Hva bør Norge gjøre?

Byveksten i Asia er enda større enn andre steder og urbaniseringen går raskt. Her fra Dhaka, Bangladesh. FN-foto: Kibae Park

Hva bør Norge gjøre?

Hovedanbefalinger

Norge bør

  • ta initiativ til å implementere og følge opp the New Urban Agenda, som må ses i sammenheng med bærekraftsmålene. Det er viktig at myndighetene samarbeider med sivilsamfunnsorganisasjoner i dette arbeidet.
  • fremme deltakende planprosesser, selv om raskt økende urbaniseringen medfører at planprosessene effektiviseres. For at byene skal være inkluderende og mangfoldige er det viktig at alles stemmer blir sett og hørt.
  • vurdere innrettingen av norsk bistand siden over halvparten av verdens befolkning nå bor i urbane strøk. En Stortingsmelding om urban utvikling vil for norske myndigheter være et viktig utgangspunkt og bør inneholde globale by-utfordringer.
  • styrke og fremme en demokratisering av den internasjonal ‘urban-arkitekturen' slik den framstår i dag (FN, Verdensbanken, det globale sivilsamfunnet, lokale myndigheters overbygninger). Urbane sosiale bevegelser har sin egen rasjonalitet og agerer ofte forskjellig fra frivillige organisasjoner. Også derfor blir det viktig å støtte utvikling av ny kunnskap om byers endring. Ikke minst gjelder det hvordan markedskrefter og maktpolitikk påvirker beboernes levekår og sikkerhet. Urbane områder har i dag særlige humanitære utfordringer som ikke ivaretas. Å lære av byer som forbedrer seg basert på folks deltakelse blir viktig.
  • fokusere på oppgradering av marginaliserte områder og uformelle bosetninger gjennom folks deltakelse siden det vil ha mest effekt sosialt og økonomisk. Alle innbyggere trenger tilgang og råd til å bruke både fysisk, økonomisk og sosial infrastruktur. Dette bør være et særskilt fokusområde, siden det også berører de aller fleste bærekraftsmålene.

Anbefalinger

Delmål 11.1

I 1990 rapporterte UN Habitat at 650 millioner mennesker levde i slum. I 2014 var tallet økt til 863 millioner. FN melder i 2016 om én milliard. Vesentlig ved utviklingen i byer er at skillet mellom rik og fattig blir større. Store urbane befolkningsgrupper ekskluderes i økende grad fra et sosialt og økonomisk produktivt liv. To millioner mennesker må årlig forlate sine hjem på grunn av tvungne utkastelser. Særlig barn og ungdom hindres derved fra mulighet til utvikling. Rundt halvparten av alle slumbeboere er unge mennesker under 18 år, en særlig sårbar gruppe.

De kommende 35 årene vil verdens byer måtte huse to milliarder flere mennesker. 60 prosent av bygningsmassen i 2050 er ikke bygd. Finansiering og utbygging av land, infrastruktur, bolig og grunnleggende tjenester kan danne grunnlag for økonomisk og sosial utvikling. Verden har de siste tiårene opplevd en omfattende og økende liberalisering av finans- og boligmarkedet. Først og fremst har utviklingen i mange deler av verden ført til at det er blitt dyrere og mer usikkert å bo. Samtidig mangler 1,6 milliarder mennesker tilfredsstillende bolig. Anslagsvis 100 millioner er hjemløse. 60 millioner andre er fordrevet fra sine hjem.

Den raske tilveksten til slumbyer er en enorm utfordring for infrastruktur, vann, sanitær, nærmiljø, klima og helse. Hvert år dør 1,5 millioner barn i slum på grunn av vann- og sanitær-relaterte sykdommer. I en tid med sterk urbanisering, kreves det storstilt satsing på infrastruktur og offentlig prioritering av renseanlegg og trygg håndtering av ekskrementer. I mange byer er dette en voksende utfordring, og globalt behandles kun 26 prosent av 'urbane ekskrementer’. Sanitær infrastruktur i byer og uformell by-bebyggelse er en enorm oppgave, og helt nødvendig for oppfyllelse av grunnleggende menneskerettigheter. Det er derfor staten og det offentlige som bør besørge slik infrastruktur.

Lite av norsk utviklingsarbeid er i dag spesielt rettet mot urban utvikling. For å oppnå bærekraftsmålene vil det være viktig å se på hvordan norske bistandsmidler kan rettes slik at de adresserer de spesifikke utfordringene verdens voksende byer står overfor, også i mellominntektsland som ikke mottar bilateral norsk bistand.

Norge bør

  • arbeide for at slumbeboere får bo- og arbeidstillatelser, slik at de kan bestemme sin framtid;
  • støtte arbeidet til FNs Menneskerettighetsråd, særlig Special Rapporteur on adequate housing;
  • se (sammen med andre nordiske land) hvordan egne erfaringer og kunnskap om ordninger som innebærer subsidier kan brukes internasjonalt gjennom internasjonale finansinstitusjoner;
  • sikre god og relevant utdanning og anstendig arbeid for ungdom i byer og slumområder;
  • bidra til å legge til rette for barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i organisasjonsliv, lokaldemokrati og utdanningssystem;
  • føre en boligpolitikk i Norge som sikrer anstendig kvalitet til rimelige priser, og boliger til alle samfunnslag.

