Blant norske myndigheter og vanlige nordmenn synes det å være en utbredt oppfatning at Norge er et lite men innflytelsesrikt land som ofte setter internasjonale standarder for etisk adferd og som gjør mye godt i verden. Stemmer dette bildet? Hvor etisk er egentlig Norges utenriks- og utviklingspolitikk i praksis, sammenlignet med andre land og med statens erklærte politikk? Denne rapporten tar for seg noen sentrale områder innenfor norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Noen av disse er kontroversielle i forhold til  å redusere fattigdom og skape utvikling.

Funn:

·         Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har riktignok etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet. Oljefondet er dessuten ikke nevneverdig mer etisk enn en rekke andre investeringsfond.

·         Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det finnes positive sider ved norsk miljøpolitikk. Men Norge bidrar samtidig i stor – og økende – grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp. Norsk miljøbistand er en utilstrekkelig kompensasjon for dette.

·         Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt av NATO-allierte i offensive operasjoner i oversjøiske områder, og norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til enkelte land som bryter menneskerettighetene.

·         Mange norske selskaper, inkludert statseide, er involvert i menneskerettighetsbrudd i utlandet, men regjeringen har ikke lyktes i å tydeliggjøre eller etablere juridisk bindende ordninger som stiller disse bedriftene til ansvar. Mens FN oppfordrer til sterkere global styring - som forøvrig støttes av norsk bistand – belager regjeringen seg på at bedrifter frivillig vil ta det nødvendige samfunnsansvar.

• Norge har tatt viktige skritt i retning av å presse Verdensbanken til å slutte med å påtvinge utviklingsland privatiserings- og liberaliseringsbetingelser, men Norge støtter fortsatt Verdensbankens næringsutviklingsmodell. Norge fremmer fortsatt privatisering, noe særlig landets industribedrifter tjener på.

Norge har vist genuint og viktig etisk lederskap på enkelte politiske områder, noe dens statsråder gjerne understreker og som blir lagt merke til ute. Men listen over uetisk norsk politikk er lang og voksende. Norges uetiske fremferd er særlig knyttet til promotering av bedrifters interesser som regjeringen ikke stagger eller vrir mot mer etisk virksomhet. I dette henseende skiller ikke lenger Norge seg nevneverdig fra andre rike land som utnytter planeten til egen fordel.

Norsk statsråder er fundamentalt mer åpne, og staten langt mer transparent, enn de fleste andre land. Men de står overfor en rekke dilemmaer og unngår vanskelige politiske valg. Mange synes å mene at de kan ha en stor oljeindustri og samtidig lede kampen mot klimaendringene, at de kan arbeide i korrupte, undertrykkende regimer og fortsatt bli sett på som forkjempere for menneskerettigheter, at de kan fremme norsk næringslivs interesser i verdensøkonomien i samme grad som andre stater, men sees på som pionerer innen samfunnsansvar, og at de kan snakke om å omfordele rikdom global mens pensjonsfondet fortsetter å investere i skatteparadiser. 

Samlet sett har Norge mistet sin etiske nisje. Under den kalde krigen på 1960- og 1970-tallet utmerket Norge seg med sin fredssøkende holdning mellom supermaktene. Med den nyliberale økonomiske globaliseringsbølgen på 1980- og 1990-tallet utmerket også Norge seg med den vellykkede norske modellen der staten spilte en sentral rolle. Dagens norske politikere har imidlertid ikke lyktes i å utvikle en stor idé de vil dele med verden. De står nå foran tøffe avgjørelser og må tenke nye store tanker dersom de ønsker å fremme genuint etisk politikk.