Så var det slutt, det siste formelle forhandlingsmøtet mellom de 193 landene I FNs klimakonvensjon, - før det store klimatoppmøtet i Paris tar til 30. november. Forhandlerne har sittet sammen i en rekke arbeidsgrupper, og forsøkt å finne formuleringer som alle kan akseptere som deler av en Paris-avtale.Det har som vanlig ikke vært spesielt lett.Ingen vil fire på sine posisjoner, i stedet beholdes de som forhandlingskort inntil siste øyeblikk i Paris. Da blir selvsagt fremgangen ganske begrenset.Likevel er det nå blitt lettere å se hvordan den endelige avtalen vil se ut.Fra Bonn tar partene med seg et utkast på 32 sider, fullt av opsjoner og klammeparenteser. Mange gode ting er med i utkastet, men de er jo nesten alle satt i hakeparenteser, og risikerer å bli strøket i anstrengelsene for å finne enighet og redusere lengden på teksten. Men, det viktigste som har blitt oppnådd denne uka er at den forhandlingsteksten som nå er på bordet, oppfattes som partenes eget produkt, noe som de selv er ansvarlige for å forbedre og gjøre ferdig i Paris. På forhånd ble det spekulert i om forsamlingen ville be formennene eller det innkommende franske presidentskapet (vertskapet i Paris) i oppgave å lage et konsentrert og ryddig utkast, som kanskje ville blitt lettere å gripe fatt i i Paris, men det skjedde ikke.Kanskje fordi veldig mange land har mistet mye av tilliten til formennene; Reifschnyder fra USA og Joglaf fra Algerie, som til tider har utøvet et ganske slett diplomatisk håndverk.
I de fem ukene fram til COP21 tar til, vil heldigvis forhandlere og klimapolitikere møtes mange ganger, og ha muligheter til å diskuterer mulige løsninger på de mange utfordringene som må finne sitt svar før COPen avsluttes den 11. desember.PåG20-møtet i Tyrkia står klima på agendaen, så vel som på Commonwealth-toppmøtet på Malta.Og ikke minst, den såkalte pre-COPen som finner sted midt i november, vil med et stort antall ministre til stede gi veldig gode muligheter for å snakke sammen og finne enighet.Det som virkelig vil hjelpe på forhandlingsklimaet vil imidlertid være om de industrialiserte landene kunne gå med på å gi forsikringer om at de vil trappe opp finansiering av klimatiltak i fattige land etter 2020, -at de erkjenner at de har et ansvar for både å hjelpe til med å bygge lavutslippsløsninger for energi og transport, og bidra til at utsatte befolkningsgrupper kan tilpasse seg et raskt skiftende klima.
Fra Forum-fellesskapets side ser man det som spesielt viktig at avtalen får et solid overordnet mål, som slår fast at verdens utslipp må begynne å gå ned innen få år, og nærme seg null senest i 2050.Sterke krefter jobber dessverre for at det ikke skal settes noe mål, eller at man kan sette som mål å eliminere utslipp innen utgangen av dette århundre. (!)Et annet viktig punkt er hensynet til menneskerettigheter.Man skulle tro at det ville være enkelt å bli enige om at MR må med som et grunnleggende hensyn man må ta i alle klimarelaterte tiltak, - men det er det mange land som er negative til.
Det er nok slik at de fleste eller alle av de store og innflytelsesrike landene ønsker at en avtale kommer på plass. Så de er nødt til å vise stor vilje til å inngå kompromisser, men vi må også håpe at forhandlerne, og de 80 ministre og statsledere som kommer til Paris, ikke går på akkord med de reelle og dyptgripende reformene som må til i verdenssamfunnet og -økonomien for å unngå veldig dramatiske klimaendringer.