2010 var året der verdensøkonomien skulle stables på bena  etter finanskrisen og klimaforhandlingene skulle komme på skinner etter nederlaget i København. Begge deler med vekslende hell, men med enkelte lyspunkter. Daglig leder Elin Enge har tatt en titt i glasskula for 2011, og ser store utfordringer i en verden i rask endring.

– Det er forstemmende at klimakampen er på et hvileskjær. Lanseringen av en ny grønn økonomi som løsningen på finanskrisen har ikke blitt fulgt opp. I stedet har politikerne vært opptatt av å komme tilbake til business as usual. Det gryende opprøret mot markedsliberalismen kommer fra de sosiale bevegelsene, ikke miljøbevegelsen.

– Kampen mot klimaendringene står stille, til tross for visse positive signaler i Cancun. FN-systemet gjenreiste sin troverdighet. Men vi må uansett finne andre typer allianser i en “coalition of the willing”, der Norge bør ta en rolle.

Mange og viktige stortingsmeldinger

Flere stortingsmeldinger i året som kommer vil vise om Norge er villig til å gå foran, og føre en samstemt politikk til det beste for miljø og utvikling.

– Vi skal følge disse nøye, og se hvordan de innholdsmessig henger sammen.

Eierskapsmeldingen må stille krav til større åpenhet og styringsrett. Handlingsrommet til sivilsamfunnet er ikke bare viktig i mindre demokratiske regimer. I land som Norge handler det blant annet om innsyn i investeringsbeslutninger. Enge etterlyser mer åpenhet om hvordan oljefondet eller staten som majoritetseier bruker eierskapet til å bidra til at selskaper opptrer samfunnsansvarlig.

Den kommende stortingsmeldingen om miljø og utvikling må prioritere langsiktige miljøeffekter  framfor kortsiktige økonomiske utviklingsinteresser, mener ForUM.

– Meldingen må sikre at alle norskstøttede utviklingstiltak måles på miljøkonsekvens og alle miljøtiltak måles tilsvarende på utviklingseffekt, sier Enge.

Hun utfordrer også regjeringen til å gi tydeligere politiske styringssignaler i meldingene som kommer i 2011. Gode analyser er en ting, men ForUM vil ha meldinger som gir handling i praksis.

Paradoksal politikk

ForUM har ved flere anledninger pekt på de mange paradoksene i den norske politikken. Det mest iøynefallende paradokset er at vår petroleumsbaserte økonomi gir oss mulighet til å dele ut klimamilliarder til bevaring av regnskog i Brasil. Oljepengene gjør oss i stand til å opptre som klimaets gode hjelper i stor stil, samtidig som vårt statseide oljeselskap skraper i bunnen av oljetønnen. Et annet slående paradoks er knyttet til Norges rolle som fredsbygger, som undergraves av at vi er en betydelig våpeneksportør uten å ha tilstrekkelig kontroll på hvor våpnene havner.

– Regjeringen må ta et oppgjør med egen dobbeltmoral. De understreker hvor viktig det ene og andre er, samtidig skjer det lite ­– som i klimapolitikken. En slik situasjon kan utløse likegyldighet eller i beste fall frustrasjon. Det er en trussel ikke bare for politikerne, men for det demokratiske systemet dersom folk ikke bryr seg, mener Enge.

Urolig tid

Elin Enge er bekymret for hva et urolig Europa i store økonomiske vanskeligheter vil bety for miljø og utvikling i Sør. Hun tror den sosiale uroen man nå ser, vil påvirke ForUMs politiske dagsorden fremover.

– Krisen rammer hardt i mange land. Det pågår en kamp om velferdsgoder og lønn. Dette vil kunne få konsekvenser for prioritering av menneskerettighetene i samhandlingen med andre land utenfor unionen, tror Enge.

– Blir det en mer egoistisk politikk fra de europeiske landenes side?

– Det skal man ikke utelukke, men samtidig kan man se for seg nye allianser på tvers av misnøyebevegelsene. Krisen kan være med å utfordre vår økonomiske tenking, og markedsliberalismen som sådann. Det kan utløse  en felles kamp mot storkapitalen, korrupte banker og politiske ledere som ikke tar ansvar, mener Enge.

De nye mektige

Samtidig som Europa er i krise, styrker G77 og de såkalte BRIC-landene sin posisjon – med Kina som mektigste politiske og økonomiske aktør.

– Vi går mot en ny maktbalanse med ikke-demokratiske regimer som sentrale aktører i verdenspolitikken. Dette stiller nye krav til oss som sivilsamfunn. Vi må søke allianser med nye sivilsamfunnsaktører, for å demme opp for at de økonomiske interessene overskygger menneskerettighetsinteressene, sier Enge.

Hun peker på at det er viktig å utvide rommet for sivilsamfunnets deltagelse i land som Kina. Hun tror veien kan gå via en voksende middelklasse.

– Mange har vært opptatt av middelklassens betydning for økonomisk vekst og utvikling. Men viktigst er det at det bidrar til styrking av kampen for  menneskerettigheter. Det er ofte denne gruppen som organiserer seg som sivilsamfunnsorganisasjoner , og  er derfor viktig for utvikling av demokratiet. I lys av de endrede maktforholdene der Kina er en ledende aktør, er det nå viktig  å søke samarbeid med kinesiske sivilsamfunnspartnere i arbeidet vårt, sier Elin Enge.