Delmål 11.3

For å oppnå en mer inkluderende og bærekraftig urbanisering bør alle innbyggere ha rett til medvirkning og kunne ta del i utviklingen av egne byområder. For å oppnå dette må aktive tiltak gjøres for å øke den demokratiske medvirkningen hos byenes innbyggere, og sikre deres rett til byen. Norge bør jobbe for at det sikres sterkere rett til medvirkning globalt og at lovtekster nasjonalt ivaretar en større grad av bred medvirkning enn i dag.  

The New Urban Agenda setter særlig fokus på å bekjempe fattigdom, ulikhet, urettferdighet og klimaendringer i byer. For å oppnå dette, er det viktig at måtene byen blir utviklet på forbedres. Lovgivning, forskrifter og rammeverk må endres skal man oppnå byer som er bærekraftige, inkluderende og trygge, de har full likestilling, er motstandsdyktige mot naturkatastrofer, økonomisk stimulerende, tilgjengelige, klimavennlige, produserende, kunnskapsorienterte og helsevennlige.  

Norge bør

  • jobbe nasjonalt for bedre tilgang for alle til å delta i prosesser for by- og stedsutvikling, og internasjonalt sikre at spesielt slumbeboere, som ofte mangler identitetspapirer og skjøter på jod, også blir hørt;
  • få på plass en forskrift om medvirkning i arealplanlegging som regulerer hvilke krav som må oppfylles av forslagsstillere og utbyggere i Norge.

Delmål 11.5

Erklæringen fra Istanbul-toppmøtet i 2016 legger mange viktige føringer for arbeidet med katastrofehjelp og humanitær bistand. Det er viktige at norske myndigheter og sivilsamfunn jobber sammen for å gjennomføre prinsippene og tiltakene fra Istanbul-erklæringen. Særlig er det viktig å bygge lokal kapasitet for å være forberedt på og kunne håndtere naturkatastrofer, og kapasiteten må inkludere både myndigheter og det sivile samfunn.  

Samlet er det i verden 60 millioner mennesker som er fordrevet fra sine hjem på grunn av krig og forfølgelse. 70 prosent av alle kriger og konflikter skjer urbant. Kabul, Bagdad, Aleppo, Gaza og Mogadishu er langvarige krigsskueplasser. Det internasjonale humanitære systemet bør i større grad tilpasses urbane situasjoner i alle faser.  

Norge bør

  • styrke arbeidet med katastrofeforebygging i Sør, og spesielt prioritere oppbygging av kapasitet i de lokale sivilsamfunn.

Delmål 11.6

Byer utgjør en liten andel av verdens areal, men forbruker mesteparten av verdens ressurser. 80 prosent av Norges befolkning bor i dag i tettbygde strøk og mesteparten av folkeveksten i årene framover vil komme i de største byområdene. Mange byer i verden har uakseptabelt høye nivåer av luftforurensninger, også norske byer. Samtidig som byer er avhengig av høy tilførsel eksterne ressurser, er byer sentre for kreativitet og har mulighet for gode og arealeffektive løsninger.  

Et viktig område for å redusere byers avhengighet av eksterne ressurser er matproduksjon i byen. Urbant landbruk vil kunne redusere behovet for transport og være en del av en mer kretsløpsbasert byutvikling. Gjennom urbant landbruk kan man gi mennesker muligheten til å forstå biologiske prosesser, øke forståelse for hvor og hvordan maten er produsert, og bygge sosiale relasjoner til andre mennesker.  

Norge bør

  • fortsette med tiltak som forbedrer luftkvaliteten i norske storbyer, som tidvis har Europas verste luft;
  • la norske byer bli en del av City Biodiversity Index, verdens eneste indeks som er spesielt utviklet for å kartlegge og evaluere tiltak for bevaring av biologisk mangfold i byer;
  • innføre insentiver for bruk av miljøvennlige byggematerialer, som tre. Å øke bruken av tre vil også være et viktig klimatiltak, da bygningene vil fungere som karbonlager.

Delmål 11.7

Blant husholdinger som lever i fattigdom i byene er kvinneledede hushold de fattigste. Mellom 30 og 50 prosent av disse finnes i slum. Det er følgelig kvinner og deres barn som lider mest av mangel på grunnleggende tjenester og farer ved å leve i slummen. Kvinner er viktige aktører i den uformelle økonomien med husholdet og nabolaget som rammer. Mulighetene for kvinners organisering, sosiale deltakelse og lønnet sysselsetting er betydelig i slumområder. 

Grøntområder og urbane oppholdsplasser må være tilgjengelige for alle, uavhengig av kjøpekraft, alder og funksjonsevne. Vold mot kvinner og jenter er med på å gjøre offentlige rom mindre tilgjengelig og det bør igangsettes tiltak for å motvirke dette. Offentlige rom må være trygge, sikre og tilgjengelige for alle.  

Norge bør

  • fremme et urbant likestillingsperspektiv, herunder likelønn, trygt arbeidsmiljø og rett til organisering. Det er avgjørende at LGBT grupper får sentral plass i den globale likestillingsdebatten.
  • innføre tiltak for å motvirke voldsbruk i byen, særlig mot kvinner og jenter, blant annet ved økt aktivitet og belysning i utsatte områder;
  • tilrettelegge for gode og tilgjengelige offentlige rom for alle.