Ansvarlig forbruk og produksjon

Hadde alle i verden hatt nordmenns forbruk hadde vi trengt nesten tre jordkloder (!)

Ansvarlig forbruk og produksjon

I dag forbruker den rike, vestlige delen av verdens befolkning langt mer enn hva som er miljømessig bærekraftig, og ødelegger dermed grunnlaget for ny produksjon.

Bærekraftig produksjon innebærer å effektivisere og minske både ressursbruk, miljøødeleggelse og klimagassutslipp når man lager, bruker og kaster en vare. Bærekraftig produksjon tar dessuten hensyn til sosiale behov og folks rettigheter, så vel som miljøkonsekvenser. Det handler om produktets totale livssyklus både i og utenfor et land.

 
Omfanget av privat forbruk, og måten varene produseres på, er den bakenforliggende årsaken til en rekke av de miljømessige og sosiale problemene i verden i dag. Varene vi forbruker produseres ofte med fossil energi, og fører til klimagassutslipp. Det samme gjør transporten av varene. Forskjellige komponenter i en vare kommer som regel fra flere land. Reiserutene for både klær, mobiltelefoner og matvarer er lange og komplekse. Uttak og produksjon av råstoffer legger ofte beslag på store landarealer og svekker det biologiske mangfoldet. I mange land som produserer varer for eksport mangler arbeiderne grunnleggende rettigheter og beskyttelse.
 
Menneskenes forbruk av ressurser er idag mye høyere enn jordas evne til å produsere det vi bruker. Så lenge det fortsetter slik får vi en utvikling der problemene øker år for år. I 2012 – som er det siste året vi har sikre beregninger for – ville vi trengt 1,6 jordkloder for å levere de ressursene vi brukte.  Det er all grunn til å tro at denne utviklingen bare har fortsatt siden 2012. Nordmenn er blant de som legger beslag på en langt større andel av jordas ressurser enn det som er rettferdig dersom alle skulle få dekket sine grunnleggende behov. Faktisk er det slik at hvis alle mennesker på jorda skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig nordmann ville vi trenge 2.7 jordkloder, i følge FN-sambandet . Dette er både på grunn av produksjon og forbruk av varer i Norge, forbruk av varer som importeres til Norge, og gjennom annen adferd som legger beslag på ressurser i uforholdsmessig stor grad. Mer bærekraftig forbruk og produksjon er nødvendig for klima og miljø, så vel som for helse og samfunnsutvikling. For de fattige landene er det avgjørende for deres utvikling at de rike landenes ikke-bærekraftige forbruksmønster endres. Kloden tåler ikke at alle forbruker som nordmenn. Mer bærekraftig produksjon og forbruk vil i mange tilfeller bety mindre produksjon og forbruk.  

På toppmøtet om bærekraftig utvikling i 2012 (Rio+20) forpliktet Norge seg til å bidra til prosesser som fører til bærekraftig forbruk og produksjon ved at Norge underskrev den tiårige rammeplanen for bærekraftig forbruk og produksjon. I 2015 sluttet Norge seg til avtalen om de nye globale bærekraftsmålene (2015–2030) inklusive mål 12 om bærekraftig forbruk og produksjon. Klimakonvensjonen (Paris 2015) som Norge har godkjent, understreker behovet for bærekraftig forbruk og produksjon. I tillegg har både EU og OECD anerkjent behovet for mer bærekraftig produksjon og forbruk, og igangsatt strategier til å oppnå dette.
 
Mål 12 er uløselig knyttet til mål 2 om å utrydde sult, mål 7 om ren energi for alle, mål 13 om å stoppe klimaendringene, og mål 14 og 15 om liv under vann og på land. Utflagging av produksjon og globale verdikjeder gjør at nordmenns forbruk har ringvirkninger langt utenfor landets grenser.

Norges rapportering på mål 12 :
Regjeringen anerkjenner i sin rapportering i 2016, både i nasjonalbudsjettet, høynivåforum-rapporten (HLPF) og i Klima- og miljødepartementets (KLD) budsjettproposisjon at målet om bærekraftig forbruk og produksjon er et av de mest utfordrende målene for Norge å nå nasjonalt. Tiltakene som trekkes fram som eksempler viser imidlertid ikke til noen planer om å stimulere til et generelt lavere forbruk blant norske forbrukere, selv om det er tydelig at nordmenn flest bruker langt mer ressurser per capita enn hva klodens kapasitet skulle tilsi.
 
Det er positivt at KLD sin budsjettproposisjon rapporterer på de fleste målene i et eget kapittel, men fokuset er på tiltak som Norge allerede gjør, ikke hvilke nye tiltak som bør iverksettes. Regjeringen viser for eksempel ikke til noen tiltak for å fremme økt kunnskap og informasjonsformidling, bortsett fra at det nevnes at miljøkunnskap har vært en del av skoleundervisningen i mange år. Norges internasjonale klima og skoginitiativ blir trukket fram som et eksempel på hva Norge gjør internasjonalt, i tillegg til utviklingspolitiske program knyttet til forvaltning av petroleums- og fiskeriressurser.
 
Bærekraftig produksjon er et stykke på vei regulert i Norge gjennom lovfestet forbud mot en god del former for miljøskadelig adferd og gjennom miljøkrav til produksjon, merkeordninger og sertifiseringer. Grønn skattekommisjon inneholder en del lovende forslag, men få av dem har blitt fulgt opp i praktisk politikk.
 
Regjeringen har erklært sin støtte til ambisjonen om å redusere forbrukets miljøbelastning. Avgifter på fossilt drivstoff og andre miljøavgifter i personbiltrafikken viser at slik politikk fungerer godt, men denne tankegangen burde i langt større grad vært brukt også på andre områder. Eksisterende planer overser viktige sider ved bærekraftig forbruk, og er utilstrekkelige for å nå målene.