Når Bonn møtet nå er over, er det bare 5-6 forhandlingsdager igjen av forberedelsene før årets klimakonferanse i Cancun i november-desember, og utsiktene til at det skal bli en avtale der blir stadig dårligere.   Skuffelsen og oppgittheten fra København sitter enda i, og avstanden mellom partene ser ut til å bli større og ikke mindre…  Riktignok forhandler man ganske konkret på tekst på flere områder, men på det viktigste og overordnede temaet, nemlig de rike landenes kutt  i egne utslipp av klimagasser, skjer det fint lite.  På et seminar som ble arrangert her i Bonn for alle delegatene den første dagen av forhandlingene, ble det grundig dokumentert fra flere uavhengige faginstitusjoner, at de kutt som de sk. Annex I landene har lovet er helt utilstrekkelige.  De lovede utslippskuttene er vanskelige å sammenligne, ettersom de bygger på forskjellige forutsetninger og tar utgangspunkt i forskjellige basisår, men forskjellige prestisjetunge institusjoner har analysert tallene.  Analysene viser  at det som Annex I landene inkludert USA har lovet så langt, ikke utgjør mer enn 12 – 18 % reduksjon i deres utslipp (i forhold til 1990).  Dette er jo noe, men dessverre langt fra de 25 – 40% som IPCC anbefaler som kutt innen 2020, for å unngå temperaturstigning mer enn 2°C. I tillegg finnes det smutthull i regelverket, som innebærer at de rike landene kan fortsette omtrent som nå, og fremdeles oppfylle de forpliktelser de påtar seg.  Et av disse smutthullene er den såkalte ”Hot Air” som Østblokklandene fikk med seg i form av rikelige utslippskvoter, for å skrive under på Kyotoprotokollen i 1997.   Disse landene, i første rekke Russland, Hviterussland og Ukraina, har til sammen et sted mellom 9 – 13 Gigatonn CO2 (milliarder tonn) med seg fra Kyotoprotokollens første periode, som går ut i 2012.  Kyotoprotokollen tillater nemlig at landene tar med seg til den neste perioden de utslippsrettighetene de ikke ”bruker opp” i den foregående perioden. 9 -13 Gigatonn er til sammenligning 4 - 6 ganger så mye som Russland slipper ut pr år i dag! 

Videre presser de rike landene på for å få rett til å ta ut store mengder biomasse fra sine skoger, noe som vil lede til sterkt økning i utslipp fra skogsektoren.  Og dette gjør de samtidig som de presser tropiske skogland som Brasil og Indonesia til å slutte å hugge i sine egne skoger….

Internasjonal sjø- og lufttransport er i dag ikke underlagt forpliktende begrensninger på sine utslipp, og det ser ikke ut som det vil bli noen enighet om noen avtale om dette i Cancun heller.  I dag står lufttransport for bortimot 4% av verdens utslipp, og de er raskt voksende ettersom flere og flere ønsker og har råd til å fly oftere og lengre.  

Alt i alt ser det ut som verdens rike land har mindre vilje enn noen gang til å inngå avtaler som vil føre til noen substansielle reduksjoner i samlede utslipp.  Er det rart utviklingslandene er opprørt!  

Utsiktene for noe gjennombrudd i Cancun i november er ikke gode.  En stund nå har vi hatt håp om at det skal være mulig å komme fram til enighet om noen ”building blocks” til en ny omfattende avtale som kan bli ferdig på et senere tidspunkt.   Man har kommet ganske langt i å utforme avtaletekster på tilpasning, på kapasitetsoverføring, på REDD+ (bevaring av tropisk skog) for å nevne kanskje de viktigste, og det skulle være mulig å overkomme de siste uenigheter og komme fram til konkrete vedtak i Cancun dersom viljen er  til stede, men dessverre ser det ikke slik ut.   Avstanden mellom partene kan se ut til å ha blitt bare større siden København, ikke mindre.  Selv det som man ble enige om i den famøse Copenhagen Accord, er man nå i ferd med å løpe fra. 

Utviklingslandene og Kina ble også opprørt over at den såkalte ”Umbrella Group” hvor også Norge er med, presenterte et svært omfattende forslag til rapporteringsregler for utviklingslandenes tiltak for utslippskutt, (1.b.ii).  Forslaget, som består av flere sider med tekst, oppfattes av utviklingslandene som unødvendig rigorøst og krevende, spesielt når det ikke ble fulgt av et tilsvarende forslag til regler for industrilandenes tiltak for utslippskutt.  Det kan man vel si var ganske upedagogisk og ikke egnet til å skape et godt forhandlingsklima.  Til Umbrella Group sitt forsvar skal det nevnes at det i Kyotoprotokollen finnes et enda mer detaljert og omfattende regelverk for hvordan medlems-industrilandene må rapportere regelmessig til FN på hva de gjør for å oppfylle sine forpliktelser om utslippskutt. Unntaket her er USA som ikke er med i Kyotoprotokollen, og derfor heller ikke sender rapporter.   Kanskje som et forhandlingsteknisk mottiltak, kanskje for å understreke hva man synes er spesielt viktig å få med i forhandlingene, begynte så landene å foreslå tilføyelser i forhandlingstekstene, slik at tekstene nå har vokst i kraftig i antall sider og brackets.  Ikke så ille som det var før København, men like fullt stadig mer kompliserte og detaljerte.   Det er synd at noen land fremmer forslag som de vet har overhodet ingen sjanse for å bli akseptert av de andre landene, men om vil kreve kostbar tid i forhandlingene før de kan bli fjernet igjen.

