”Alle” pustet lettet ut etter klimatoppmøtet i Cancún i fjor. Tilliten til FN-systemet ble delvis gjenopprettet etter sammenbruddet i København året før. Temaer som tilpasning til klimaendringer, bevaring av regnskog gjennom REDD+ og finansieringsmekanisme kom inn i et konstruktivt spor igjen og flere viktige beslutninger ble tatt. Disse temaene har man forhandlet om gjennom året, og etter en kronglete start, ser det nå ut som de 193 medlemslandene skal komme fram til enighet om konkrete tiltak i flere av disse delforhandlingene.

På toppmøtet i Durban er det et godt håp om at man skal opprette det Grønne Klimafondet. Det betyr at man skal legge rammeverket for en global ordning for planlegging og gjennomføring av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Dette er viktig fordi det vil åpne muligheter blant annet for at MUL-landene skal kunne få finansiering til tiltak for en lavkarbon-energiproduksjon, og til tilpasningstiltak for å stå rustet mot konsekvenser av klimaendringene.

REDD+ har blitt etablert som en god ordning som kan bidra til bevaring av enorme skogområder i tropiske strøk, og slik redusere utslipp fra avskoging betydelig. I Durban er det gode muligheter for at man vil få på plass regler som sikrer en konkret og etterrettelig rapportering på de sosiale og miljømessige sikringsmekanismene.

De store uløste problemene fra Cancún-møtet drar man imidlertid med seg inn i dette års konferanse, uten at resultatet på noen måte er gitt. De største utfordringene under klimatoppmøtet i Durban vil være:

• Det er ingen enighet om en forlengelse av Kyotoprotokollen med en andre forpliktelsesperiode, enda den nåværende forpliktelsesperioden går ut i 2012. 

• Det er stor uenighet om hva slags avtale som på sikt skal avløse eller komme i tillegg til Kyotoprotokollen, slik at alle de store utslippslandene må påta seg forpliktelser om reduksjon av utslippene, inkludert blant annet USA, Kina, Sør-Afrika og Brasil.

• Industrilandene har hittil vært lite villige til å snakke om hvordan de skal trappe opp finansieringen av klimatiltak i utviklingsland, fra de ca 10 milliarder US dollar per år som nå, til 100 milliarder per år om 8 år.

Hovedpunktene er:

• Andre forpliktelsesperiode
  De mest progressive landene i denne sammenheng, EU, Norge og Sveits, må gå inn i en andre forpliktelsesperiode. Selv om det er en liten del av verdens CO2 utslipp som blir omfattet av en slik avtale, vil det være et viktig signal om at det er noen land i verden som er villige til å gå foran, og tar sitt ansvar for verdens miljø på alvor.
• Mål om maks temperaturøkning
  Partene skal bestemme seg for å forsøke å begrense de globale klimaendringene til en temperaturøkning på maks 1,5°C. Konsekvensene av det vil være at landene må kutte sine utslipp betydelig raskere enn om målet hadde vært kun 2°C stigning,. Samtidig er fordelen at en del av de mindre, lavtliggende øystatene i Karibien og Stillehavet vil kunne overleve. 

Les hele teksten av posisjonsdokumentet her:

Oversikt over de siste års toppmøter i klimakonvensjonen UNFCCC her: