Hva bør Norge gjøre?

Organisasjonene foreslår at det opprettes et ambisiøst og helhetlig program for bistand til fornybar energi som skal gjøre Norge i stand til å levere både bekjempelse av klimaendringer og bevaring av skog, samt målet om energitilgang.

Hva bør Norge gjøre?

De negative innvirkningene av klimaendring vil få konsekvenser for alle deler av verden inkludert norsk samfunnsliv. Derfor må tilpasning til de endringene vi ikke lenger kan unngå innarbeides i Norges nasjonale og lokale planarbeid, og i Norges internasjonale innsats.

Anbefalinger

Delmål 13.1

Norge bør

  • utarbeide beredskapsplaner for å takle ekstremvær, avlingssvikt og andre konsekvenser av klimaendringer, og beredskapsetatene må få de ressursene de trenger for å takle utfordringene;
  • bidra internasjonalt til kapasitetsbygging, systemer for tidlig varsling og forsikringsordninger for å gjøre utviklingsland bedre rustet til å håndtere både plutselige ekstremvær og klimaskader som skjer over lang tid;
  • bidra til å styrke forskning, institusjonell infrastruktur og finansieringsmekanismer slik at utviklingsland kan utvikle klimasmart landbruk i stor skala.

Delmål 13.2

Norge har mange mål, men viser ofte mangel på gjennomføringsevne. Ifølge klimaforliket skal nasjonale utslipp reduseres med 30 prosent sammenlignet med 1990 innen 2020, og Norge skal være klimanøytralt innen 2030. Gjennom Parisavtalen er Norge forpliktet til 40 prosent utslippskutt innen 2030. Dette er basert på togradersmålet, og gir, sammen med nåværende norsk politikk, liten grunn til å tro at Norge prøver å “strekke seg etter 1,5°C”, slik vi har skrevet under på.  

Norge planlegger å bli del av EUs klimaregime, med felles oppfyllelse av et mål for 2030. Som en del av forhandlingene om dette bør Norge jobbe for at EU forsterker sitt mål til å være i tråd med 1,5–2°C. EUs samlede utslipp skal reduseres med om lag 40 prosent innen 2030, i forhold til 1990. EUs system åpner for kvotehandel innen EU (ETS), både i kvotepliktige sektorer (industri, petroleum) og ikke-kvotepliktige sektorer (transport, landbruk, bygg og anlegg). Både nåværende og tidligere norske regjeringer har uttalt at man regner med i stor grad å benytte seg av slike såkalte fleksible mekanismer, altså delvis kjøpe seg fri fra kravet om å gjøre omstilling i Norge, gjennom å finansiere utslippsreduksjoner for eksempel i andre land. Hva Norges klimamål vil bety for omstilling og utslippskutt i Norge er derfor fortsatt høyst uklart.  

Det blir en stor utfordring for Norge å nå klimamålene vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen og bærekraftmålene. Det er likevel avgjørende at vi kutter utslipp og sikrer omstilling også innenlands. Det har vært ført en aktiv klimapolitikk i landet på en del områder, for eksempel gjennom innføringen av CO2-avgift og deltakelse i EUs ETS, satsingen på elbiler og testanlegget for karbonfangst- og lagring (CCS).  

Norsk landbasert industri har respondert positivt på statlige reguleringer, CO2-avgift og tilknytningen til ETS, mens utslipp fra olje- og gassutvinning og veitrafikken økte med henholdsvis 83,3 prosent og 32,6 prosent fra 1990 til 2015.[1] For at vi skal kunne redusere våre utslipp raskt nok, og i tilstrekkelig omfang til å nå de mål vi allerede har forpliktet oss til, må arbeidet for å redusere utslipp intensiveres, spesielt fra transportsektoren og petroleumsindustrien. Det vil være illusorisk å tro at norsk olje og gassutvinning kan vokse i årene som kommer. FNs klimapanel har slått fast at de fleste utslippsscenarier medfører reduserte inntekter fra kull og olje for de fleste storeksportører.[2] En banebrytende rapport utgitt av amerikanske organisasjoner og tankesmier i 2016 konkluderer med at utslippene fra de reservene av kull, olje og gass som i dag er under utvinning i seg selv er nok til å forårsake global oppvarming på over 2°C.[3] Om vi tar kull ut av beregningen, hindrer det likevel ikke global oppvarming på over 1,5°C. Det er rett og slett ikke plass i verdens karbonbudsjett til de potensielle utslippene fra Norges olje- og gassreserver.  

