I det aller siste minutt av klimakonferansen i Bonn, greide man å bli enige om hvem som skal lede forhandlingene om en ny klimaavtale fram mot 2015. Den norske diplomaten Harald Dovland skal sammen med en indisk kollega ha ansvaret for å få dette særdeles delikate arbeidet inn i et konstruktivt spor.

Etter to uker med forhandlinger er Klimakonvensjonens mellomkonferanse i Bonn i ferd med å avsluttes. Halvparten av den planlagte forhandlingstiden i året har blitt brukt, og det står mye igjen. 

På klimatoppmøtet i Durban i 2011 ble det gjort vedtak som innebærer at alle land skal forhandle om innholdet i en ny klimaavtale som skal være ferdigforhandlet til 2015 og tre i kraft senest i 2020. Meningen var at man her i Bonn skulle komme fram til en god arbeidsplan for arbeidet med disse forhandlingene, som kalles Durban Platform for Enhanced Action (ADP). 

Etter to dager med intense forhandlinger og nattlige møter, har partene så vidt greid å bli enige om en agenda for forhandlingene, noen få linjer på et papir, og en rekke med formenn som skal lede disse møtene i årene som kommer. Det er definitivt ikke et tegn på at man har det travelt med å komme fram til en ny og bedre avtale, tvert i mot viser det at forhandlingene er preget av mangel på tillit, og intens forsvar av snevre nasjonale posisjoner. Dette skjer mens IEA melder at utslippene av klimagasser økte med 3,2% i fjor, nesten på linje med fjorårets rekordstore økning. 

I vedtaket fra Durban ligger det også at alle land skal arbeide aktivt for å øke sin innsats for å redusere utslipp i perioden opp mot 2020 når den nye avtalen skal være på plass. Som kjent har IPCC slått fast at verdens utslipp må nå et toppunkt innen 2015 hvis vi skal unngå en temperaturøkning på mer enn 2°C. 

Beklageligvis har ingen land styrket sine planer om å kontrollere klimagassutslipp siden Durban,  tvert i mot er det noen land som diskuterer alvorlig å redusere sine mål, bl.a. Japan. Og de såkalte ”emerging economies”, som Kina (9% økning i fjor) og India (8% økning i fjor) viser ingen vilje til å diskutere hvorvidt de skal ta på seg forpliktelser. En veldig lite konstruktiv allianse av drøyt 30 land har oppstått, med de to ovenfor nevnte pluss Saudi Arabia, Venezuela, Russland og andre. Det kan virke som denne alliansen motsetter seg og trenerer så godt de kan alle initiativ som kan lede til at de må påta seg noen som helst form for forpliktelser før 2020. Og USA applauderer i bakgrunnen. 

Dette vitner om en utrolig uansvarlig holdning fra disse landene, en total ansvarsfraskrivelse. Som for å understreke den totale mangel på velvilje, var ingen land villige til å betale hele eller deler av det det koster å eventuelt arrangere en uke med ekstra forhandlinger i september. Forslaget om en slik ekstra økt foreligger, og det er ikke uvanlig at det blir gjort, men det krever at noen legger et par millioner euro på bordet, og det er det ingen som er villige til.

Forhandlingene om reglene som skal gjelde for den nye forpliktelsesperiode for Kyotoprotokollen, som skal ta til i 2013 har ruslet og gått disse ukene og for så vidt fått gjort en god del bra arbeid, men en god del står enda igjen for at de siste vedtak skal kunne bli gjort i Doha i desember. Og den nye perioden vil jo kun gjelde for ca 15% av verdens utslipp, dersom Australia og New Zealand greier å bestemme seg for å bli med innen årets utgang.

Det var heller ingen framgang i samtalene om hvordan man skal oppskalere langsiktig klimafinansiering, - målet er å komme opp i 100 milliarder US$ pr år.