Avtalen som ble inngått i Paris er omfattende, men et rammeverk, og et overordnet mål om å holde den globale oppvarmingen mellom 1,5 og 2°C. Det største ansvaret nå ligger selvsagt på alle land i verden som slutter seg til avtalen, om å gjennomføre det grønne skiftet, få fart på utbygging av fornybar energi, satse massivt på karbonfrie transportsystemer, og trappe opp innsatsen for klimatilpasning.
Siden Parisavtalen bygger på prinsippet om at vært land setter sine nasjonale mål, og selv bestemmer hvor sterk innsatsen skal være, er man avhengig av å skape et politisk press i alle land, for å overbevise politikerne om at nå har tiden kommet for å investere i klimatiltak. Samtidig er det også en stor jobb å gjøre med å få på plass regler og systemer for å kunne følge opp avtalen, for å måle resultater, og for å ha felles regler for planer og rapportering. Så nå har noen tusen forhandlere satt seg stevne i Bonn igjen, for 12 forhandlingsdager.
Som ventet er det ikke fullstendig enighet om hvordan man skal gå fram. Parisavtalen la grunnlaget for en ny forhandlingsprosess, kalt APA, som skal rulle og gå inntil avtalen trer i kraft, for å hamre ut alt som skal til. Trolig vil den prosessen også fortsette i mange år etter at avtalen trer i kraft, ettersom det er ganske kompliserte prosesser man skal bli enige om, og ikke minst oppdages det kontinuerlig hull i regelverket, og man lærer mens man går.Uheldigvis er det ikke enighet om dagsorden for denne APA- prosessen. Utviklingslandene føler at forslaget som ligger på bordet er for fokusert på utslippsreduksjoner, mens det legges mindre vekt på tilpasning, og det skisseres ikke noen klar prosess for hvordan de industrialiserte landene skal komme opp i 100milliarder amerikanske dollar per år til klimatiltak i utviklingsland innen 2020, slik som de har lovet. Og enda mindre om hvordan klimafinansiering skal bli etter 2020.
Denne diskusjonen om agenda i APA forhindrer ikke at det arbeides hardt på World Congress Centre i Bonn. Det er forhandlinger i arbeidsgrupper om markedsmekanismer (les kvotehandel), om kapasitetsbygging, den nye mekanismen for teknologi-overføring, og mye mer. Stemningen er god, ikke minst sett i lyset av at mange land, inkludert USA, Kina og Norge (!) har lovet at de vil ratifisere Parisavtalen i løpet av dette året. I avtalen står det at den trer i kraft når 55 land, med til sammen minst 55% av verdens utslipp, har signert.
De fleste trodde at den prosessen ville ta mange år, og at man slik sett hadde god tid til å utarbeide nødvendig regelverk og få på plass de nødvendige institusjoner, men nå ser det ut som det kan skje allerede i slutten av neste år, på COP 23!