Åpent brev til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

København, 13.12.2009

Norske miljø- og utviklingsorganisasjoner som er til stede på klimatoppmøtet i København, oppfordrer regjeringen på det sterkeste å legge press på rike land i innspurten av klimaforhandlingene. Det er store rike land som USA som sitter med nøkkelen til om København blir suksess eller fiasko. Det å legge skylden for manglende framgang på utviklingslandene slik vi opplever at også Norge gjør, blir helt feil.

De rike landene har det historiske ansvaret for klimakrisen. Men har så langt ikke gått med på å redusere utslippene i nærheten av det som er nødvendig.  De mangler også tilstrekkelig vilje til å forplikte seg på langsiktig finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Derfor er det ingen tvil om at skylden for den manglende fremgangen ligger hos de rike landene. Rike lands løfter om å redusere utslippene, 14 til 19 prosent, står overhodet ikke i samsvar med deres historiske ansvar. FNs klimapanel slår fast at det er nødvendig med utslippsreduksjoner på 25 til 40 prosent innen 2020 for å holde temperaturøkningen under to grader.

Vi oppfatter det som at Norge og andre rike land velger å bruke krefter på å presse utviklingsland til å gå med på forpliktende utslippsreduksjoner, uten selv å forplikte seg til tilstrekkelige utslippsreduksjoner. Dersom utviklingsland skal ta på seg større utslippskutt, har de krav på langsiktig og forutsigbar finansiering og teknologioverføring for å muliggjøre klimatiltak. Noe annet vil være et klart brudd på det forhandlingsmandatet alle landene ble enige om på Bali for to år siden:

 Artikkel 1 b) ii sier at det skal forhandles om ”Nationally appropriate mitigation actions by developing country Parties in the context of sustainable development, supported and enabled by technology, financing and capacity-building, in a measurable, reportable and verifiable manner”.

Det norskmeksikanske forslaget om en finansieringsmodell for klimatiltak i utviklingsland ønskes velkommen. Men det er langt fra tilstrekkelig i forhold til behovene knyttet til tilpasning, teknologi og kutt.

Vi mener at Norge og andre rike land nå tar omkamp om de beslutningene man ble enige om på Bali og at dette er årsaken til manglende framgang i forhandlingene.

Flere rike land forsøker nå å gravlegge Kyotoprotokollen - den eneste juridisk bindende avtalen som forplikter rike land til å redusere sine utslipp. Utviklingslandene insisterer på at den må videreføres og styrkes. Norge må stille seg på utviklingslandenes side i dette spørsmålet.  Dersom man skrinlegger protokollen før man vet at man får på plass et nytt juridisk bindende avtaleverk som er tilstrekkelig ambisiøst, setter man klimaet og menneskelig sikkerhet på spill. Den enorme mistilliten som preger disse forhandlingene, kan bare repareres av bindende avtaler med sterke kontroll- og sanksjonsmekanismer. Vi ber derfor Norge forsvare Kyotoprotokollen enda tydeligere, inntil det er klart hva USA er villig til å forplikte seg til.

Vi ber Norge gjøre sitt for å skape bevegelse i forhandlingene. I den fastlåste situasjonen i forhandlingene kan Norge spille en konstruktiv rolle som brobygger mellom rike og fattige land. Da må forhandlingsdelegasjonen peke på de som helt åpenbart har ansvaret: de rike landene, inkludert Norge.

Med vennlig hilsen

Changemaker, Forum for Utvikling og Miljø, Kirkens Nødhjelp, WWF Norge,

Natur og Ungdom, Naturvernforbundet, Spire og Utviklingsfondet