Klimaforhandlingene i Bonn, som har som mål å forberede en avtale som skal bli ferdigstilt og godkjent i Paris i midten av desember, kom i gang mandag 19.oktober. Til møtet hadde formennene lagt fram et tekstforslag som grunnlag for forhandlingene. Det var imidlertid mye misnøye med dette utkastet - det hadde mistet mye av det politiske innholdet gjennom formennenes bestrebelser på å redusere de eksisterende tekstene til et avtaleforslag på kun 8 sider, samt en samling forslag til andre beslutninger.

G77 og Kina krevet at det skulle åpnes opp for å komme med tillegg til forslaget, vist på skjerm for alle i plenum. Det var mye motstand mot dette fra formennene og industrilandene, som fryktet at teksten på denne måten ville vokse tilbake til de mer enn 80 sidene man hadde i begynnelsen av året. 

Men etter hvert måtte denne mostanden tones ned, og hele ettermiddagen og kvelden ble brukt til å presentere foreslåtte tillegg til teksten. I løpet av natten satte konvensjons-sekretariatet det hele sammen til et nytt forslag, som kom ut kl 0400 på morgenen i dag tirsdag. Dette nye dokumentet har fått tilbake mye av de mer «eksplosive» kontroversielle punktene, men samtidig inneholder det nå mye mer av politisk verdi og en mer ambisiøs tone for hva som skal bestemmes i Paris. Og avtaleteksten med alle tilleggene har ikke vokst til mer enn 25 sider, som ansees som noe som man kan forholde seg til og gjennomdiskutere i undergrupper disse 4 dagene som gjenstår, og i de første dagene i Paris. Og selvsagt i en rekke uoffisielle møter i mellomtiden.

Dette er en veldig gledelig utvikling, nå sitter endelig de 194 medlemslandene og forhandler på et felles grunnlag, for å finne kompromisser på de mange punktene det er uenighet om. Dette betyr ikke at det blir enkelt, men arbeidet vil pågå for fullt i syv undergrupper i de dagene som er igjen av denne arbeidsuka, og det vil helt sikkert rydde opp i en god del uklarheter og trolig produsere enighet om formuleringer som vil bli del av den endelige Paris-avtalen. Den store uenigheten om klimafinansiering; hvem skal betale regningen for en lavkarbonutvikling i utviklingsland, - vil trolig være det vanskeligste problemet å finne en løsning på. Her vil ministre og statsledere måtte bidra for å finne løsninger, - la oss håpe at Erna og Tine viser lederskap og mot til å la Norge gå foran .