Hva bør Norge gjøre?

I matvarekø etter orkanens ødeleggelser. Haiti. UN Photo/Logan Abassi

Hva bør Norge gjøre?

Anbefalinger til hva Norge bør gjøre hjemme og ute for å nå mål 2 innen 2030.

Forums overordnede anbefaling er at Norge bør lage en handlingsplan for utrydding av sult som gir tydelige føringer for norsk arbeid med matsikkerhet, retten til mat og ernæring. 

Delmål 2.1

Stater skal legge til rette for innbyggernes rett til mat. Generell økonomisk vekst og økt produktivitet er ingen garanti for at underernæring reduseres. Strukturelle barrierer hindrer både enkeltmennesker og enkelte grupper tilgang på nødvendige ressurser for å kunne  livnære seg selv; som jord, vann og frø, lønnet arbeid og sosiale sikkerhetsnett. Diskriminering, korrupsjon, manglende rettssikkerhet og mangel på politisk makt til å påvirke egen situasjon, er grunnleggende årsaker til fattigdom og underernæring, og krever politiske løsninger. Land som har et fungerende demokrati og et fungerende styresett vil stort sett oppnå en mer rettferdig fordeling av ressurser og produksjonsmidler.  

Norge bør:

  • ta utgangspunkt i menneskerettighetene og spesielt retten til mat i arbeidet for å nå bærekraftsmål 2, og påvirke andre stater til å gjøre det samme
  • identifisere og rette tiltak mot underpriviligerte og marginaliserte grupper som sjelden vil nyte godt av en generell velstandsvekst.

Delmål 2.2

God ernæring er en forutsetning for overlevelse og læring. Når vi fyller fem år, er 90 prosent av hjernen ferdigutviklet. Feil- og underernæring de første leveårene fører til uopprettelige skader. Underernæring er underliggende årsak til nesten halvparten av alle dødsfall hos barn under fem år, og bistand til helse og utdanning må sees i sammenheng med ernæring. Likevel har ernæring vært nærmest fraværende i norsk bistand de siste tiårene. I perioden 2011–2015 ble bare omkring 0,7 prosent av bistandsbudsjettet brukt til ernæring, mens prosentandelen i perioden 2000–2010 også var på under 1 prosent. Til tross for at ernæring oftere enn tidligere nevnes i politiske uttalelser, gjenspeiles altså ikke dette i konkrete investeringer i ernæring. Det virker heller ikke som om myndighetene har oversikt over hvor stor andel av annen bistand som er ernæringssensitiv. En satsing på ernæring i norsk bistand kan binde helse- og utdanningsarbeidet tettere sammen. Landbruksbistanden må også være ernæringssensitiv der det er relevant.

Norge bør:  

  • øke investeringene i ernæring, både i direkte ernæringsintervensjoner og i ernæringssensitiv bistand, knyttet til for eksempel landbruk og utdanning. Programmer som fokuserer på diversifisering av matproduksjon for et mer variert kosthold, må inkluderes.
  • bidra aktivt i og støtte oppunder arbeidet i OECD-DAC med å utvikle en egen ernæringsmarkør for bistanden;
  • følge opp anbefalinger fra FNs Decade of Action on Nutrition.

Delmål 2.3

En stor andel av mennesker som lever i fattigdom bor på landsbygda og jobber som bønder eller er på andre måter avhengige av landbrukssektoren. I Afrika sør for Sahara er over 60 prosent avhengige av landbruket. Dette gjør sektoren til en viktig brikke for å bedre livsvilkårene til en stor andel av verdens fattige. Vi vet at vekst i landbruket er mer enn dobbelt så effektivt til å redusere fattigdom som vekst i andre sektorer (Verdensbanken 2008[1], DFID 2014[2]), men dette reflekteres ikke i økonomisk støtte. Videre spiller organisering en avgjørende rolle for å øke småbønders deltakelse i verdikjeden. Det er imidlertid viktig at produktivitetsøkning oppnås gjennom bruk av bærekraftige produksjonsmetoder. Vekst i landbruket må heller ikke gå på bekostning av urfolks rettigheter til jord og ressurser. Kvinner står for store deler av matproduksjonen i mange land, men har dårligere tilgang til nødvendig opplæring og ressurser enn menn. Estimater gjort av FAO viser av produktiviteten i jordbruket på verdensbasis ville økt med 20 prosent dersom kvinner hadde hatt tilgang til, og kontroll over, de samme produksjonsressursene som menn.

