I slutten av januar ble det første forhandlingsmøte om Finansiering for utvikling (Financing for Development, FfD) avholdt i New York.
Les ForUMs innspill til nøkkeldokument for FfD-forhandlingene
Før møtet i New York hadde ordstyrerne for forhandlingene, Norges Geir O. Pedersen og Guyanas George Talbot, kommet med forslag om hvilke utfordringer og tiltak som forhandlingene kan dekke - en såkalt «elements report». Dette kommenterte landene under møtet. Selv om uttalelsene stort sett ikke var utarbeidet på detaljerte nivå ennå, går det å lese ut av dem hva som vil bli de store skillelinjene og hva det finnes en relativ enighet om i forhandlingene.
Mye står på spill. Før forhandlingene gjorde G77 – en gruppe med 77 utviklingsland – det klart at dersom man ikke kommer fram til en god avtale i Addis Abeba blir det heller ikke noen nye FN-mål for bærekraftig utvikling på toppmøtet i september, hvor disse skal vedtas. Sannsynligvis blir det da heller ikke noen klimaavtale i Paris i desember. Verden har ikke forhandlet finansiering for utvikling siden 2008, da en resolusjon ble vedtatt i Doha, og meget er forandret siden den gang.
Klimafinansiering
FfD-resolusjonen bør inspirere og håndheve forpliktelser om klimafinansiering, og samtidig gjøre det tydelig at den ikke erstatter bindende forpliktelser om dette i klimaavtalen.
Begge ordstyrerne og Etiopia som er vertsland i Addis Abeba valgte å fokusere sine innledninger til forhandlingene på behovet for å inkludere klimafinansiering i FfD-rammeverket.
«Climate has to be taken into account in every part of the agenda, especially in relation to growth and infrastructure”, sa Pedersen.
Dette fikk støtte fra flere viktige land under forhandlingene, for eksempel EU. G77 og den afrikanske gruppen tok opp at relasjonen mellom bistand og klimafinansiering er uklar og at FfD-prosessen må tydeliggjøre grensen mellom disse. Brazil, Bangladesh, Nepal og den afrikanske gruppen la samtidig vekt på at resolusjonen må sørge for at klimafinansiering er addisjonell (ekstra) til bistand.
Dette er allerede fastslått i klimaforhandlingene, men siden de tidligere løftene om 100 milliarder dollar til klimafinansiering fra rike land har gått treigt å oppfylle, og kun fem land oppfylt løftet om 0,7% av BNP som ODA, er en stor gruppe land enige om at dette skal håndteres helhetlig og helst med tidsskjemaer som legger press på oppfyllelse i FfD-prosessen.
En annen gruppe land mener dog at klimafinansiering kun skal håndteres i klimaforhandlingene, som til forskjell fra FfD-resolusjonene er forpliktende. Sør Afrika, USA, Kina, Peru og Nicaragua vektla dette.
ForUM mener at siden klimafinansiering går treigt og haster, og vi dessuten trenger samstemthet mellom ulike typer av finansiering for bærekraftig utvikling, bør det opp i FfD-forhandlingene. FfD-resolusjonen bør inspirere og håndheve forpliktelser om klimafinansiering i klimaforhandlingene. Samtidig må resolusjonen gjøre det tydelig at den ikke erstatter bindende forpliktelser om klimafinansiering i klimaavtalen.
Å hindre kapitalflukt og øke skatteinntekter
Pedersen åpnet forhandlingene om såkalt "innenlands resursmobilisering" (ulovlig kapitalflukt, skattinntekter og subsidier), med å si at dette er selve cruxet til finansiering for utvikling. Sør Afrika, som representerte G77, begynte forhandlingene med å understreke at nøkkelen er å danne et mellomstatlig organ for skatt under FN. Dette fikk støtte fra den Afrikanske gruppen, Brazil og Bangladesh som alle er utelukket fra det internasjonale skattearbeidet i OECD, der rike land setter reglene for internasjonale avtaler og skattearbeid som andre land kan slutte seg til først etterpå.
Sivilsamfunn mener at tiltakene i OECD overser utviklingslandenes behov. De mener også at et globalt mellomstatlig skatteorgan, som kan forhandle globale avtaler om for eksempel innsyn i skatteparadiser og multinasjonale selskapers økonomiske rapportering for å avdekke ulovlig kapital- og skatteflukt, er nødvendig. Et forslag herfra har vært å gjøre den allerede eksisterende ekspertkomiteen i FN til et mellomstatlig organ som kan forhandle avtaler. Dette forslaget var også dekket i ordstyrernes elementærrapport.
I forhandlingene signaliserte EU og Japan før første gang at de ikke utelukker dette, gjennom å si at vi trenger å reflektere over de eksisterende internasjonale organene for skattesamarbeid, hva vi trenger og sørge for at forskjellige initiativer ikke overlapper hverandre. USA gjorde dog klart at dette vil bli tøffe forhandlinger. De mente at flere eksisterende initiativer er inkluderende og la vekt på at de ikke er for å gi FNs skattekomité et politisk mandat.
Det snøstormet en stund rundt det første FfD-møtet i New York i januar. Men straks snøen la seg pent tilrette, så begynte ting å skje. Foto: Kristina Fröberg i NY
Nesten alle land påpekte behovet for å styrke kapasiteten hos skattemyndigheter og utviklingsland, og dette vil sannsynligvis stå sterkt i resolusjonen.
Problemet er at uten et internasjonalt samarbeid kommer ikke disse skattemyndighetene til å få informasjonen de trenger fra skatteparadiser og multinasjonale selskaper for å stoppe den ulovlige kapitalflukten. Derfor var det positivt at både Storbritannia og USA nevnte automatisk informasjonsutbytte mellom skattemyndigheter, og økonomisk rapportering for selskaper fra hvert land de virker i, som viktige tiltak i FfD-resolusjonen. Den Afrikanske gruppen nevnte dessuten behovet for å gjøre en slik land-for-land rapportering for selskaper offentlig.
EU, Sør Afrika og Norge nevnte også skatter/avgifter på karbonutslipp samt utfasing av subsidier til fossile brensler som viktige tiltak for innenlands resursmobilisering for bærekraftig utvikling.
Å øke bistanden
At de fem land som har oppfylt de tidligere løftet om 0,7% av BNP i bistands- (nordiske og Nederland) og utviklingsland ønsket nye forpliktelser om dette, overrasket ikke. At også andre viktige aktører som ikke er i nærheten av dette, som EU, Tyskland, UK, Frankrike og Canada, likevel støttet det, er positivt. Spørsmålet er om det vil gå å få til forpliktende tidsskjemaer for å komme et skritt videre på dette feltet, som for eksempel den afrikanske gruppen og Kina foreslo. Det var også flere land som tok opp behovet for å oppfylle tidligere forpliktelser om at 0,15-0,2 av bistanden skal gå til lavinntektsland, og ikke noen som gikk imot.
Prinsipper for lån og rammeverk for gjeldslette
Parallelt med FfD-forhandlingene pågår forhandlinger i FNs generalforsamling om en nytt juridisk rammeverk for å løse gjeldstvister. I dag tas beslutninger om gjeldsslette ad hoc i den så kalte "Parisklubben" som består av kreditorer. For utviklingsland er det viktig å få til et tydelig og forutsigbart juridisk rammeverk for gjeldslette i FN, som er uavhengig av kreditorer. Dette ville også minske risikoen for at kreditorer gir uansvarlige lån som er skadelige for befolkningen, siden det innebærer at de ikke lenger kan være sikre på å få tilbake pengene om de bryter mot rammeverkets standarder for ansvarlige lån.
I FfD-forhandlingene om gjeld understreket G77, den afrikanske gruppen Syd Afrika, Russland, Nigeria, Nicaragua, Brazil og Egypt med flere, at FfD-resolusjonen bør støtte et rammeverk for gjeldslette i FN. EU ønsket sammen med den andre siden å separere gjeld i FfD-resolusjonen fra diskusjonene i om en gjeldslettemekanisme i generalforsamlingen og mente at temaet fremfor alt hører hjemme i IMF - der kreditorene har størst innflytelse. Dette fikk støtte av USA, som mente at kreditorenes Paris klubbe og IMF er de beste arenaene for å håndtere saken.
En gjeldslettemekanisme i FN kan bli en av de hardeste konfliktene i FfD-forhandlingene fremover, siden dette er et av de viktigste tiltakene for utviklingsland og rike land ikke vil slippe sin makt i institusjoner der kreditorer har størst innflytelse. Et tiltak som kan være lettere å få gjennom er felles prinsipper for ansvarlige lån. Dette foreslo blant annet Storbritannia - uten å møte noen åpen motstand.
Næringslivets rolle og bistand til private selskaper
Når privat finansiering og næringslivets rolle ble diskutert, var det en overveldende tilbakemelding fra G77, Kina og utviklingsland om at «offentlig finansiering alltid bør gå foran privat finansiering», at «disse begrepene ikke kan bli satt på like fot», og at privat finansiering alltid er profittdrevet. Stater, og ikke selskaper, har ansvar for bærekraftig utvikling. Bangladesh var tydelig på at «uten internasjonal regulering og assistanse, kommer den private sektoren, om enn betydningsfull, aldri å spille en substansiell rolle for bærekraftig utvikling».
På den andre siden stod mange rike og vestlige land som setter stor tiltro til at mer offentlige midler til private selskaper kan fungere som en viktig katalysator for vekst og bærekraftig utvikling (såkalt «blending» eller «public private partnerships, PPPs»). EU vurderer eksempelvis partnerskap og en mix mellom bistand og private midler som viktige for å trekke inn flere private finanskilder til utviklingsformål. Dette kan for eksempel stimulere til langsiktig investering fra næringslivet i kritisk infrastruktur i utviklingsland.
