Klimaendringene er i gang, og uten en bred mobilisering vil kostnadene måtte bæres av folk flest – særlig i utviklingsland. Dette var utgangspunktet til Asbjørn Wahl da han nylig var invitert til å innlede på årsmøtet i Forum for Utvikling og Miljø:

– Løsningen på klimaproblemet ligger ikke først og fremst i teknologien, men i grunnleggende sosiale og politiske spørsmål. Det handler først og fremst om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle. Med andre ord om en samfunnskamp.

– Det er noen som tror vi kan lure oss unna årsakene til klimaendringer, påpekte Wahl som er tilknyttet Fagforbundet i LO. I den forbindelse kalte han den rødgrønne regjeringens klimapolitikk for ”den norske bagatelliseringen”.

– Kjøp av CO2-kvoter i utviklingsland. Bevaring av skog. Fangst og lagring av CO2. Ellers skal alt fortsette som før. At man ikke fokuserer på egne utslippskutt og nødvendige samfunnsendringer, virker demobiliserende og motvirker endringsviljen blant folk flest, sa Wahl.

Han pekte på at løsningen er å redusere forbruket av fossilt brennstoff.

– Det må vi snart gjøre i alle fall, da fasen med dette som energikilde uansett vil være tidsbegrenset. Vi må etter hvert over til andre typer energi. Da er det like greit å starte nå. Måten vi lever og arbeider vil endre seg radikalt. Skal vi legge opp til en planlagt og styrt endring, eller skal resultatet bli endringer vi ikke vil like, spurte Wahl.

Han påpekte at økonomisk vekst – og rovdrift på ressursene – er en innebygd del av den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen. Det er nødvendig med en systemkritisk tilnærming, ifølge Wahl:

– Sir Nicholas Stern peker på klimaendringene som den største markedssvikten i historien. Finanskrisen er den andre store markedssvikten. Vi kan ikke basere oss på at de samme markedskreftene skal løse disse krisene.

Wahl mente imidlertid at krisene åpner mange nye muligheter, ettersom det å bygge en klimavennlig fremtid forutsetter at vi også avskaffer fattigdom både i Nord og Sør.

Her hjemme kan enkelte tiltak mot klimaendringene selvfølgelig true det mange ser på som opparbeidede goder. Bensinprisene kan bli høyere. Det kan bli færre utenlandsferier. Og privatbilismen kan bli rammet. Dessuten vil folk i utsatte bransjer se at arbeidsplasser trues. Dette kan øke motstanden mot en effektiv klimapolitikk.

– Ingenting av dette lar seg løse med moralisering. Folks redsel for å miste jobben er reell. Det må bli en solidarisk fordeling av plikter og rettigheter. Det kan ikke bare være en liten elite som har rett til statusgodene. De som rammes av tiltakene må kompenseres, påpekte Wahl.

Han viste til at vi lever i konsumerismens tid – der forbruket brukes som falsk tilfredsstillelse av reelle behov.

– Vi må produsere mindre. For å få til det, må det gode liv redefineres. Det er nødvendig å utvikle alternative løsninger som kan være attraktive for folk flest. En visjon om et bedre samfunn. Redusert konkurranse og kortere arbeidstid – mindre stress, press og psykisk belastning, er noen av godene man kan se for seg. Det vil ligge millioner av arbeidsplasser i økt satsing på kollektivtrafikk og fornybar energi. 

– Løsningen av klimakrisen må koples til at vi samtidig også vil oppnå renere arbeidsplasser og lokalsamfunn, en demokratisk styrt økonomi, og ikke minst menneskehetens og jordas overlevelse.

Han understreket at klimakampen må bli viktig for fagbevegelsen.

– Det vi trenger er en samfunnsmessig mobilisering for alternative løsninger bygd på solidaritet, likeverd og folks behov. Vi trenger en samfunnsmessig mobilisering i en allianse mellom fagforeninger og miljøorganisasjoner.

Det er avgjørende forskjeller mellom de to bevegelsene. Mens fagbevegelsen historisk sett består av interesseorganisasjoner som kjemper for økonomiske og sosiale interesser til en samfunnsklasse, er miljøbevegelsen ideelle organisasjoner som uegennyttig kjemper for en sak. Wahl hevder at miljøbevegelsen er opptatt av idealisme, argumentets makt, moralisme, lobbyvirksomhet og aksjonisme – men mangler sosial maktanalyse.

Han etterlyste økt forståelse i miljøbevegelsen for den sosiale konflikten. Samtidig etterlyste han økt forståelse i fagbevegelsen for miljøproblemene.

– Like lite som sosial utjevning, arbeid til alle, verdige arbeidsforhold, bekjempelse av fattigdom, likestilling mellom kjønnene osv er oppnådd gjennom globale toppmøter, vil klimakrisa bli løst på den måten. Vi trenger samfunnsmessig mobilisering av de sosiale bevegelsene.

Uten å gå utover et snevert miljøperspektiv og inn i den sosiale interessekampen, vil miljøbevegelsen heller ikke vinne klimakampen, ifølge lederen i ”For velferdsstaten”.

Wahl mener at man må gå på offensiven, og jobbe for å utvikle en felles klimapolitikk og -strategi.

– Klima er ikke bare et spørsmål om å ofre. Finansiering av reduserte utslipp må gå hånd i hånd med  en radikal omfordeling. Det handler om økt demokratisk kontroll over økonomien, påpekte Wahl.

De som har tjent på utslippene, må betale. Utviklingslandene må få mulighet til å utvikle sine økonomier.

– For å gjøre en rettferdig samfunnsforandring mulig, trenger vi både utviklings- og sosiale fond – samt fri teknologioverføring til Sør.