Norge bør:  

  • øke bistanden til landbruks- og fiskerisektoren. Hele verdikjeden må tas i betraktning, og småskalaprodusenter, kvinner og marginaliserte grupper må prioriteres.
  • sikre at investeringer i landbruket har fokus på miljømessig og sosial bærekraft, som ivaretar rettighetene og interessene til småskalabønder;
  • styrke arbeidet med å bygge opp bondeorganisasjoner;
  • sikre oppbygging av veiledningstjenester i jordbruket i offentlig, privat og frivillig sektor med vektlegging på landbruks- og skogbruksopplæring for å utdanne gode veiledere, med særlig vekt på kvinner;
  • øke innsatsen for å sikre landrettigheter, særlig for urfolk og kvinner.

Delmål 2.4

Klimaendringene skaper store utfordringer for matproduksjonen og landbruket, særlig i Afrika sør for Sahara. I den årlige publikasjonen ‘The state of world food security 2016’, slo FAO fast at klimaendringene kan sende opptil 122 millioner nye mennesker ut i fattigdom innen 2030. Det afrikanske kontinentet pekes på som et av de mest sårbare for klimaendringer, på grunn av både høy risiko for endrede produksjonsforhold og dårlig tilpasningsevne. Vanningssystemer, annen infrastruktur, preventive tiltak for å møte ekstremvær, samt raskt gjenoppbygging av skader vil bare bli viktigere og viktigere.  

Norge bør:  

  • øke støtten til klimatilpasset landbruk i sør;
  • sikre at utsatte grupper som blant andre urfolk, kvinner og barn prioriteres i arbeidet med tilpasning;
  • prioritere tiltak innenfor arealplanlegging og bærekraftig forvaltning av naturressursene.

Delmål 2.5

Det anslås at så mye som 50 prosent av det plantegenetiske mangfoldet i landbruket har gått tapt i løpet av de siste 75 årene. Nær halvparten av den genetiske variasjonen blant viktige husdyrraser er også blitt borte. Det gjør at bøndene mister muligheten til å drive et landbruk som er tilpasset lokale forhold, noe som igjen fører til mindre tilpasningsdyktighet for klimaendringer. Norge har arbeidet aktivt for å oppnå Den internasjonale plantetraktatens (ITPGRFA) mål gjennom blant annet støtte til traktatens gode fordelingsfond og Global Crop Diversity Trusts arbeid med blant annet frøhvelvet på Svalbard. Selv om ex-situ bevaring i genbanker kan være viktig, så kreves det en større satsing på in-situ-bevaring, for å sikre at arter fortsetter å tilpasses lokale forhold. Dette er spesielt viktig for klimatilpasning.  

Norge bør:

  • øke støtten til utvikling og styrking av lokale frøsystemer og lokal bevaring av det plantegenetiske mangfoldet, med økt fokus på in-situ bevaring;
  • arbeide for å styrke CGIAR-systemet[3];
  • støtte lokale tiltak gjennom plantetraktatens godefordelingsfond;
  • arbeide imot at det gis patenter på såfrø, og beholde tilslutningen til UPOV-78.

[1] Verdensbanken 2008. Policy brief Agriculture and Poverty reduction. http://siteresources.worldbank...

[2] DFID (Department for International Development) 2014. Agriculture and poverty. Agriculture and growth evidence paper series.

[3]Consortium of International Agricultural Research Centers – verdensledende forksningskonsortium på matsikkerhet.