Hva bør Norge gjøre?

Matsvinn er et stort globalt problem. Med bedre fordeling hadde vi hatt nok mat til å mette hele jordas befolkning. 

Hva bør Norge gjøre?

På et overordnet nivå så bør Norge utarbeide en plan for operasjonalisering av samtlige delmål. Planen må spesifisere hva disse bør innebære i norsk sammenheng, hvilket ambisjonsnivå Norge vil legge seg på, hvilke indikatorer som skal brukes for å måle oppnåelse, og hvilke ytterligere tiltak som vil være nødvendige i framtiden.

Anbefalinger

En slik plan bør også inneholde sektorovergripende tiltak som vil kunne redusere den samlede sosiale og miljømessige belastningen fra forbruk. Her vil det være naturlig å tallfeste et mål om redusert norsk materielt forbruk, målt i vårt globale fotavtrykk.  

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om sirkulær økonomi og avfall i løpet av våren 2017. Her kan mange av delmålene operasjonaliseres. Stortingsmeldingen bør inneholde tydelige mål om påbud om sortering av matavfall og plast, redusert forbrenning og nullvisjon for deponi. Det bør også være et påbud om innsamling og kompostering av hageavfall fra industri og i kommunene. Alle disse tiltakene vil være avgjørende for at mer av ressursene som i dag blir kastet kommer tilbake i kretsløpet.  

Delmål 12.1

For å oppnå delmål 12.1 om den tiårige rammeplanen for bærekraftig produksjon og forbruk, bør Norge lage en nasjonal handlingsplan. En slik handlingsplan bør være resultat av en bred og kontinuerlig innspillsprosess med sivilsamfunnet, akademia, forskere og næringslivet. Den må ta for seg samtlige av de nåværende hovedtema i den tiårige rammeplanen (offentlig innkjøp, turisme, forbrukerinformasjon, bygninger, mat, bærekraftig livsstil og utdanning) og kartlegge hva som er oppnådd og hva som gjenstår å gjøre. Samtlige departementer bør delta i formulering av tiltak til handlingsplanen, og bør bidra til gjennomføring gjennom egne budsjetter. To hovedområder bør vies spesiell oppmerksomhet: informasjonsformidling og utdanning.  

Delmål 12.2 og 12.4

Å sikre en bærekraftig forvaltning av naturressurser er et grunnleggende premiss for bærekraftsmålene som helhet. Dette delmålet må derfor ses i sammenheng med mange av de andre målene. All produksjon, inklusive matproduksjon, belaster miljøet gjennom råvarebruk, produksjon, lagring, foredling/prosessering og transport. Det er blant annet viktig å minimere anvendelsen av ikke fornybare ressurser, som torv, for bruk i produksjon av vanlige forbruksvarer.  

Det er problematisk at de store matvarekjedene går med store overskudd mens norske produsentene møter stadig hardere krav fra myndigheter og forbrukere. I dag driver norske butikker med lokkepriser på enkelte varer, for eksempel kjøtt, som skaper et feilaktig bilde av lave priser hos forbrukeren. I forlengelsen vil dette presse forbrukernes betalingsvilje ned, noe som vil legge mer press på kostnadseffektivitet i produksjonen. Det er fare for at dette vil gå på bekostning av sosiale og økologiske hensyn.  

Norge bør

  • lage et forbud mot uttak, salg og bruk av torv i jordprodukter. Det bør settes et tydelig mål datofestet mål om utfasing, slik at næringslivet får tid til å utvikle andre typer jordblandinger.
  • vedta en lov om god handelsskikk etter anbefalinger fra NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt

Delmål 12.3

En tredel av all mat som produseres i verden blir aldri spist. Etter et representantforslag fra Kristelig Folkeparti gikk et enstemmig Storting inn for at regjeringen skulle utrede behovet for en matkastelov, som vil pålegge dagligvarebutikker og næringsmiddelindustri å gi bort spiselig mat de ikke får solgt til veldedige formål, som til sammen kaster om lag 135 000 tonn spiselig mat hvert år[1]. Næringsmiddelindustrien, grossistene og dagligvarebransjen har et etablert bransjesamarbeid for å redusere matsvinnet, men dette er neppe tilstrekkelig til å nå målet om å halvere matsvinnet. Politiske reguleringer vil, i tillegg til å redusere matsvinnet, sende et signal til forbrukerne om at politikerne tar matsvinn på alvor. Et slikt signal vil også kunne bidra til at forbrukere reduserer sitt eget matsvinn.  

Norge bør  

  • innføre en matkastelov og andre nødvendige tiltak for å redusere matsvinn;
  • se på hvordan matsentraler kan etableres flere steder i landet, og andre tiltak for å styrke leddene som omfordeler mat til trengende.

Delmål 12.4

Den norske prioritetslisten inneholder 33 stoffer og stoffgrupper der målet er full stans i utslippene innen 2020. For flere av stoffene på prioritetslisten er virkemidlene alt for svake til å nå 2020-målet. Å innføre særnorske forbud mot miljøgifter er juridisk komplisert, men å innføre avgifter er enklere. En høy avgift på alle produkter som inneholder prioriterte miljøgifter vil oppmuntre forbrukere til å velge de mest miljøvennlige alternativene. Produktgrupper som kan inneholde prioriterte miljøgifter omfatter blant annet elektronikk, klær og tekstiler, vaskemidler, byggevarer og kosmetikk.  

Norge bør  

  • innføre en særavgift på produkter som inneholder prioriterte miljøgifter.

Delmål 12.5

Norge har et etisk ansvar for at de ressursene vi forbruker går tilbake i kretsløpet. Produkter må designes slik at de har lang levetid, enkelt kan repareres eller oppgraderes. Etter kassering må produktet være enkelt å resirkulere. At mange forbruksprodukter har kort levetid, og at det i mange tilfeller ikke lønner seg økonomisk å reparere ting, fører til overforbruk. Derfor må det gjøres enkelt og lønnsomt å reparere ting.

Norge bør  

  • innføre null merverdiavgift på reparasjoner;
  • øke merverdiavgiften på fysiske varer;
  • innføre strengere krav til levetid på produkter;
  • pålegge alle kommuner å legge til rette for reparasjon og ombruk.

Delmål 12.6

For å oppnå bærekraftsmålene er det nødvendig med samarbeid mellom myndigheter, privat sektor og sivilsamfunn. Investeringer og næringssatsing er avgjørende for økonomisk vekst og innovasjon. Men for at investeringer og næringssatsinger skal være bærekraftige må det sikres at det tas hensyn til både mennesker og miljø. Kvinner er en viktig målgruppe, både som arbeidskraft, forvaltere av eiendom og endringsaktører i sine lokalsamfunn. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter er ikke bindende, men gjennom den norske Handlingsplanen for disse har Regjeringen oppfordret til at prinsippene bør følges av alle norske selskaper.  

Norge bør

  • utvide kravene til rapportering for selskaper som mottar ulike statlige, norske støtteordninger, for å sikre en ansvarlig drift. Rapporteringen må inkludere bred, ikke-finansiell rapportering, inkludert hvordan selskapenes virksomhet bygger opp under mål på menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. Rapportene skal utformes slik at resultatene er sammenlignbare og kan vise utvikling over tid innad i selskapet, og mellom ulike selskap. Videre skal land-for-land-rapporteringen integreres.
  • kreve en grundig aktsomhetsvurdering fra selskapene, basert på FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, og av det aktuelle prosjektet, når selskap søker om støtte for å etablere seg i utviklingsland. Her må også kjønnsperspektivet tas eksplisitt inn. Vurderingen skal legges til grunn for tildeling og inngå i grunnlaget for årlig resultatrapportering. Det må få konsekvenser for selskapene dersom målene ikke nås.
  • sørge for at delvis statseide selskaper instrueres om å påse at bærekraftshensyn blir tatt gjennom hele verdikjeden, og at de rapporterer regelmessig på framskritt på dette området.  

Delmål 12.8

Lave lønninger, overtidspress, dårlig sikkerhet og fagforeningsknusing preger store deler av vareproduksjonen for verdensmarkedet i Sør. Problemene er strukturelle og vedvarende. Selv om problemene har vært kjent i mange år, har merkevareselskaper og importører som opererer i Norge igangsatt forholdsmessig få effektive tiltak for å møte disse utfordringene. For å sikre åpenhet har enkelte klesbedrifter etter press valgt å offentliggjøre informasjon om hvilke underleverandører de bruker, men dette er de ikke forpliktet til, og det er få aktører som velger det. Bevisste forbrukere har dermed ikke rett til å kreve innsyn i hvor eller hvordan plaggene er laget. Lov om rett til miljøinformasjon, som bygger på Århus-konvensjonen, har som formål å sikre allmennheten rett til miljøinformasjon. En tilsvarende lov for etikkfeltet er under utredning. Etikkloven vil kunne sikre allmennheten informasjon om for eksempel hvor en vare er produsert og hva slags arbeidsforhold den er produsert under.  

Norge bør    

  • innføre en etikklov;
  • innta en ledende rolle internasjonalt i arbeidet for å få på plass et forpliktende rammeverk for at flernasjonale selskaper og finansielle institusjoner skal beskytte miljøet og respektere menneskerettigheter. Eksempelvis bør Norge støtte den pågående prosessen der man utreder muligheten for å opprette en bindende internasjonal traktat om næringsliv og menneskerettigheter (se også punkt 8.8).

Delmål 12.c

Hvis Norge og verden skal nå målene om å holde temperaturøkningen under to grader – helst 1,5 – må Norge la store deler av våre fossile energiressurser ligge i bakken. Norge subsidierer indirekte oljeutvinning blant annet gjennom leterefusjonsordningen. Å bevilge penger til kartlegging av petroleumsforekomster sender et tydelig signal om at Norge ikke akter å ta sin del av ansvaret for å redusere globale klimagassutslipp. Når vi vet vi ikke kan hente opp denne oljen og samtidig overholde internasjonale klimaforpliktelser, er det uhensiktsmessig å sette av disse pengene.

Norge bør

  • eliminere de indirekte subsidiene til petroleumsindustrien.


[1] Framtiden i våre hender 2016: Norsk matsvinn kan mette 800 000 mennesker.https://www.framtiden.no/20161...