Bakgrunn: I juni 2012 arrangerer FN Rio+20-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro. Et sentralt tema fra Norges side er energi. Temaet har to sider: Målet om tilgang til energi for alle globalt (rettferdighet), og overgangen til fornybare energikilder (miljø).

Vi leser i Morgenbladet den 25. november om sosiologen Anthony Giddens som samme uke foreleste på årets Zero-konferanse på Gardermoen. Han hevder, helt i tråd med de fleste klimaforskere, at den globale oppvarmingen kan bli irreversibel. Når den har nådd et visst punkt, er det for sent å handle.

Dette punktet nærmer seg raskt. «18 år med intensive klimaforhandlinger i FN-regi har knapt hatt noen effekt, utslippene av drivhusgasser øker voldsomt.», sier han. Han har mistet troen på en global klimaavtale og etterlyser en helt ny samfunnsmodell. For å møte klimautfordringen trenger vi ifølge Giddens «en sosial og politisk transformasjon, slik at samfunnet vårt kan konstrueres på ny». «Grønn økonomi» og fremfor alt «grønn vekst» er for ham problematiske begreper, et skalkeskjul for å fortsette business-as-usual. Energieffektivitet og ordningen med klimakvoter utgjør heller ikke noen løsning på klimaproblemene.

En virkelig forandring skulle for Giddens kunne uttrykkes gjennom begrepet lavkarbon-verdiskaping. Vi må endre kurs. Visse land som Portugal, Sverige og Danmark viser at dette er mulig; Norge er tydeligvis ikke med i slike positive tendenser. Han sier: «Det er problematisk at Norge ønsker å fremstå som en klimavenn samtidig som dere produserer så mye olje og gass.» Vi trenger et holistisk perspektiv.

Hva er nødvendig? Det trengs fremfor alt radikale kutt i utslipp av klimagasser. Norske politikere er enige i dette. I «Rapport om samstemt politikk for utvikling» gir UD en god diagnose av situasjonen med hensyn til klimaendringer og utslipp av klimagasser og behovet for å redusere disse. Regjeringen har erklært at Norge skal være karbonnøytralt innen 2050.

Hvordan skal dette skje? Kan Norges samlede reduksjon av utslipp her hjemme og i utlandet oppfylles samtidig som vi vil utvinne de store oljefunnene som vi nå jubler over?

Like under artikkelen om Giddens, en reklame fra Statoil:

De nye, store oljefunnene vil glede mange. Ikke minst våre barnebarn. (...) Det er lenge siden optimismen var større på sokkelen vår. De store funnene Skrugard og Aldous/Avaldsnes som er gjort i år, kan inneholde like store verdier som halvannet norsk statsbudsjett. Det betyr investeringer, inntekter og ringvirkninger både i nord og sør, helt til dagens barn har fått barnebarn. Er det rart mange er glade? Se hvordan kompetanse, nytenking og pågangsmot avdekker stadig mer olje og gass på sokkelen vår.
Her er altså håp og glede for (i hvert fall norske) mennesker minst 40 år frem i tiden. Masse olje, masse penger, masse pensjon for en aldrende befolkning og, får vi håpe, et fortsatt blomstrende norsk pensjonsfond; en riktig pengemaskin til glede for mange – på en forhåpentlig fortsatt gavmild og robust planet.

Er dette realistisk? Man sier: «Mer norsk gass reduserer bruken av kull for eksempel i Tyskland og Frankrike.» Man forutsetter altså konstant eller økt energiforbruk, og da er økt norsk gassproduksjon og eksport bedre enn alternativet – for eksempel kull.

Forutsetningen er imidlertid: ingen forandring hos oss mennesker, bare bedre teknologi, mer energieffektivitet og det beste av fossile (dårlige) typer av energiproduksjon. Hva slags bilde har politikerne av det norske – og av andre europeiske folk? En av konklusjonene på Zero-konferansen var: Når «markedet» kommer i den situasjonen at fornybar energi kan konkurrere med fossile brennstoffer, da kommer endringene – ikke før.

Dette baserer seg på forestillingen om at «folket» ikke kan eller vil ta skjeen i sin egen hånd. Ifølge Statoil – og hovedeieren Den Norske Stat – er ikke dette nødvendig heller. Håpet er lysegrønt, i og med de nye store oljefunnene på norsk sokkel.

Dette finner en god støttespiller i Kåre Valebrokk i Aftenposten. For ham står vi her overfor en «Påskemorgen for norsk oljebransje». Den 2. oktober skriver han at han har truffet «de fleste av kongerikets rike og mektige – inkludert kongen og dronningen». Dette var på 150-årsjubileet for rederiet Wilhelm Wilhelmsen i Operaen to dager tidligere. Den norske oljealderen er forlenget på ubestemt tid. En kjent finansmann oppsummerte: «Faen! Vi må tegne kartet på nytt!» Statoil og Lundin har funnet en riktig gullpakke; her snakker vi om nye 2000 millioner fat olje. Og vi kan ifølge Valebrokk anta enda flere rike funn i fremtiden, «en bølge av nye boringer, (...) et Klondyke for hele den norske oljebransjen i årene fremover i stedet for den solnedgang som mange pessimister, ikke minst de alltid nattsvarte makroøkonomene, har sett for seg og lagt inn i sine dystre prognoser. Det kan gå mot påskemorgen for norsk oljebransje. Gjenoppstandelsens tid. «Valebrokk roser norske myndigheter og oljedirektoratet: «Dommedag er utsatt – igjen.»

Disse funn med løfter om nye store inntekter og en masse arbeidsplasser varsler altså om påskemorgen, oppstandelse og utsatt dommedag. Ikke dårlig; oppstandelsen på påskemorgen handler om overvinnelse av døden og evig liv!.. Er disse enorme oljefunn, utvinning og forbrenning et uttrykk for dette? Våre CO2-utslipp i atmosfæren fører til oppvarming av planeten og derpå følgende klimaforandringer med ditto tap av biologisk mangfold, ubalanser i naturen som ekstrem tørke og ørkenutbredelse, hyppige flommer, issmelting, stigning av havnivået og økt matusikkerhet med miljøbetingete flyktningsituasjoner som konsekvens. Påskemorgen er en dårlig metafor for dette scenariet!

Om vi holder oss til Valebrokks bilder, handler det mer om en påskyndet død, langfredag – alternativt kollektivt selvmord – uten forsikringer om påfølgende oppstandelse.

De norske utslippene av klimagasser økte i 2010 med 4,8 prosent i forhold til året før, til totalt 53,7 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er 4,6 prosent over våre forpliktelser ifølge Kyotoprotokollen, og det peker i motsatt retning av hva Norge har lovet i klimaforhandlingene, nemlig at vi skal redusere med 30 prosent innen 2020. Det er knappe åtte år til.

Situasjonen i verden er ikke noe bedre; de globale utslippene gikk i fjor opp med 5 prosent i forhold til 2008, som var det forrige toppåret. Og ingenting tyder på at økningen vil reduseres noe særlig. Mellominntektsland som Kina og India bygger kullkraftverk i rasende tempo, for å gi sine befolkninger tilgang til moderne energi. Man regner med at 1,3 milliarder mennesker i verden ikke har tilgang til elektrisitet, og den billigste måten å gi dem det er ved bruk av kullkraft.

Durban-konferansen som nettopp ble avsluttet, legger opp til at en ny verdensomspennende avtale for å begrense klimagassutslippene ikke vil tre i kraft før i 2020. Innen den tid vil det ha blitt bygget så mye fossilbasert infrastruktur at det vil være svært vanskelig å snu i tide, og vi vil være på vei mot en global temperaturøkning på 3,5 °C en gang etter 2050.