Forhandlingene om en REDD-avtale ble tatt opp igjen, på tross av at det også foregår forhandlinger i det såkalte REDD+ Partnership, som ble etablert av Stoltenberg og Sarkozy i vår.   Det har medført at tekster det tilsynelatende var blitt enighet om, blir tatt opp igjen til ny diskusjon, og i ”Partnerskapet” føres det tilsynelatende parallelle forhandlinger, langt ut over det man tenkte seg nødvendig for å operasjonalisere en REDD+ ordning mens man venter på et endelig vedtak under konvensjonen.   Den afrikanske gruppen av land gikk så langt som å si i sitt avslutningsinnlegg fredag, at REDD+ nå hadde gjort en U-sving, og at skoglandene i Afrika er i ferd med å miste håpet om en god skogordning.   

Mange forhandlere vil si at man gjorde fremskritt i forhandlingene om en ny Kyotoprotokoll, ettersom det kanskje ble enighet i en del av de mange undertemaene, - men det store og viktige sporet om Kyotoprotokollen fremdeles står like uløst som før, - nemlig om det i det hele tatt skal bli noen ny ”committment period” når den nåværende går ut i 2012.  USA, Japan og andre rike land står nemlig like steilt på at de ikke ønsker noe annet en én ny felles avtale, som inneholder sammenlignbare forpliktelser for både utviklingsland og industriland.  Det vil bety slutten for Kyotoprotokollen (KP).  Hele G77-blokken er like varme forkjempere for å opprettholde den, og bruker med rette argumentet at nå må industrilandene faktisk leve opp til det de selv skrev under på den gangen i Kyoto, - det er ikke så lenge siden!    Det er nå en erkjennelse av at partene trolig ikke vil bli enige om dette i tide til å ha en ny avtale ratifisert innen 2012, (hvert enkelt lands nasjonalforsamling må nemlig godkjenne den reviderte avtalen), så det snakkes nå om forskjellige legale muligheter for å forlenge den nåværende avtaleperioden og regelverket noen år, i påvente av enighet om en ny ”commitment period”.  Det er nemlig store kommersielle interesser som er avhengige av et regelverket består, det er nemlig grunnlaget for den omfattende internasjonale handelen med karbonkvoter og CDM, et marked som overstiger 100 milliarder euro/år.  Vi i miljøorganisasjonene kjemper så godt vi kan for Kyoto, den er den mest forpliktende klimaavtalen som finnes, og den er faktisk den eneste som setter et overordnet mål for hvor mye som skal kuttes i utslipp til sammen av alle industrilandene.  Og den sier noe om hva som skjer med et land som ikke oppfyller sine forpliktelser.   Det vakte stor munterhet i avslutningsmøtet i går, da representanten for ungdomsorganisasjonene erklærte sin kjærlighet til KP, og fridde til John Ashe, som er leder for forhandlingene om KP.   Youngo nettverket (ungdomsorganisasjonenes samarbeid under UNFCCC) gjør for øvrig en fin jobb under møtene, og er synlige, tydelige samtidig som de ikke er så dødsens alvorlige som de fleste andre.   Changemaker fra Norge var svært aktive denne gangen i Bonn!

UNFCCC-forhandlingene vil fortsette i Kina i oktober, før partene og alle observatørene møtes igjen i Cancun, Mexico i slutten av november.  Det beskjedne håpet man har er at det der skal være mulig å få på plass noen beslutninger om viktige temaer.  Kanskje kan de bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen calles ”Copenhagen Green  Climate Fund”.  Kanskje de også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner…  noen er til og med så optimistisk at de tror at det skal være mulig å bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.  Imidlertid er det langt fra enighet om hvor alle pengene som trengs til slike tiltak skal komme fra, så hvordan man da skal få på plass en avtale har jeg litt problemer med å se.

Jeg oppfatter det likevel som svært positivt at det hersker en bred anerkjennelse av at klimaforhandlingene i regi av UNFCCC er den viktigste globale prosessen nå og i mange år framover.  At partene står langt fra hverandre er naturlig, nå alle land, så forskjellige som USA og Burma, eller China og Sveits skal bli enige.  Den raskt stigende selvbevisstheten blant utviklingslandene og de såkalte ”economies in transition” gjør at de ikke lenger så lett lar seg overtale av elegante og overbevisende forhandlere med doktorgrader fra Harvard og LSE.  Nå ser de muligheten til å endelig kunne ta igjen for århundrers urettferdighet og kolonialisme, og den sjansen har de ikke til hensikt å la gå fra seg!