En stor gruppe utviklingsland ønsket å diskutere kvaliteten og ikke bare kvantiteten på utenlandske direkteinvesteringer, blendingmekanismer og PPPs i forhandlingene fremover. De legger vekt på at disse skal anpasses til nasjonale og lokale utviklingsplaner, oppfylle kriterier for å bidra til arbeidsplasser, skatteinntekter, godt miljø, sosiale forhold og menneskerettigheter. De mener at en altfor stor del av risikoen i slike prosjekter legges på den offentlige delen og skattebetalerne. Egypt påpekte at erfaringer med PPPs ofte viser at de har påvirket utviklingsland negativt, og Indonesia ville se en «folkesentrert» tilnærming som i hovedsak sørger for å imøtekomme samfunnsbehov.
Den afrikanske gruppen understrek at stater må styre selskapene sine generelt slik at deres beslutninger ikke bare baseres på profitt, men også miljø og sosiale forhold samt skape insentiver for dette. Norge foreslo et verktøy i form av å implementere UN Guiding Principles for Business. EU og Sveits tok opp behovet for omfattende rapportering fra selskaper om miljø og sosiale forhold.
Stort behov for forandring av handelsavtaler
Allerede under de generelle uttalelsene om FfD-prosessen ble det tydelig at handel kommer til å bli et viktig tema for utviklingsland i forhandlingene. G77 og Kina krevet fjerning av tiltak som forvrenger handelskonkurrensen, og bedre tilgang til markeder. De fremhevet også at regionale og interregionale handelsavtaler kan undergrave tiltak i multilaterale avtaler og strategier for fattigdomsbekjempelse.
Lavinntektsland tok særlig opp behovet for at rike land fjerner subsidier av jordbruks- og fiskeprodukter samt plikt- og kvotefri tilgang til markeder. EU ønsket å støtte lavinntektslands deltakelse i internasjonal handel gjennom at stater, inklusive mellominntektsland, skal gi dem handelspreferanser i resolusjonen. Det ser ut å bli en hard kamp om detaljene rundt dette.
På den positive siden tok EU opp behovet for å inkludere standarder for miljø og sosiale forhold i alle handelsavtaler, og gruppen land låste utviklingsland påpekte behovet for handelsregler som styrer mot en bærekraftig produksjon og forbruk. Siden internasjonale handelsavtaler i dag i prinsipp alltid har hatt som prioritet å fremme miljø- og menneskerettighetsavtaler skulle alle tiltak som hever statusen for miljø, sosiale forhold og menneskerettigheter i forhold til handelsavtaler kunne gjøre en stor forskjell for en bærekraftig utvikling.
Tydelig på kjønnsperspektiv
Under forhandlingene ble det tydelig at kjønnsperspektivet kommer til å få en ny og sentral rolle i resolusjonen. Så ulike land som USA, Forente Arabiske Emirater, EU, Israel, Sveits, Thailand, Rwanda, Uruguay, Cap Verde og Tonga tok opp vekten av kjønn og likestilling i økonomiske tiltak. Sverige kom med dagens oneliner; "Gender equality is simply smart economics!".
FfD og bærekraftsmålene knyttes sammen
På møtet var det ellers stor enighet om at FfD-prosessen tydelig bør knyttes til finansiering av FNs nye bærekraftig utviklingsmål, og å håndtere særlig mål 17, om ressurser for implementering og et globalt partnerskap bærekraftig utvikling. Flere understreker også at begge prosessene bør ha en felles oppfølgningsprosess, the High Level Political Forum ble nevnte som et alternativ. G77 påtalte dog at det er viktig at FfD fortsatt inkluderer temaer som går utover målene, og er en egen prosess.
Veien videre
Rapporten dekker mange viktige tiltak som er nødvendige for en bærekraftig utvikling. Spørsmålet er hvilke av disse som vil overleve forhandlingene.
Nå skal ordstyrerne oppsummere resultatet av den første forhandlingsrunden, og å komme med et første utkast til resolusjonstekst, (såkalt zero draft) 10. mars. Dette skal fremforhandles på neste møte i New York 13. til 17. april.
ForUM mener at nøkkelrapporten har tatt god hensyn til de tre elementene i bærekraftig utvikling, økonomi, miljø og sosiale forhold, og dekker mange viktige tiltak som er nødvendige for en bærekraftig utvikling. Det store spørsmålet er hvilke av disse tiltakene som kommer til å overleve forhandlingene. I et innspill til ordstyrerne har vi gitt respons på hvilke vi mener er de mest avgjørende tiltakene fra rapporten, hvordan de bør se ut i resolusjonsutkastet og hvordan de bør kobles til FNs nye mål for bærekraftig utvikling.