Norges dobbeltrolle i klimapolitikken

Norges dobbeltrolle i klimapolitikken

"Norge i klimaforhandlingene: Profet i oljehyre?" var tittelen på debatten ForUM og Spire arrangerte under Globaliseringskonferansen 2014.

Debatten ble innledet av Bård Lahn, som har fulgt klimaforhandlingene tett i mange år, og er forfatter av boken "Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter». Han tok utgangspunkt i spørsmålet: Er klimapolitikken samstemt?

Lahn viste til at Norge har en svært aktiv rolle i klimaforhandlingene, og har tatt på seg en rolle som pådriver og brobygger.Han argumenterte for at grunnen til at Norge kan være så ambisiøs internasjonalt, er at Norge i stor grad har fått gjennomslag for en måte å tenke på som frikobler hva man gjør hjemme fra hva man gjør ute.

Bård-Lahn

Forfatter av boken "Klimaspillet", Bård Lahn, innledet debatten. Foto: ForUM

Det er bruken av de såkalte fleksible mekanismene, for folk flest betyr det handel med klimakvoter fra utviklingsland, som er redningsplanken for norsk klimainnsats. Norge har siden klimaforhandlingene startet, vært en pådriver for en internasjonal pris på karbon, og muligheten for å kjøpe og selge kvoter over landegrensene. Gjennom å bruke dette virkemidlet, kan Norge la unngå å gjennomføre innenlanske tiltak som er vanskelig å selge politisk, samtidig som vi lover å redusere verdens utslipp i betydelig grad. Ved å bruke av Norges oljeformue, kan vi for en billig penge kjøpe kvoter fra land som Kina - kvoter som hjelper oss å nå våre utslippsmål, samtidig som vi opprettholder oljevirksomheten og annen CO2-produserende aktivitet.

Urettferdig å kjøpe seg ut

Vi har allerede sluppet ut vår rettmessige del av CO2

De færreste utviklingsland vil kalle dette en rettferdig fordeling

De ønsker at rike land, som Norge, skal vedkjenne seg sitt historiske ansvar: At vi har sluppet ut økende mengder CO2 fra 1850 og framover. Det burde bety at vi kutter dramatisk nå, ettersom man kan si at vi har allerede sluppet ut det som er vår rettmessige del av atmosfærens totale kapasitet til å ta opp i seg CO2.

Vi blir også målt opp mot hva andre rike land gjør. Og når de fleste andre rike land ikke gjør det bedre enn Norge, da blir det lettere for Norge å fremstå som relativt ambisiøs på internasjonalt nivå. Men når EU nå har bestemt seg for å kutte 40 prosent i forhold til utslippene ianno 1990 innen 2030 - uten å kjøpe kvoter utenfor EU - vil det virke hult av Norge å basere de relativt ambisiøse målene, (som enda ikke er endelig bestemt) på at en betydelig del av reduksjonene skal kjøpes i utviklingsland.

Må kutte 8 millioner tonn

Innlederne refererte til en nylig rapport fra Direktoratet for naturforvaltning, (Faglig grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale klimapolitikken) som peker på at det reelt sett må kuttes 8 millioner tonn mer av årlige utslipp, for å ha håp om å nå Klimaforlikets mål om 30 prosent reduksjon innen 2020. Mens av de 8 millionene er kun 7 nevnt i statsbudsjettet - uten oppfølging ved konkrete tiltak.

Stortingsrepresentant Siri Meling (H) mente at løsningen ligger i energieffektivisering og fornybarproduksjon. Hun etterlyste mer fokus på resultater, heller enn å henge seg opp i hjemme-ute sammenligningen.

Hun hevdet at en viktig ting Norge gjør er å satse på klimateknologi, og fremhevet at Regjeringen planlegger å investere i fullskala CCS (karbonfangst-)-anlegg i Europa et sted. Dette brukte hun som eksempel på at de virkelig var interesserte i å investere i håndtering av klimagasser for minst mulig utgifter.

Stortingsrepresentant Rasmus Hansson (De Grønne) var lei av at regjeringspolitikerne pyntet seg med flotte ord i debatten. Ord som mangler innhold uten konkrete tiltak. Rapporten fra direktoratet er klar, tiltakene er beskrevet, men vi ser liten vilje fra regjeringen til å sette i gang med arbeidet i tilstrekkelig stor skala.

Småkjekling om tiltak

I debatten som fulgte ble det litt kjekling om Mongstad-anlegget mellom Hansson og Meling. Meling mente dette var et konkret tiltak for CO2-håndtering. Mens Hansson peker på at det som er igjen, etter at Stoltenberg skrinla planene om et fullskala-anlegg, er et rent testsenter. Det kan være viktig i forskningssammenheng internasjonalt, men det fanger og lagrer ikke CO2 i praksis..

Arild Hermstad i Fremtiden i våre hender, ønsket mer fokus på hva den enkelte kunne gjøre i hverdagen. Det er også nødvendig med regulering og offentlige tiltak, men viktigst av alt vil det være å øke bevisstheten blant folk flest om hvor alvorlig situasjonen er, og hva man selv kan gjøre for å redusere sitt klimafottavtrykk, mente han.