Nasjonale utslipp har vokst mellom 2014 og 2015[4] og mye på grunn av petroleumsnæringen har Norge i dag omtrent dobbelt så store utslipp per person som sine naboland.[5] CICERO har beregnet at statsbudsjettet for 2017 innebærer kutt av 200 000 tonn CO2 i ikke-kvotepliktig sektor, mens det kreves kutt på 800 000 tonn per år for å nå de nåværende forpliktelsene i Parisavtalen.[6]  

Om man gjør seg for avhengig av kvotehandel og fleksible mekanismer, risikerer man å skape et inntrykk av at vi i Norge ikke trenger å legge om. Norge, med sin enorme petroleumsbaserte rikdom, har imidlertid både et stort moralsk ansvar for å omstille seg raskt og kutte utslipp, og en god mulighet til å skape nye verdier og ikke minst nye arbeidsplasser for eksempel innen fornybar energi. Derfor foreslår vi satsing på blant annet havvind og solenergi, der lønnsomheten har økt drastisk de siste året.  

Norges antagelig kraftigste verktøy for klimafinansiering og et globalt grønt skifte er Statens pensjonsfond utland (SPU); verdens største statlige investeringsfond. Prinsippene det styres etter har en viktig signaleffekt i verdens investormiljøer. Med et nytt mandat til å investere i unotert infrastruktur, som reduserer utslipp og bidrar til en klimatrygg framtid, inkludert fornybar energi, ville SPU være med å drive teknologiutviklingen framover og prisene på fornybar energi ned. Det er også svært sannsynlig at en dreining av investeringer fra fossil industri til fornybar energi vil være svært lønnsomt, på både kort sikt, og spesielt på lang sikt. Dersom SPU får investere inntil 5 prosent av sin portefølje direkte i unotert infrastruktur for fornybar energi vil det ha enorme klimagevinster. WWF har regnet ut at det kan gi utslippskutt som tilsvarer 35 ganger Norges årlige utslipp.[7] I tillegg kommer gevinsten av at flere investorer vil velge å følge etter.  

Norge bør  

  • lage planer for verdiskapning og sysselsetting i andre sektorer enn olje og gass. Et økt utvinningstempo på norsk sokkel, slik det legges opp til gjennom utlysningen av 24. konsesjonsrunde, er ikke i tråd med Norges og verdens klimamål.
  • avvikle bevilgninger til ny letevirksomhet på norsk sokkel. Dagens petroleumsskatteordning premierer oljeleting i verdifulle og sårbare områder. Dette er fossile investeringer som vil bli ulønnsomme om vi skal nå målene Norge er forpliktet til. Avvikling støttes i anbefalingene fra regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft[8] og Grønn skattekommisjon[9]. Norge må slutte å ta denne risikoen på vegne av oljeselskapene.
  • vedta tydelige utslippsmål. Den norske klimaloven som skal vedtas våren 2017 må bli et viktig styringsverktøy for å redusere utslipp i Norge. Den må inneholde tydelige mål på hvor store utslipp som er tillatt fra norsk territorium i år 2030 og 2050, delt opp i tallfestede tiårige delmål (karbonbudsjetter) og som følges opp med handlingsplaner for hvordan utslippskuttene skal nås i fire-femårsperioder i de ulike sektorene. Hvert statsbudsjett må vise hvordan budsjettet påvirker norske utslipp. Det må innføres et system som sikrer uavhengig faglig kontroll av hvorvidt eksisterende virkemidler er tilstrekkelige for å nå de satte målene.
  • gi SPU mandat til å investere direkte i fornybar energi, som solparker og vindenergianlegg, heller enn bare i aksjer, og på den måten bidra til utslippskutt, til å drive teknologiutviklingen framover og prisene på fornybar energi ned.
  • øke CO2-avgiften på bensin og diesel samtidig som fossilfrie transportløsninger prioriteres. Regjeringen har lagt vekt på transportsektorens bidrag for å nå klimamålene for 2030. Skattemyndighetene kan her legge til rette for at folk tar klimavennlige valg ved å premiere løsninger med lite utslipp og gjør det dyrere å forurense. Særlig må Norge bygge ut et moderne jernbanenett, med bedre forbindelser til resten av Skandinavia og Europa.
  • sikre teknologistøtte til pilotprosjekter og en insentivordning til å utvikle havvind og annen marin fornybar energi i norske farvann. Havvind er et område hvor Norge har konkurransefortrinn og et godt ressursgrunnlag, men hvor vi mangler et marked der norske løsninger kan testes og kvalifiseres til internasjonale anbudskonkurranser.
  • utarbeide en strategi som legger til rette for utvikling av et hjemmemarked for solenergi, og for at norske leverandører og næringsaktører får posisjonert seg i et globalt marked.

Delmål 13.3

Norge bør  

  • gjennomføre utdanning og informasjonskampanjer for å sikre at Norges innbyggere, spesielt de yngre, forstår utfordringene som klimaendringene skaper, hva som kreves av tiltak og tilpasninger, og hvilke internasjonale forpliktelser Norge har. Dette må ikke kun overlates til en mer eller mindre tilfeldig offentlig mediedebatt, som mange mennesker ikke tar del i.
  • lyse ut offentlige midler til ideelle organisasjoner som ønsker å bidra til økt kunnskap om klimaendringene, tilpasning, og hvordan den enkelte og institusjoner kan bidra.

