I forrige uke møttes forhandlere fra alle medlemsland i FNs klimakonvensjon, UNFCCC, for et fem dager langt forhandlingsmøte. Det var det foreløpig siste i rekken med forberedende møter foran den store klimakonferansen COP21 som finner sted i Paris i desember. Der skal det ferdigstilles og undertegnes en ny klimaavtale som skal gjelde for alle land, og som vil ha som målsetning å sørge for at vi unngår en global oppvarming på mer enn 2⁰C i dette århundret.

Forhandlingene om en ny avtale har pågått siden klimakonferansen i København feilet i 2009, og i de siste fire årene har de 193 medlemslandene arbeidet for å bli enige om rammene for, og innholdet i avtalen. Forhandlingene har hatt veldig liten framgang, det har vært veldig liten vilje til å inngå kompromisser, og mange land kan gi inntrykk av at de ikke er interessert i at en ny avtale kommer i stand. De som følger forhandlingene tett har mange ganger begynt å tvile på om det i det hele tatt er mulig å få til en meningsfull avtaletekst som det kan bli konsensus om i desember.

Miljøorganisasjoner raser over mangelen på målbevissthet og landenes manglende vilje til å gå foran med et godt eksempel og ambisjoner som står i forhold til det som står på spill. Det er nemlig ingen tid å miste for å få utslippene av klimagasser til å reduseres, dersom vi og våre barn skal unngå en overopphetet klode, med de enorme konsekvenser dette vil medføre.

Den gode nyheten er at det kan se ut som en viss skippertaksmentalitet har oppstått blant forhandlerne. På møtet i Bonn i forrige uke ble man faktisk enige om en del tekst som skal inngå i vedtakene i Paris. Viktigst av alt var imidlertid at det ble nedsatt en arbeidsgruppe, som i god tid før neste møte, skal legge fram et konkret forslag til avtaletekst.Den teksten skal danne grunnlaget for linje-for-linje tekstforhandlinger på det siste forberedende møtet, som finner sted midt i oktober.

Det høres kanskje ikke ut som et stort gjennombrudd, men et slikt kortfattet tekstutkast har man ikke hatt før, selv ikke foran COP15 i København. Selvsagt løser det ikke de store og grunnleggende motsetningene, - som for eksempel hvem som skal betale for utslippsreduksjoner i utviklingsland, eller hvor mye og hvor fort de store utslippslandene skal kutte sine utslipp. Imidlertid skaper et tekstutkast som er akseptert av alle en solid base for videre forhandlinger, og en måte å arbeide seg gjennom stoffet steg for steg, problem etter problem. Kanskje kan det skape den nødvendige optimismen som skal til for å få fortgang i prosessen.

Skippertaket viser seg også i den lange rekken med klimarelaterte møter som vil finne sted, fram mot Paris. Statsledere og ministre vil snakke klima når de møtes på åpningen av FNs generalforsamling i slutten av september, på G20 møtet i november, og det franske presidentskapet har invitert til klimadiskusjoner i Paris og i Lima. Vi får tro på at det gjennom alle disse samtalene blir funnet fram til kompromisser som alle kan leve med og som kan skrives inn i avtalene i Paris i desember.

Så det ser ut som det blir vedtatt en avtale i Paris den 11. desember. Det vil være et viktig skritt for å redde planeten fra konsekvensene av et klima som løper løpsk, men det vil på langt nær være nok. Avtalen blir nemlig ikke bindende, alle land bidrar bare med det de selv føler at deres økonomi og «spesielle omstendigheter» tillater. Og mange føler seg så spesielle at de ikke vil gjøre noe særlig for å redusere sine utslipp, mens de synes at alle andre burde bidra mer til den internasjonale klimadugnaden.

Alle land skal innen november ha meldt fra til UNFCCC hvor mye og hvor fort de vil handle. Når det gjelder utviklingslandene skal de ha laget planer for hvordan redusere veksten i sine utslipp, og skifte fra fossilbasert til fornybar energi. De fleste av de store utslippsnasjonene har allerede levert, og dessverre går ikke regnestykket opp. Det ser ut til at utslippene samlet sett i verden enda vil fortsette å øke i noen år, og at når det snur og de begynner å gå ned igjen, vil de falle alt for langsomt. Verden må sette sin lit til at alvoret i situasjonen vil få opp for regjeringer og velgere verden over i de nærmeste årene, og at ambisjonene etter hvert vil forsterkes.

Avtalen som vil bli vedtatt i Paris vil uansett kun bli en rammeavtale, og den vil ikke tre i kraft før fra 2020. I de kommende årene vil det fortsette med intense forhandlinger, for å få på plass regler og systemer for alle deler av avtalen. Og man vil lete med lys og lykte etter måter å få landene til å skjerpe sine ambisjoner i retning av å redusere utslipp, og bidra økonomisk til land som ikke har økonomiske muskler til å bygge en fornybar energiforsyning, samtidig som de tar utfordringen med å tilpasse seg et klima i hurtig endring. Det må framforhandles regler som gjør at landene med jevne mellomrom blir tvunget til å revidere sine planer, og se etter hvordan de kan redusere enda litt mer av sine klimagassutslipp.

Det som virkelig gjør at man kan opprettholde optimismen, er at det blir stadig mer tydelig at selv om regjeringer reagerer for lite og for langsomt, ser vi at bedrifter, kommuner og familier på egen hånd setter i gang de hundre tusener av tiltak som skal til for å redusere utslipp og tilpasse seg til et endret klima. Det gir inspirasjon og energi til å fortsette arbeidet.