Vi står overfor en gedigen utfordring. På Rio-toppmøtet for 20 år siden ble bærekraftig utvikling satt på den internasjonale dagsorden. Rio-erklæringen fra 1992 ga håp om at verden var villig til å endre seg i en bærekraftig retning. En del har skjedd siden da, men mye mindre enn det vi håpet på i 1992. Budskapet er like, om ikke mer, aktuelt i dag og situasjonen for verden enda mer presserende. Hva kan vi forvente fra Rio+20?   

Fremtiden vi ville ha
For 20 år siden ble FN-konferansen Earth Summit avholdt i Rio de Janeiro i Brasil. Begrepet bærekraftig utvikling ble kjent for alvor, med dens tre søyler: økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og bevaring av miljøet. Møtet satte varige spor og resulterte i Agenda 21 - en global aksjonsplan for bærekraftig utvikling, klimakonvensjonen og en konvensjon om biologisk mangfold.

20 år senere avholdes et nytt toppmøte i Rio de Janeiro i juni 2012. FNs konferanse om bærekraftig utvikling har som mål å sikre fornyet og forpliktende innsats for bærekraftig utvikling, vurdere resultatene fra de siste 20 årene og ta tak i nye utfordringer. 

Siden januar i år har verdens diplomater drøftet og bearbeidet sluttdokumentet for konferansen. Dokumentet har fått tittelen Fremtiden vi vil ha, men foreløpig er det lite nytt i dokumentet. I praksis handler dokumentet i stor grad om framtiden vi ville ha – for 20 år siden – på Earth Summit i 1992.

Det beste av tider, det verste av tider

Årsaken til dette er enkel. Vi har ikke kommet særlig langt siden 1992 i forhold til målene vi satte oss. Som den engelske forfatteren Charles Dickens en gang skrev, så er det beste av tider også det verste av tider. På den positive siden har flere hundre millioner mennesker kommet seg ut av fattigdom og viktige framskritt gjort med økt tilgang til utdanning, helsetjenester og rent drikkevann, men på den negative siden er vi på kollisjonskurs med jordas bæreevne.

Ressursoverforbruk og de miljømessige konsekvenser er på et historisk høyt nivå. Den rikeste femtedel av verdens befolkning konsumerer fire femtedeler av verdens naturressurser, akkurat som for 20 år siden. Vi ser økende inntektsforskjeller i de fleste land. Vi ligger langt bak når det gjelder to av tre søyler i bærekraftig utvikling fordi økonomisk vekst har gått på bekostning av både sosial rettferdighet og miljøet.

Det finnes ikke et eneste land i verden som både skårer høyt på FNs indeks for menneskelig utvikling og samtidig har lyktes med å ha et lite  økologisk fotavtrykk,  altså holder seg innenfor jordas tålegrenser målt per person. Med dagens vekst i ressursbruk, vil vi snart trenge en ekstra jordklode for å fortsette livsstilen vår og gjøre det mulig for andre å følge i våre spor. 

Hvorfor går det så tregt?
Utvikling blir fortsatt målt primært som økonomisk vekst basert på høyt og økende forbruk. Bærekraftig utvikling, som innebærer endringer i ressursbruk, har ikke blitt det dominerende økonomiske paradigmet som man håpet på etter det første Earth Summit. Det er fortsatt business as usual og nettopp derfor hører vi igjen mange av de samme ambisjonene som vi kom med for 20 år siden, og mange av de samme uenighetene. 

Nord versus Sør
Det finnes flere uenigheter mellom rike land og utviklingsland på en rekke sentrale områder på veien til Rio.

Skillelinjene er langt fra nye. Konfliktene mellom rike land og utviklingsland var der også i 1992 da utviklingsland sto på retten til utvikling, mens rike land var mer opptatt av miljøet. Utviklingslandene holdt de rike landene ansvarlig for miljøkrisen og ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønster. 

Disse skillelinjene har i høyeste grad preget forhandlingene om slutterklæringen til Rio-konferansen nå også. Forskjellige syn på, og forskjellig vekting av, rettferdighet (equity), omfordeling, menneskerettigheter og behovet for økt regulering av transnasjonale selskaper har også preget diskusjonene.

Utviklingsland og sivilsamfunn sin skepsis til konseptet grønn økonomi er symptomatisk for disse skillelinjene og mistilliten mellom Nord- og Sør-land (se ForUMs bakgrunnsnotat om dette temaet). Mens rike land mener at grønn økonomi kan være et redskap for å få til bærekraftig utvikling, frykter utviklingslandene at dette vil åpne opp for nye betingelser på bistand og nye handelsbarrierer som vil hindre utvikling, og de frykter at grønn økonomi blir en erstatning for bærekraftig utvikling.

Hva kan vi håpe på fra Rio?
Til tross for svært dårlig framgang i drøftinger om et sluttdokument, kommer det sannsynligvis konkrete resultater ut fra toppmøtet i Rio. Det er sannsynlig at man vil oppnå enighet om en prosess eller prinsipper for å utarbeide ett nytt sett av såkalte bærekraftsmål (Sustainability Development Goals) som vil erstatte Tusenårsmålene etter 2015.

Et annet viktig tema er styrking av det institusjonelle rammeverket for bærekraftig utvikling, altså FN-institusjoner som jobber for at en slik utvikling skal finne sted. Man kan også få vedtatt et nytt Råd for bærekraftig utvikling i FN-regi, muligens med samme modell som FNs menneskerettighetsråd. Videre kan styrking av det sivile samfunnets formelle deltagelse i FN-prosesser bli et viktig resultat.

