Fattigdom

Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er halvvert siden 1990, men fremdeles er over 700 millioner ekstremt fattige. Foto: FN / Kibae Park

Fattigdom

Fattigdom er en av de mest komplekse problemstillingene verden står overfor. Årsakene til fattigdom finnes nasjonalt, internasjonal, globalt, historisk og strukturelt – og det finnes ikke én enkel løsning.

Det er derfor viktig at myndigheter forstår arbeidet med bærekraftsmålene som en helhetlig og varig prosess for å avskaffe fattigdom på alle nivåer. En helhetlig tilnærming er avgjørende dersom vi skal lykkes og ingen etterlates.  

Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er halvert siden 1990. Dette har skjedd samtidig som verden har opplevd en massiv befolkningsvekst. Men fortsatt lever 767 millioner mennesker for under 1.9 dollar om dagen[1]. De aller fleste av disse bor i mellominntektsland. Det skyldes at mange tidligere lavinntektsland de siste tiårene har blitt mellominntektsland, uten at fattigdomsutfordringene har blitt løst. Samtidig har sårbare og konfliktrammede land og land i Afrika sør for Sahara høyest andel fattigdom i befolkningen. Verdensbanken anslår at innen 2030 vil over halvparten av verdens ekstremt fattige bo i sårbare og konfliktrammede stater – en økning fra 17 prosent i dag.[2]  

Fattigdom er flerdimensjonal og kan ikke kun forstås ut fra hvorvidt noen lever for en eller to dollar om dagen. Fattigdom kjennetegnes av manglende innfrielse av grunnleggende behov som mat, klær, hus, tilgang på grunnutdanning og primære helsetjenester; mangel på valgmuligheter, og, ikke minst; av en stor sårbarhet overfor blant annet naturkatastrofer, miljøødeleggelser og klimaendringer. Disse utfordringene forverres også som følge av krig og ustabilitet. I følge Multidimensional Poverty Index (MPI), som dekker 101 utviklingsland, lever over 1,5 milliard mennesker – nesten 30 prosent av befolkningen – i multidimensjonal fattigdom. Det betyr at de opplever akutte mangler på minst 33 prosent av indikatorene på helse, utdanning og levestandard. I tillegg lever flere enn 900 millioner mennesker i risiko for å falle tilbake til et liv i fattigdom.  

Fattigdom og ulikhet rammer barn hardest, og konsekvensene kan være langvarige. Feilernæring kan for eksempel påvirke fysisk og kognitiv utvikling, og læringskapasitet. Barn uten omsorg, eller som står i fare for å miste foreldre eller andre omsorgspersoner, er i faresonen for å bli enda mer utsatte som følge av fattigdom og manglende hjelp. Barn er også overrepresenterte blant ekstremt fattige, fordi fattige husholdninger har flere barn enn rikere husholdninger. Kvinneledede husholdninger er spesielt utsatte for fattigdom. Mange oppgir mangelfulle velferdssystemer og sosiale støtteordninger som årsak til at familien ikke klarer å holde sammen eller ikke kan gi barn omsorg. Slike systemer må på plass. I tillegg trenger barna gode beskyttelsesstrukturer, som kvalitetssikrede systemer innen barnevern og barnevennlige rettssystemer. Skal vi styrke barns rettigheter trengs et hjelpeapparat med omsorgspersoner som er barnefaglig utdannede.  

Fattigdom er komplekst og mangfoldig, og det samme er løsningene. Fattigdomsmålet oppnås ikke uten å ta grep om alle disse områdene: økt finansiering av utvikling; universell tilgang til gode tjenester som helse, utdanning og beskyttelse; bedret styresett; redusert krig og voldelig konflikt; og bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer både hjemme og ute.  

Bevaring av økosystemer, lokal deltakelse i forvaltning av natur og miljø, samt styrking av lokalbefolkningers (inkludert urfolks) rettigheter til naturressurser, er en forutsetning for økonomisk framgang og utvikling. Økosystemer bidrar direkte med mange tjenester som er avgjørende for menneskers livsgrunnlag, som for eksempel mat, vann, medisiner, brensel og byggemateriale. I følge Verdensbanken er 90 prosent av verdens fattigste mennesker direkte eller indirekte avhengig av skogens ressurser for sitt livsopphold.[3] Økosystemene har også betydning for matproduksjonen, og landbrukssektoren spiller en viktig rolle i kampen mot fattigdom. Det er viktig at den innrettes på en måte slik at den ivaretar økosystemer og lokalbefolkningers rettigheter.  

Målet om å bekjempe fattigdom er altså avhengig av god og målrettet innsats på mange andre felt, og det er derfor svært fornuftig å unngå silo-arbeid med bærekraftsmålene. I statsbudsjettet for 2017 skriver regjeringen følgende om arbeidet med fattigdomsmålet: 'Norske prioriteringer og engasjement rettet mot global fattigdomsbekjempelse synliggjøres blant annet gjennom støtte til utdanning, helsetjenester, næringsutvikling, intern ressursmobilisering, og fredsbygging. Menneskerettigheter, klimaendringer, likestilling og anti-korrupsjon er tverrgående tema i norsk utviklingspolitikk’. Norges innsats for å redusere fattigdom må derfor vurderes tett opp mot Norges innsats over de respektive områdene. I den frivillige rapporten til FNs høynivåforum i New York fokuserte Norge på arbeidet for helse og utdanning, likestilling, partnerskap, klima og miljø, og godt styresett.  

Selv om en vurdering av norsk innsats for å bidra til fattigdomsbekjempelse vil ligge til andre sektormål som helse, utdanning, likestilling og ressursmobiliseringer, er det likevel noen overordnede rammer som kan vurderes, deriblant hvordan norsk bistand fordeles og går til fattigdomsbekjempelse. 

I 2016 stilte Norge seg bak Grand Bargain; en avtale mellom verdens største bidragsytere til humanitær sektor om å forbedre og effektivisere ressursbruken. Denne vil det være viktig å følge opp fremover. I tillegg til humanitær hjelp trengs det økt støtte til katastrofeforebygging. I bistand skilles det ofte mellom langsiktig utvikling, humanitær respons og katastrofeforebygging. Mange mennesker lever i gråsonene mellom disse. Bistand til forebygging av konflikt og klimaødeleggelser er effektive investeringer. Det sparer liv og menneskelig lidelse. Rent økonomisk er det å forebygge og forhindre kriser også mer lønnsomt enn ressurskrevende gjenoppbygging. Norge bør derfor øke støtten til forebygging.  

Tusenårsmålene bidro til å gjøre bistanden målrettet og fattigdomsorientert. Det samme må gjelde i perioden for bærekraftsmålene. Globalt har giverland forpliktet seg til å gi minst 0,7 prosent av sine bruttonasjonalinntekter (BNI) for å støtte andre land i å redusere fattigdom og å skape utvikling. Norge er et av en håndfull giverland som har innfridd denne forpliktelsen. Den norske regjeringen har flere ganger slått fast at hovedmålet med bistanden er å bidra til fattigdomsreduksjon og utvikling. Bistand er også unik i den forstand at det er den eneste globale pengestrømmen som er dedikert til dette. Det er derfor bekymringsverdig at det særlig det siste året har vært en dreining mot at bistand skal støtte opp om egeninteresser som sikkerhet og migrasjon. En slik dreining kan bidra til dårligere og dyrere bistand, fordi man reduserer effektiviteten til bistanden ved å blande motstridende mål og virkemidler.  

Norges samlede bidrag til fattigdomsreduksjon globalt vil være summen av norsk politikk innenfor politikkområder som bistand, utvikling, andre utenriksspørsmål, klima- og miljøpolitikk, og handels- og næringspolitikk. En samstemt norsk politikk for å bidra til fattigdomsreduksjon i og mellom land vil være avgjørende i årene fram mot 2030.

[1]Verdensbanken 2017. Poverty & Equity Data.

[2]Verdensbanken 2017. Helping Countries Navigate a Volatile Environment

[3] Verdensbanken, 2004. Sustaining forest, a World Bank strategy.