Bilde: Verdensledere med store hoder flytter frenetisk penger fra en bistandsboks til en klimaboks på en kampanje i regi av Oxfam under klimaforhandlingene i Barcelona. Stuntet belyser hvordan rike land planlegger å bruke bistandsmidler til å finansiere klimatil
Foto: Oxfam

Bare småpenger på bordet i København

”Hele klimamøtet i København kan bryte sammen fordi de rike landene bare tilbyr småpenger til utviklingslandene for klimatiltak,” sier Gitte Mozfeldt, klimarådgiver i Utviklingsfondet.

Fredag 18. desember 2009  | Utskrift

- De rike landene må nå komme med langt større beløp enn de har snakket om til nå. Sett i forhold til hva som er brukt på å redde banker og finansinstitusjoner, er det småpenger de rike landene tilbyr. De industrialiserte landene har et historisk ansvar for klimaendringene som nå skjer, og har derfor forpliktet seg til å betale både for tiltak for at utviklingsland skal kunne tilpasse seg å begrense klimagassutslippene. Nå må pengene på bordet, sier Gitte Motzfeldt.

Maktspillet har begynt  for alvor

De afrikanske landene sto samlet på harde krav inntil i går. Da ble deres krav til finansiering av klimatiltak drastisk redusert  – til under en tidel av de opprinnelige kravene, uten at de fleste afrikanske landene visste noe om det. Mange forhandlere fra Afrika var i harnisk.

Nå ser vi at maktspillet og presset har satt inn for alvor på klimakonferansen. Nå er det statslederne som overtar. De har mer behov for god PR enn gode vedtak, og det politiske presset fra rike land mot de fattige er stort og økende. I stedet for å være med på å få utviklingsland til å redusere sine krav, burde nå Norge gå foran med å si at en vil trappe opp sin støtte til klimatiltak i utviklingsland til minst én prosent av brutto nasjonalprodukt per år, ca 25 milliarder kroner. Norge har gjennom sine store klimagassutslipp ødelagt livsvilkårene for fattige mennesker i utviklingsland gjennommange tiår. Nå er det på tide å betale for skadene.

Store gap mellom krav og tilbud

De afrikanske landene gikk for noen dager siden inn for at de rike landene måtte betale 400 milliarder til sammen  de første tre årene  og at støtten på lang sikt burde opp i 5 prosent av brutto nasjonalprodukt i de rikelandene, dvs ca 2000 milliarder dollar.

Malaysias statsminister oppfordret  i sin tale på klimakonferansen torsdag ettermiddag de rike landene til å forplikte seg til å støtte med 200 milliard dollar per år innen 2012 på vei til 800 milliarder dollar per år  som vil kreves i de kommende årene etterpå. Han karakteriserte forslagene til målsettinger fra de rike landene for ”sørgelige og utilstrekkelige”   Han sa også at ”De midlene som kreves av utviklingsland kan være så høyt som 1500 milliarder dollar årlig. Faktisk, hvis vi tenker på det, dette er ikke for høyt i forhold til de mange milliarder av dollar som nylig ble  brukt for å redde banker og selskaper.”

USA sier at målsettingen bør være å gi utviklingslandene en støtte på 10 milliarder dollar per år i de første tre årene (2010-2012) og at det deretter trappes opp til 100 milliarder dollar i 2020. Dette inkluderer både offentlige og private midler, også penger fra utviklingslandene selv.  EU bruker de samme tallene, men snakker om euro i stedet for dollar.

Afrikas tilbaketog

Fra en time til en annen endret Afrika sine standpunkter til hvor mye penger de rike landene må legge på bordet for klimatiltak i utviklingsland.  Kravene både når det gjaldt kortsiktig og langsiktig finansiering ble redusert til ca en tiendedel av de opprinnelige kravene. I sin tale til klimakonferansen, fremmet statsminister Meles Zenawi i Etiopia, talsperson for Afrika på klimaspørsmål, de samme standpunktene som USA på kortsiktig finansiering og EU for langsiktig. Representanter fra mange afrikanske delegasjoner på klimakonferansen var både sjokkerte og rasende. De hadde ikke vært med på noen diskusjoner om å endre standpunkter. Vi vet bare litt av det som har skjedd. Det vi vet er at statsminister Meles i Etiopia, talsperson for Afrika på klimaspørsmål, de siste dagene har hatt samtaler med Obama, Brown, Sarkozy og Stoltenberg, og deretter statslederne i de 10 afrikanske landene. På bakgrunn av disse samtalene, reduserte han de afrikanske kravene.

- Den tyske ’jernkansleren’ Otto von Bismarck sa at ’den som vet hvordan pølser og lover blir laget, vil aldri mer få en rolig natt’.  Den som hadde sett alt som nå foregår i de lukkede rom og i møter mellom rike og fattige land, ville heller ikke ha sovet særlig godt, sier Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet.