Energiinvesteringer med sprengkraft

Kraftselskapene setter både omdømme og penger på spill dersom de ikke tar sosiale og miljømessige hensyn når de etablerer seg i utviklingsland. Men hvilke internasjonale standarder kan lede dem gjennom minefeltet, og virker bindende minstekrav bedre enn frivillige ordninger?

Mandag 1. mars 2010  | Utskrift
Bilde:

Det er et stort behov for økt satsing på fornybar energi. Stadig flere norske selskaper er involvert i utbygging av vannkraft i utviklingsland.

Samtidig har vannkraftutbygginger enorm politisk sprengkraft både nasjonalt og internasjonalt. Tvangsflytting av folkegrupper og ødeleggelse av levegrunnlaget for både mennesker og dyr har skapt store overskrifter i årenes løp – særlig i fattige land.

Kraftbransjen samarbeider nå tett med norske organisasjoner og myndigheter for å unngå å trå feil. Det store spørsmålet er hvilke internasjonale standarder som bør følges. Mandag 8. februar inviterte Energi Norge, Forum for Utvikling og Miljø og Utenriksdepartementet til diskusjon rundt alternativene – med både kraftselskaper, organisasjoner, banker, myndigheter og urfolk til stede i Næringslivets hus i Oslo.

Risiko. Fagdirektør Hans Olav Ibrekk i Norad pekte på dårlig lovverk, svake myndighetsstrukturer og manglende kompetanse som årsaker til at norske selskaper risikerer både tap av omdømme og penger. Norske myndigheter forventer også at norske aktører skal oppføre seg på en måte som er forsvarlig for miljøet og sosiale forhold. Den store risikoen gjør at investorer krever en viss standard før de eventuelt går inn.

Et raskt dykk i de mange ulike internasjonale standardene for utbygging av vannkraft viser hvor vanskelig det kan være å navigere.  IEA Hydropower Agreement, World Commission on Dams, International Hydropower Associations Sustainablility Assesment Guidelines, Verdensbankens safeguard policies, International Finance Corporation (IFC) Policy and Performance Standards, og Equatorprinsippene som er basert på IFC-standarder, og Urfolkskonvensjonen.

– Mange i privat sektor vil tenke at dette er nok et sett med standarder, og dermed mer papirarbeid som må gjøres. Men lever bedriftene opp til disse standardene,  gjør det jobben lettere og mer kostnadseffektiv i det lange løp, sa ekspert på bedrifters samfunnsansvar, Edda Ivan-Smith, i forbindelse med sitt innlegg om IFC-standardene og Equatiorprinsippene. De siste er  en frivillig norm som tilsluttede finansinstitusjoner bruker for å vurdere risiko knyttet til miljø og sosiale forhold.

– Hvis du vet allerede fra starten hvor det kan komme til å bli problemer, vil det være lettere å vurdere investeringene, påpekte hun.

Ivan-Smith understreket at gode konsulteringer med berørte parter, slik at alle forstår hva konsekvensene av prosjektet blir, ikke nødvendigvis trenger å bety at alle støtter prosjektet. Det at synspunktene til lokalbefolkningen er tatt med i vurderingen tidlig, kan gjøre at motstanden blir mindre. Blant annet vil man få innsyn i hva som skal til for at ulempene lokalbefolkningen får med utbyggingen, skal bli riktig kompensert for.

DNB Nor er en av bankene som har sluttet seg til Equatorprinsippene når banken bidrar i prosjektfinansiering internasjonalt – nettopp for å håndtere risikoen.

– Å unngå å investere i krevende områder fordi man kan komme opp i noe vanskelig er misforstått samfunnsansvar. Investeringer er viktig for å bekjempe fattigdom, mente Hilde Røed som er fagansvarlig for samfunnsansvar i DNB Nor.

– Finansnæringen bedriver en slags ”positiv maktmisbruk” ved å stille såpass strenge krav for finansiering, sa Røed.

Felles standarder gir like konkurransevilkår og mer forutsigbarhet. Røed pekte på at det alltid vil være en balansegang hvor store krav en bank kan stille til kundene før de går til noen andre som ikke er så ”vanskelige” på vilkårene, underforstått at prinsippene man frivillig har tilsluttet seg kan bli jenket på. Ekvatorprinsippene har dessuten fått kritikk fordi de ikke møter klimautfordringene, og at de ikke hindrer finansiering av for eksempel kullkraftverk. Forøvrig har det vært påpekt manglende åpenhet om risikoanalysene som gjøres.

