ForUM-organisasjoner som deltok på klimatoppmøtet COP 15, er svært skuffet over resultatet av møtet. 

Det svake resultatet av Københavnkonferansen vil bety flere utsettelser, før arbeidet for å stanse global oppvarming skyter fart, og i mellomtiden rykker katastrofene nærmere. Klimaendringene vil kaste hundrevis av millioner av mennesker ut i sult, og flom, tørke og uvær vil ramme flere mennesker oftere.

Minimumsalternativet som ble framforhandlet av USAs president og et utvalg statsledere fra hele verden på konferansens siste dag, ble med rette utsatt for massiv kritikk fra utviklingsland, små øystater, og ikke minst enkelte latinamerikanske land.  Avtalen er svak, og er overhodet ikke noe svar på det alvorlige problemet vi står ovenfor.  Den sier ikke noe om når veksten i verdens utslipp av klimagasser skal snues til en nedgang, den sier veldig lite om hvordan klimatilpasning og utslippsbegrensninger i utviklingsland skal finansieres, og den har ikke med målet om minst 40 prosent reduksjon av industrilandenes utslipp innen 2020.

Avtalen peker klart mot neste klimakonferanse i Mexico slutten av 2010, men det er ingen garanti for at partene der skal komme fram til en bindende avtale som inneholder de begrensninger i utslipp som vitenskapen anbefaler for å unngå de mest dramatiske klimaendringene.    

Et positivt element var at Kyoto-protokollen ikke ble ”gravlagt” i København. Det var et resultat av G77s enhetlige motstand mot industrilandenes ønske om å inkludere alt klimaarbeid i en eneste avtale. Hadde det skjedd, hadde verden i dag ikke hatt annet en Københavnavtalens utvannede tekst. USA er nesten det eneste landet i verden som står utenfor Kyoto, og de firer ikke på kravet om at nasjonale kuttforpliktelser ikke skal inngå i en internasjonal avtale.   De lover likevel å kutte 17 prosent mellom 2005 og 2020, men det vil faktisk bare være 3 prosent mindre enn det de slapp ut i 1990, og det er pinlig lite for verdens mektigste industrinasjon.  

Samtidig var vanligvis mer ambisiøse land som EU og Norge ikke veldig pågående. Norge kunne trolig vist vei ved en del anledninger, for eksempel ved å legge penger til tilpasningstiltak på bordet, eller klarere forsvare Kyoto-protokollen på et tidligere tidspunkt.  Her har den norske regjeringen ikke gått foran med viktige signaler, slik de har gjort ved tidligere anledninger, som med skogpengene. Norske miljø- og utviklingsorganisasjoner hadde forventet mer.

Forhandlingene om tilpasning kom ganske langt, og skal fortsette sammen med mange andre deler av forhandlingene i året som kommer.  Men det er millioner av mennesker i utviklingslandene som opplever klimaendringene nå, og som trenger øyeblikkelig handling.  Det er for så vidt bra med de 10 milliardene per år som står i avtalen, men det er langt fra tilstrekkelig. I tillegg er det liten klarhet i om pengene er nye og i tillegg til eksisterende bistandsmidler – slik klimakonvensjonen og handlingsplanen fra Bali forplikter oss til.

Forhandlingene vil fortsette, men det hjelper lite å få til enighet om noen av delene i et nytt klimaregime, når det ikke er enighet om tilstrekkelige tiltak for å stanse den globale oppvarming. Det meste vil være fånyttes dersom verden opplever en temperaturøkning på 3-4 grader. Vi har det historiske ansvaret – et ansvar vi ikke påtok oss  i København.

For ytterligere informasjon:

Elin Enge, Daglig leder, 90517782

Arvid Solheim, klimarådgiver, 97022162