For å være konkret: Det vil føre til massive avlingstap blant annet i USA, Middelhavsområdet og i Afrika, en svært kraftig økning av ekstremvær med flom, tørke og orkaner spesielt i tropiske strøk og stigende havnivå som vil oversvømme noen av verdens mest tett befolkede områder.

Om Norge fortsetter å utvinne de enorme mengder olje og gass som Valebrokk beskriver, bidrar vi til å holde en relativt lavere oljepris, noe som ikke vil stimulere til sparing, og vi bidrar med millioner av tonn fossil energi som til slutt vil ende i atmosfæren. Er dette samstemt med norsk klimapolitikk? Vil Ola Borten Moe svare?

Her mangler det samstemthet. Hva skal vi gjøre? Satse på Valebrokks utvinningseufori? Tenk om vi tenkte og handlet annerledes? Tenk om vi sa: Vi gjør tvert om! Vi tar ikke ut all denne oljen som vi har funnet. Vi avstår fra noe som vi kunne ha gjort – og vi vet hvorfor! Vi tror at vi gjør mer for verdens barnebarn om vi satser på en mer bærekraftig utvikling. Det kommer til å få visse konsekvenser for vår livsstil, men vi kommer til å få det bedre – på mange måter! Fremfor alt kan vi håpe på å unngå de verste scenariene med konsekvenser som nevnt ovenfor.

Hva er da prisen for oss i Norge for å bevare biologisk mangfold, relativt stabilt klima, en klokere og mer rettferdig matproduksjon og fordeling – og andre fundamentale menneskelige behov? Svar: Økt kollektiv transport, mer forbruk av lokalt produserte varer og tjenester (kortreist); mindre kjøttkonsumpsjon og mer årstidsbaserte matretter, mer togreiser og sjeldnere flyreiser, mindre «shoppingkultur» – mer kvalitet og mindre kvantitet.

Lykkeforskningen har for lengst vist at vi ikke har noe å frykte – tvert imot. Antagelig kommer folkehelsen til å forbedres betraktelig fysisk og psykisk. Med masse positive bivirkninger.

Samtidig må vi naturligvis satse maksimalt på fornybare energiformer – noe som krever utfasing av pris- og produksjonssubsidier til olje, gass og kull. Disse oppgikk til ca. 650 milliarder dollar per år globalt (2008) – eller ca. 2 prosent av det globale GDP, ifølge FN's MiljøProgram (UNEP). Slike subsidier kan anvendes til investeringer i fornybar energi, ny teknologi og «grønne jobber». En slik omstilling kan lede til det Giddens etterlyser, selv om mulighetene er ulike avhengig av lokale forhold.

Et godt eksempel er den danske øyen Samsø. Øyens landbaserte vindmøller produserer 100 prosent av øyens el-forbruk. 70 prosent av varmeproduksjonen til vann og hus kommer fra fornybare energikilder. Vindmøllene sender årlig mer ren elektrisitet til fastlandet enn øyen selv bruker til transport. Overskuddet er så stort at det kompenserer for de resterende 30 prosent av varmen som ennå kommer fra oljebasert oppvarming.

En sosial og politisk transformasjon som Giddens snakker om, er altså avhengig av (minst) to faktorer: vilje til måtehold eller endringer i produksjons- og forbruksmønstre – samt utvikling av fornybare energiformer gjennom ny teknologi. Om disse innsatsene realiseres, kommer vi antagelig til å kunne gå en mer bærekraftig fremtid i møte.

La oss vente med påsken, og foreløpig ønske Morgenbladet, Statoil, Giddens, Valebrokk, den norske regjering og alle oss andre – inklusive all verdens barnebarn: GOD JUL!

Christian Egge
Prosjektleder for Rio2012
Forum for Utvikling og Miljø

Denne kronikken sto på trykk i Morgenbladet 23. desember 2011.