergraver avgiftssystemene. Skattlegging av tobakksprodukter er regnet som et av de aller mest effektive virkemidlene for å begrense tobakksbruk, spesielt i lav- og mellominntektsland. Samtidig fører skatt på tobakk til økte inntekter for landene.
  • fremme den avgjørende betydningen av å styrke kompetansen hos utviklingslands lovgivende myndigheter, slik at de blir i stand til å møte den politiske og juridiske argumentasjonen fra tobakksindustrien mot vitenskapelig beviste effektive tiltak for å begrense bruk av tobakksbruk;
  • understreke behovet for bedre lokale og nasjonale data på tobakksbruk og tobakksrelaterte sykdommer for å kunne informere myndighetenes prioritering av forebyggende tiltak.


[1] For mer om abort og seksuelle og reproduktiv helse, se delmål 3.7

[2]https://www.unicef.no/nyheter/...

[3] WHOs Globale handlingsplan for bekjempelse av NCD-er, vedlegg 3.

[4] Institute for Health Metrics and Evaluation 2013. Global Burden of Disease Study.

[5] Institute for Health Metrics and Evaluationhttp://vizhub.healthdata.org/g...

[6] COWI 2016. Alkoholinvesteringer i Statens Pensjonsfond.

[7] FNs generalsekretærs høynivå-panel om Access to Medicines 2016. ‘Promoting Innovation and Access to Health Technologies’.

[8] Leger uten grenser 2016. Lives on the edge: time to align medical research and development with people's health needs.