Delmål 13.a

Gjennom Paris-avtalen og bærekraftsmålene plikter rike land som Norge å bistå utviklingsland med finansiering av både utslippsreduserende tiltak og tilpasning. Dette er også et vilkår for at mange utviklingsland skal klare å gjennomføre de nasjonale planene de har meldt til Parisavtalen. Fra 2025 skal rike land være underlagt et nytt, kollektivt mål for klimafinansiering som skal representere en opptrapping av 2020-nivået. Klimafinansieringen skal komme i tillegg til allerede eksisterende bistand, oppskaleres over tid, og være balansert mellom utslippsreduksjoner og tilpasning. Norge må derfor legge friske penger på bordet i tillegg til dagens klima- og miljøbistand, og trappe den opp betydelig de neste årene. Nivået må gjenspeile en rettferdig byrdefordeling, basert på Norges økonomiske kapasitet og historiske ansvar.  

I dag regnes klimafinansiering som en del av Norges bistand, selv om Parisavtalen forplikter rike land til å øke sin klimafinansiering i tillegg til eksisterende forpliktelser. For å sikre at det er nok penger til å realisere bærekraftsmålene, må Norges klimafinansiering framover komme i tillegg til den eksisterende forpliktelsen på 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) til bistand. Innen 2025 må Norge trappe opp sitt bidrag til internasjonal klimafinansiering til 1 prosent av BNI, samtidig som tradisjonell bistand opprettholdes på 1 prosent. Som forklart tidligere er Norge nødt til å betale for utslippskutt i andre land, uten at dette kompenserer for utslipp i Norge (offsetting), om vi skal bidra med vår rettferdige andel av dugnaden.  

Finansiering av tilpasning til de konsekvensene av klimaendring som vi ikke lenger kan forhindre må trappes opp. Norge må bidra til at de fattigste landene i verden kan tilpasse seg klimaendringene, og dette må bli en vesentlig del av Norges klimafinansiering. Det er viktig at offentlige penger også går til dette, ettersom privat finansiering av klimatiltak i de fattigste landene fortsatt i hovedsak går til utslippskutt. Norge må derfor være en pådriver for at både utslippskutt og klimatilpasning i fattige land blir finansiert. Fordelingen mellom disse to bør være lik, med tilnærmet 50 prosent til begge, og i tillegg må midlene gjøres tilgjengelige for lokale aktører. I følge Parisavtalen skal man etterstrebe balanse mellom tilpasning og utslippskutt i klimafinansieringen, men i veikartet for klimafinansiering som Norge og andre rike land la fram på klimatoppmøtet COP22 i 2016 går kun en femtedel av midlene til tilpasning.[10]  

Norge bør

  • vise en tydelig intensjon om å trappe opp klimafinansieringen til 1 prosent av BNI innen 2025 i forbindelse med innmelding før 2020 av et oppdatert nasjonal klimamål for 2030. Samtidig må tradisjonell bistand opprettholdes på 1 prosent, slik at klimafinansiering kommer i tillegg til bistandsbudsjettet.
  • bekrefte at Det grønne klimafondet (GCF) og Tilpasningsfondet skal være viktige kanaler for norsk klimafinansiering, før og etter 2020, og at Tilpasningsfondet må få tjene Parisavtalen. Norge må holde løftet om 400 millioner kroner pr år til GCF, og tre milliarder kroner per år til REDD+ i utviklingsland. Det bør være lik fordeling mellom bevilgninger til tilpasning og til utslippsreduksjoner.


[1] SSB, 2016: Utslipp av klimagasser, 1990–2015, endelige tall. https://www.ssb.no/klimagassn

[2] FNs klimapanel, 2014: Climate Change 2014 Synthesis Report – Summary for Policymakers. https://www.ipcc.ch/pdf/assess...

[3] Oil Change International m.fl., 2016: The Sky’s Limit: Why the Paris climate goals require a managed decline of fossil fuel production.http://priceofoil.org/content/...

[4] Klima- og miljødepartementet, 2016. Prop. 1 S, KLD, 2016–2017. https://www.regjeringen.no/con...

[5]http://data.worldbank.org/indi...

[6] CICERO Senter for klimaforskning, 2016. Klimaeffektene av partienes budsjettforslag. http://www.cicero.uio.no/no/po...

[7] WWF 2017: Slik kan Oljefondet kutte 35 ganger Norges klimautslipp. http://www.wwf.no/dette_jobber...

[8] Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft 2016. Grønn konkurransekraft. http://www.gronnkonkurransekra...

[9] Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon 2015. NOU 2015:15: Sett pris på miljøet.

https://www.regjeringen.no/con...

[10] Australia 2016: Roadmap to US$ 100 Billion. http://dfat.gov.au/internation...