Salen var nesten full da forhandlingsleder Lumumba Di-Aping i G77 hadde kalt sammen aktivistene som følger klimamøtet i København. Sudaneseren er av typen som ikke nøler med å si i fra hvis han er misfornøyd. Og denne ettermiddagen var han det.

Dagen i forveien hadde alle snakket om en mulig splittelse i G77. Noen hadde stilt spørsmål ved om de aller fattigste og mest sårbare landene var tjent med å være på samme lag som de mest ressurssterke utviklingslandene. Kina hadde også blitt nominert til fossilprisen, en premie som aktivistene i Climate Action Network International deler ut til land som sinker klimaforhandlingene. En av grunnene var at Kina satte foten ned for lille Tuvalus forslag om å få USA og store utviklingsland som i dag står utenfor Kyoto-avtalen, til å forplikte seg til utslippsreduksjoner gjennom en ny, juridisk bindende protokoll.

Forslaget om å gi fossilpris til Kina ble nedstemt. Blant annet med argument om at Kina bare skulle ha protestert mot Tuvalu av tekniske årsaker, fordi forslaget ikke hørte hjemme i forhandlingene om nye Kyoto-forpliktelser. Tegn på at enkelte klimaaktivister nå ser stadig mer kritisk på de største utviklingslandene i G77, og at de mest sårbare landene ikke er tjent med å alliere seg med en stor utslipper som Kina, hadde tydeligvis nådd frem til G77-leder Di-Aping. Han rettet blikket mot ”the distingueshed collegues” i the Climate Action Network. 

- Jeg trodde jeg aldri ville anklage en aktør i sivilsamfunnet for dette. Å splitte G77, eller forsøke å gjøre det, er noe som bør overlates til KGB, FBI og lignende instanser, sa Di-Aping.

- Hvis ikke dere ser dette, har dere alliert dere med en liten gruppe land og deres maktelite. Dere har blitt et instrument for deres egne myndigheter, konstaterte G77-lederen.

Mens mange av de andre forhandlingsbyråkratene holder seg strengt til det tekniske, gir Di-Aping vanligvis svært følelsesladde innlegg både overfor pressen og i møtene med ikke-statlige organisasjoner.

- Det er tre ting å si om Kina. Det er flere fattige der enn i hele Afrika. Den eneste måten raskt å redusere utslippene er gjennom teknologioverføring fra de rike landene. De fattige kineserne har en rettighet som vi må støtte, det er retten til utvikling, brummet Di-Aping der han satt alene på podiet.

De rike landenes samlede løfter om utslippsreduksjoner ligger et sted mellom fire og 20 prosent, alt ettersom hvordan du regner. Di-Aping la frem krav om kutt på 65 prosent innen 2020. Han mener målet må være en maksimal temperaturøkning på 1,5 grader. De som påstår noe annet, har tatt valget mellom menneskeheten og natur på den ene siden og profitt på den andre siden, ifølge sudaneseren.

- En avtale som ikke kan sikre mennesker og natur, er ikke en avtale vi kan støtte, sa Di-Aping.

Spørsmålet er altså om det er mulig å sikre en fremtid for de mest sårbare, uten at også Kina og andre ressurssterke utviklingsland går med på juridisk bindende utslippsforpliktelser.

 På lang sikt vil det være helt avgjørende at Kina forplikter seg på samme måte som de rike landene nå må gjøre.  Det bør ikke være en ryggmarksrefleks å ensidig støtte G77 i tykt og tynt – en gruppe som blant annet inneholder en klimaversting som Saudi-Arabia, hvor av et av de viktigste kravene er erstatning for fremtidig tapte oljeinntekter ved en eventuell klimaavtale. Det er stater som inngår ikke-angreps-pakter, ikke aktivister. Aktivistenes rolle bør være å tenke hva som er best for miljø og utvikling – særlig for de fattigste og mest sårbare. For at Tuvalu, Chad og Bangladesh skal overleve, må utslippsveksten i de store utviklingslandene også bremses over tid.

I København klages det allerede over dårlig tid. En uke er snart gått, og utkastet til avtale som det danske formannsskapet la frem fredag, er full av hull og paranteser. Da er det greit å kunne forholde seg til Bali Action Plan. Det sentrale målet med forhandlingene har hele tiden vært å få ned utslippene i de rike landene. Disse utslippene ligger himmelhøyt over utviklingslandene hvis man regner per innbygger. På klimamøtet på Bali for to år siden aksepterte de rike landene at de skulle kutte i egne utslipp og betale prisen for klimatiltak i utviklingsland.

For et par uker siden ble det klart at det trolig ikke blir en juridisk bindende klimaavtale i København. Selv en politisk avtale kan nå være i fare dersom det kommer stadig nye krav til de store utviklingslandene. For aktivister og andre påvirkere som er interessert i en best mulig klimaavtale er det viktig å ta en ting om gangen. En avtale som forplikter de rike landene til å gjennomføre radikale kutt, er det første avgjørende tiltaket for å lykkes med å begrense den globale oppvarmingen. Da kan man ta for seg Kina og de andre ressurssterke utviklingslandene i neste omgang, for å gjøre verden levelig for Tuvalu, Chad og andre svært sårbare land i det lange løp. En liten omskriving av Leonhard Cohen kan være til hjelp:

”First we take Manhattan, then we take Beijing.”

Denne kommentaren er tidligere publisert på Bistandsaktuelt.no.