Disse vil være viktige resultater, men spørsmålet er om det er tilstrekkelig for å gjøre Rio-konferansen til den store milepælen som mange håper at Rio vil være. Hvordan skal det skapes en fornyet begeistring for og tro på bærekraftig utvikling som veien framover?

Hva med Norge?
Toppmøtet er en viktig anledning for verdenssamfunnet til å fornye engasjement for bærekraftig utvikling.

Norge har vært opptatt av grønn økonomi og har pekt på fire områder som spesielt viktige i denne sammenheng: politikk som fremmer en grønn økonomi, bærekraftig energi for alle, matsikkerhet og bærekraftig forvaltning av naturkapital.

Norge har også gått inn for et mer effektivt og mindre fragmentert FN-system, inkludert et nytt råd for bærekraftig utvikling, utarbeidelse av bærekraftsmål innen 2015 og styrking av FNs miljøprogram UNEP. Dette er tiltak som ForUM støtter, og peker på viktigheten av at man sikrer en aktiv, reell og balansert sivilsamfunnsdeltakelse i alle ledd.

Hvor er viljen og lidenskapen?
Hvis vi skal skape den nødvendige oppmerksomhet og begeistring som trengs for å oppnå bærekraftig utvikling, må mer til.

Etter at verden de siste årene har blitt filleristet av den ene krisen etter den andre, er det mer presserende enn noensinne at det vises vilje til politisk handling både for å håndtere økende ulikhet, regulere spekulasjonsøkonomien, tøyle forbruket i den rike verden, og sikre teknologioverføring som fremmer miljø og bærekraft.

Hvis Rio+20 i etterkant først og fremst blir husket som et sted hvor de samme ambisjonene som for 20 år siden ble gjentatt, bare inkludert noen få nye initiativer innen FNs institusjonelle oppbygging, vil det være en stor skuffelse.

Vi vet at det ikke vil komme store FN-konvensjoner ut av Rio, på linje med resultatene fra toppmøtet i 1992, men trykk framover kan skapes – med visjon og lidenskap.

Norge er et lite land, men innehar en spesiell posisjon i FN-sammenheng, blant annet på grunn av sin selvstendige stilling i FN-fora og historiske store bevilgninger til FN-systemet. Norges stemme blir hørt og lagt merke til, både av andre land og internasjonalt sivilt samfunn.

Rio+20 blir en gedigen global møteplass og her har man en stor mulighet til å reise flere viktige spørsmål.

Snakker vi på dette møtet nok om et systemskifte – det økonomiske paradigmeskiftet som verden trenger og alt det måtte innebære? Går vi hardt nok til verks å håndtere ikke bare symptomene av de siste års kriser, men også årsakene? Gjør vi nok til å forsvare rettferdighet (equity) – et grunnleggende prinsipp fra Rio-møtet i 1992?

Man kan stille spørsmål om hvorfor reform av det internasjonale bank- og finanssystemet knapt er på dagsorden i Rio – kort tid etter verdens verste finanskrise siden 1930-tallet.

Finanssystemet spiller en avgjørende rolle i utvikling av alle økonomier, og de siste årenes begivenheter viser hvor galt det kan gå uten tilstrekkelig politisk styring og effektiv regulering.

Hr. Statsminister, la oss løfte blikket…
ForUM etterlyser et dynamisk og utfordrende Norge i Rio som tegner det store bildet, tar opp de vanskelige spørsmålene og frivillig forplikter seg til konkrete tiltak og initiativer som møter de store utfordringene.

ForUM mener det er viktig å få fram i Rio:
• At det er mer presserende enn noensinne med et økonomisk paradigmeskifte for bærekraftig utvikling og at man må gå vekk fra en ren vekstøkonomi med BNP som eneste suksesskriterium.

• At sosial rettferdighet, inkludert prinsippet om felles, men ulikt ansvar (common, but differentiated responsibilities – CBRD), skal gjennomgående forsvares og fremmes

• At menneskerettighetene må være grunnlaget for all utvikling, og alle forsøk på å svekke disse må bekjempes.

• At rike lands tidligere forpliktelser overfor utviklingsland (finansiering og teknologioverføring) ikke bare opprettholdes, men gjennomføres med nye finansieringskilder.

• At bindende reguleringer må på plass for å sikre et ansvarlig internasjonalt næringsliv.

Helt konkret bør Norge gå i front for følgende:

Økonomisk paradigmeskifte

• Norsk offentlig utredning om bærekraftig produksjon og forbruk i Norge, hvor det settes klare mål tuftet på reduksjon i ressursforbruk.

• En internasjonal konferanse om finansreform som blant annet ser på bærekraftig bankvirksomhet som er rettet mot realøkonomien, heller enn spekulasjon.

Rettferdig fordeling

• Initiativ som sikrer mekanismer for rettferdig fordeling, blant annet tiltak for å motvirke kapitalflukt fra Sør til Nord.

Nye finansieringskilder

• 1 prosent av Statens Pensjonsfond – utland øremerkes til investeringer i fattige land.

• Innføre finanstransaksjonsskatt.

Multinasjonale selskaper

• Norge må innta en mer offensiv rolle i forhold til nasjonal gjennomføring av FNs Guiding Principles for menneskerettigheter og næringsliv.

• Et harmonisert, globalt rapporteringssystem for bedrifters sosiale og miljømessige konsekvenser i tråd med internasjonalt anerkjente miljø, menneskerettighets - og arbeidstakerstandarder.

 

Notatet ligger også vedlagt