Ingen kan benekte at Københavnmøtet var en nedtur.  Media, miljøbevegelsen og til dels FN selv bidro til å hausse opp en forventning om en løsning, til tross for at det var ”stor avstand mellom partene” som det heter.   Ban Ki-Moon sa ”Seal the deal in Copenhagen”.

Imidlertid var det sterke nasjonale hensyn som rådet, noe som gjorde at kompromissviljen var liten, og de langsiktige perspektivene ikke ble tatt hensyn til i særlig grad.  Utviklingslandene /G77 ville selvsagt at industrilandene (annex 1) skulle stå ved sine løfter fra blant annet Bali Action Plan og betale merkostnadene utviklingslandene har ved å gå inn i en lavutslippsøkonomi.  For G77 er det fundamentalt at de må ha en fortsatt økonomisk og sosial utvikling, men de er villige til å gjøre det med redusert vekst i klimagassutslipp – dersom landene som historisk har stått for de største utslippene, betaler det det koster.  Industrilandene ser til nasjonale interesser, finanskrisa, stigende arbeidsløshet og annet, og greier ikke å komme opp med troverdige løfter om ekstra midler til å betale de store kostnadene skiftet til en ”grønn” utvikling i utviklingslandene vil koste.  Ifølge Verdensbanken vil det koste i overkant av 100 milliarder pr år bare for klimatilpasningstiltak i utviklingslandene, dertil kommer kostnadene til fornybar energi og fornuftige transportløsninger.  Industrilandene nekter også å sette mål for egne kutt som er i tråd med det forskerne i Klimapanelet IPCC anbefaler.  Ifølge en fersk rapport[1] vil ikke de ustlippskuttene som er lovet til i dag kunne forhindre at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil overstige 450 ppm, og gjør det dermed umulig å unngå en global temperaturøkning på mer enn 2 grader celsius, på tross av at det er nettopp det Copenhagen Accord fastlår skal være målet.  Samlet ligger løftene om utslippskutt fra industrilandene i dag på 12 – 19 prosent i forhold til 1990, mens IPCC anbefaler 25 – 40 prosent innen 2020.  Dette vil kunne lede til en global temperaturøkning på 3,9 grader.  Det er ikke så rart at utviklingslandene, som er mest sårbare overfor endringene, og har minst ressurser til å tilpasse seg, er opprørt.

Klimaforhandlingene er den mest komplekse forhandlingsprosess verden har sett noen gang.  Resultatene vil berøre så godt som alle samfunnssektorer i så godt som alle land. Vi må akseptere at det tar tid, og håpe på at partene underveis vil kunne bli enige om vedtak på deler av problematikken.  Det er nå gode grunner til å tro at man i Mexico i desember vil kunne gjøre ferdig en avtale om regnskogsvern, og få på plass flere internasjonale tiltak som kan bringe til veie deler av de pengene som trengs til tilpasning i sør.  Et stort usikkerhetsmoment er hvilken rolle Copenhagen Accord vil spille.   Amerikanerne ønsker at den skal være grunnlaget for de videre forhandlinger, samtidig som det er uklart om de aksepterer at man bruker de omfattende tekstene som ble fremforhandlet før og under København som grunnlag for videre forhandlinger på de mange deltemaene. G77 ønsker ikke at man nevner Copenhagen Accord i det hele tatt, siden den ble fremforhandlet av bare 28 av de 193 medlemmene av UNFCCC, og ikke ble vedtatt av plenumsmøtet i København.  Dette er spørsmål som forhandlingene i Bonn i juni vil måtte løse, for at vi skal komme noen vei før desember og nytt klimatoppmøte, denne gang i Mexico. 

Klimautfordringene vil selvsagt bli diskutert i mange fora:  i lokale og nasjonale planer, i regionale sammenhenger som i EU, og i næringslivet.  En stor alternativ klimakonferanse med over 15000 deltakere har nettopp blitt avholdt i Bolivia, og Major Economies Forum og G20 diskuterer klima på alle sine møter. Forhåpentligvis bygger disse prosessene på hverandre slik at skepsis og motsetninger reduseres.  Slik kan det bygges stein på stein, og lage avtaler for de som er beredt til å ta på seg forpliktelser nå, og gradvis trekke andre med.  Hele tiden vil forhandlingene i FN måtte fortsette, det er det eneste sted hvor globale avtaler kan etableres, selv om FN i seg selv ikke har noen makt.  I UNFCCC vil prosesser sluttføres, og avtaler undertegnes.   Den store altomfattende klimaavtalen vil vi uansett måtte vente lenge på. Vi må akseptere at vi aldri blir ferdige med klimaforhandlinger. Inngåtte avtaler vil bli forsterket og forbedret etter hvert som det politiske klimaet i de enkelte land tillater politikerne å stramme inn på utslippsbegrensninger og øke bevilgninger til klimatiltak.  Nye temaer som har klimarelevans vil komme til og nye avtaler bli utarbeidet.  

I 2010 har man blitt enige om en rekke møter i UNFCCC: Et forberedende møte fant sted 9.-11. april, fra 31. mai til 11. juni vil man på nytt møtes i Bonn, og deretter vil det bli gjennomført to møter á (minst) en uke i løpet av høsten, før COP 16 blir satt i Cancun, Mexico 29. november.

Internasjonalt fortsetter sivilsamfunnet mobiliseringen for  presse på for større ambisjoner og mer dristighet i forhandlingene.  Etter det skuffende resultatet fra København var det mange som var bekymret for at nå ville det være vanskelig å skape engasjement for fortsatt klimakamp.   Det ser imidlertid ikke slik ut, både i Europa, i utviklingsland og i mellominntektsland er det en voksende interesse for å følge og påvirke forhandlingene.  ForUM og norske miljø- og utviklingsorganisasjoner opprettholder og styrker arbeidet, og vil arbeide både for å påvirke norske posisjoner, og for å bringe synspunktene til de fattigste og mest utsatte land og befolkningsgrupper frem til forhandlingsbordene.

[1] 

 Levin, Kelly and Rob Bradley. “Comparability of Annex I Emission Reduction Pledges,”WRI Working Paper, feb 2010.