Frivillig eller ei. Seniorrådgiver Henning Kloster-Jensen i Utenriksdepartementet fastslo at den norske regjeringen i Stortingsmelding 10 sier at norsk næringsliv skal være ledende på samfunnsansvar, og at de statlig eide selskapene skal være ledende blant de ledende. Menneskerettigheter, miljø, arbeidstakerrettigheter og antikorrupsjon er fire sentrale områder. Høye ambisjoner er imidlertid viktigere enn minstestandarder, slår stortingsmeldinga fast.

Daglig leder Andrew Preston i Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS) kartlegger konsekvenser av vannrelaterte prosjekter og utbygginger i Sør. FIVAS er i likhet med mange andre frivillige organisasjoner en varm tilhenger av World Commission on Dams og anbefalingen som ble lagt frem i 2000. Den sa at alle interessegrupper skulle høres før store prosjekter ble gjennomført. Lokalbefolkningens rettigheter og levekår skulle ivaretas. Det skulle ryddes opp i ødeleggelser fra tidligere utbygginger før nye ble satt i gang, og det skulle vurderes alternativer til utbyggingen. Men for FIVAS og flere andre organisasjoner er noe av det viktigste:

– Den setter bindende minimumsstandarder, og er ikke bare gode ambisjoner og et ønske om at noe skal skje. Den er grunnleggende forskjellig fra de andre ordningene som er frivillige opplegg, sa Preston.

World Commission on Dams (WDC) konkluderte med at dammer har vært et viktig og betydelig bidrag til menneskelig utvikling, men i mange tilfeller til uakseptabel pris for lokalsamfunn.

- Veldig mange aktører er blitt mer bevisst på problemene. Men mange av de samme feilene gjentas. Sosiale og miljøhensyn blir nedvurdert i beslutningsprosessene, påpekte Preston.

Han viste til at WDC gjorde den største, uavhengige gjennomgangen av dammer og konsekvensene av disse, og slik har unik legitimitet. Preston advarte sterkt mot å avfeie rammeverket som en såkalt ”dead duck” slik visse motstandere eller skeptikere til kommisjonen gjør.

– Utgangspunktet bør være at den har en egenverdi som ingen av de andre standardene har, fastslo han.

Urfolk utsatt. Norads urfolksekspert Turid Arnegaard pekte på hvordan det økte presset på energi og vannressurser globalt har ført til masseforflytninger, miljøødeleggelser og massive brudd på urfolks rettigheter.

ILO-konvensjonen stiller krav om konsultasjoner der målet er å oppnå enighet om eller urfolks samtykke til de foreslåtte tiltakene. Dermed må det eksistere en politisk vilje fra myndighetenes side til å inkludere urfolks perspektiver og en realistisk mulighet for urfolk til å påvirke resultatet av konsultasjonene.

– Møter for å informere urfolk om beslutninger som er tatt om prosjekter som skal gjennomføres, er ikke en nødvendig konsultasjon.

Anbefaler banken. Hans Olav Ibrekk karakteriserte seg som en stor tilhenger av damkommisjonen, men pekte på den store motstanden fra flere viktige land som Kina, India, Tyrkia og Brasil da anbefalingene ble lagt frem. Han anbefalte derfor å satse på standardene fra Verdensbanken og International Finance Corporation (IFC), der det foregår en samordning.

Ifølge Ibrekk vil disse være strenge regelverk, samtidig som de gir gode muligheter for finansiering av prosjekter.

– Jeg ville i stedet brukt damkommisjonen som en guideline med liten ”g”, sa Ibrekk.

Direktør for produksjon og miljø i Energi Norge, Erik Skjelbred, er forberedt på at norske selskaper vil få overskrifter som vil skade deres omdømme, men at det ikke er noen vei utenom.

– I nye investeringsområder er miljø- og sosiale standarder imperativt i områder med svak demokratisk kontroll, fastslo han.

Fra intensjon til praksis. Valget av standard er en ting, en annen er hva som skjer i praksis. Ibrekk pekte i sin oppsummering på at forskjellen mellom standardene ikke er veldig stor, men at implementeringen er svak. Urfolksrepresentanter som var til stede på møtet understreket også at selve standardene ikke er nok.

–Jeg håper at dette ikke bare blir med ordene, men at det skjer også i praksis, sa Franzesco Matteo Morales fra folkegruppa Maya Popti i Guatemala.

– Det kan tyde på at vi må bli enige om bindende internasjonale retningslinjer for slike utbygginger. Frivillige ordninger er ikke nok til å hindre menneskerettighetsbrudd og miljøskade. Dessuten vil bindende minstestandarder gi likere konkurransevilkår og mer forutsigbarhet for selskapene, kommenterte daglig leder Elin Enge i ForUM i etterkant av møtet.

Se presentasjonene fra møtet her (Powerpoint).