Håp på klimasamling i Bonn

Det er et relativt godt forhandlingsklima både i forhandlingene om Kyoto-protokollen (KP) og Long- Term Cooperative Action (LCA).  Den  nye teksten som chair for LCA, Margaret Mukahanana Sangarwe la fram 17 mai ser ut til å bli akseptert som forhandlingsgrunnlag, selv om den ikke formelt sett er en forhandlingstekst. Hun sier at hun foreløpig samler innspill, og vil bruke det til å utforme en revidert versjon av sin tekst, som vil bli presentert som nytt offisielt forhandlingsgrunnlag.  Det kan komme tidlig denne uka. Hvis hun ikke føler at hun har innspill nok til det, vil den nye teksten trolig ikke komme før etter at Bonn II er avsluttet, så landene kan analysere den og komme forberedt til neste forhandlingssesjon første uka i august.  De fleste jeg snakker med synes fornøyd med Margaret Mukahanana, hun er upåvirkelig av mas fra USA eller andre, og slår ned på innlegg som ikke bringer noe nytt til diskusjonen, går over tiden eller er utenfor tema.  

I forhandlingene om Kyoto-protokollen (KP) kan det synes som det er en genuin vilje fra utviklingslandene, G77 sin side til å få på plass det som skal til for at det skal bli tatt en beslutning om en ny avtaleperiode for protokollen.   Som kjent går den nåværende avtaleperioden ut i 2012, og man er allerede langt på overtid for å framforhandle betingelsene for en ny periode fra 2013.   Representanter for G77 sier at kanskje det er best å få på plass avtaler på de elementene som skal til for at Kyotoprotokollen skal få sin ”second commitment period”, selv om mange av disse delavtalene blir langt fra så gode som man skule ønske dem.  Men dersom det ikke blir enighet om forlengelse av KP i Cancun, kan land som helst ser at hele avtalen forsvinner, som Japan eller Canada, benytte anledningen til å erklære den død og begravet og forlange å starte på scratch med en ny avtale for å regulere utslipp, bygget på frivillighet og Copenhagen Accord.  Det vil være et stort tilbakeskritt for behovet for å legge solid press på industrilandene til å ta de kutt på 40 til 50 prosent som de snart bare MÅ ta. 

Et spørsmål det har vært en del debatt om de siste dagene har vært spørsmålet om ”supplementaritet”, - altså om det skal settes et tak for hvor mye de industrialiserte (Annex 1) landene skal kunne bruke ”mekanismer” som kvotehandel, CDM, med mer for å nå sine mål for utslippskutt.  Dette er jo et svært relevant tema, som vi i organisasjonene gjerne vil ha på plass, slik at ikke noen land skal kjøpe seg fra å kutte sine egne utslipp.   Det ser ut som det blir enighet om at det skal avholdes en teknisk workshop, hvor eksperter skal kunne forklare hva bruken av de forksjellige mekanismene kan bety for utslippsberegninger, kvoteberegning med mer.  En slik workshop vil trolig være en veldig god ting, da partene der vil være utenfor de offisielle forhandlingene, og kan utveksle synspunkter på friere basis.  Samtidig vil man få en sterkere felles teknisk forståelse blant alle delegatene. 

Det ser også ut som det går mot en enighet om samtaler på tvers av de to forhandlingsløpene LCA og KP om de industrialiserte landenes utslipp, selv om USA er sterkt i mot.  Norge har sagt klart i fra at man er for en slik effektivisering av forhandlingsprosessen, selv om det er vanskelig formelt sett å knytte de to forhandlingsprosessene sammen.  Norge sier også at man ønsker et robust system for måling og kontroll av utslipp, både i I-land og i Annex 1 land (såkalt MRV), noe som USA er motstander av.  De vil bare at utviklingslandenes utslippsreduserende tiltak skal kontrolleres av utenforstående, de vil kanskje ha seg frabedt FN-kontrollører snikende rundt i deres kullkraftverk. Spørsmålet er hvor lenge vi skal måtte vente på USA, som ved flere anledninger har bidratt til å forhandle ned ambisjonsnivået i internasjonale traktater, (eksempelvis KP) for så senere likevel ikke slutte seg til.

Hvordan går det mot Cancun?

Det er få som tror at vi i Cancun skal få på plass den juridisk bindende, altomfattende klimaavtalen som kan avløse UNFCCC.  Men likevel er mange optimistiske, og snakker om en "steg for steg"-tilnærming.  Forhandlerne har kommet langt i en enighet om klimatilpasning, om skogavtale (REDD+), og om teknologioverføring. Det burde være mulig å få plenumsbeslutninger på (noen av) disse, og forhåpentligvis en fornyelse av KP.  

Et stort problem vil det selvsagt utgjøre dersom USA fremdeles ikke har en klimalov på plass. Imidlertid tror mange at dersom USA får noe av det de mest vil ha, nemlig et system for uavhengig kontroll med (MRV) utviklingslandenes tiltak for å begrense sine egne utslipp – enten det nå er finansiert gjennom UNFCCC eller med egne midler – så vil USA trolig være villige til å gå med på beslutninger på en del av de temaene nevnt ovenfor. USA ser nemlig alt som en pakke hvor alle deler teller med i vurderingen de skal aksepterer eller ikke.  Et vanskelig punkt vil være å få på plass en avtale for hurtigfinansiering av tilpasning og utslippskutt i Sør, amerikanerne vil ikke binde seg, selv om de trolig vil bestemme seg for å komme med betydelige bidrag. Men det er mange tegn som gir grunn til realistisk optimisme for Cancun, men selv om det går ”bra” der, vil vi være langt fra ferdig med klimaforhandlinger.   Det blir vi vel trolig aldri…

Følg også Arvid Solheim på ForUMs facebookgruppe:

http://www.facebook.com/#!/group.php?gid=170450618253&ref=ts