Strauss-Kahn beveget seg tilbake til opprettelsen av IMF og pekte på hvordan institusjonen nå beveger seg tilbake til sitt opprinnelige mandat, nemlig å fungere som et multilateralt forum for økonomisk samarbeid med mål om å fremme stabilitet i det internasjonale økonomiske systemet. IMF er ment å overvåke verdensøkonomien, gi råd til medlemsland og gi kortsiktige lån til land med dårlig betalingsbalanse.

Kritikken mot IMF har siden 1980-tallet vært massiv og velbegrunnet: Gjennom strenge (og ofte feilslåtte) betingelser og krav om strukturtilpasninger for lån og gjeldslette og gjennom å ta en langsiktig og dikterende rolle overfor lavinntektsland, beveget IMF seg langt utenfor sitt mandat. Også IMFs uavhengige evalueringskontor kom i 2007 med en rapport som kritiserte valutafondet for utstrakt bruk av strukturkondisjonalitet, inkludert på områder som ligger utenfor IMFs kjernekompetanse.

Kritikken har båret resultater. De siste årene, særlig i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen, har IMF endret seg til det bedre. ”We have changed, we are changing and we will change even more” sa Strauss-Kahn og viste til færre og mindre rigide betingelser, mer fleksible låneordninger og at IMF nå selger deler av gullet sitt, blant annet for å frigjøre midler til lavinntektsland. Samtidig anerkjenner IMF-direktøren utfordringene knyttet til fondets legitimitet. ”Når det sitter 20 medlemmer rundt bordet står det 166 på gangen”, sa Strauss-Kahn med referanse til hvordan fremvoksende markeder og utviklingsland er underrepresentert i IMFs styre.

IMFs nye klær
I vår kom nyheten om at IMF moderniserer sin kondisjonalitetspraksis. IMF skal nå fokusere på makroøkonomiske forhold og går bort fra strukturelle betingelser som reform av offentlig sektor, banksektor og langsiktige utviklingsstrategier som ligger utenfor institusjonens mandat og kompetanseområde. Reformen innebar også at IMF beveger seg bort fra såkalte ”performance” kriterier som land må fullføre i løpet av programperioden, og over til forhåndsgodkjenninger for tilgang til lån. Se her  for mer informasjon om kondisjonalitetsreformen og hvilke typer betingelser som fremdeles stilles for IMF-programmer.

Låneordningene for lavinntektsland er også endret til det bedre. ForUM og andre organisasjoner har lenge kritisert IMF for sin innblanding i lavinntektslands langsiktige utviklingsstrategier. Vi har argumentert for at IMFs kompetansefelt begrenser seg til kortsiktige betalingsbalanseproblemer, og at langsiktig utvikling er FNs og Verdensbankens område. Norsk politikk har over de siste årene tatt opp i seg denne kritikken. Da Norge i vår stilte omkring 30 mrd kroner til disposisjon for IMF var det på betingelse av at midlene ikke ble benyttet til IMFs langsiktige låneprogram for lavinntektsland. (PRGF.) I vår opprettet IMF en fleksibel låneordning for mellominntektsland, og i sommer ble det opprettet to nye låneprogrammer for lavinntektsland, i tråd med norske anbefalinger.

Endring i retorikk eller realitet?
ForUM gratulerte IMF-sjefen med positive endringer. Sammenlignet med 1980-tallets strukturtilpasningsprogrammer har IMF tatt et langt steg i riktig retning. Men hva er retorikk og hva er reelle endringer? ForUM konfronterte Strauss-Kahn med at de faktiske endringene for låntakerlandene er små eller fraværende. Etter en gjennomgang av IMFs låneavtaler med 41 land konkluderer Center for Economic and Policy Research med at IMFs betingelser har ført til at flere av landene nå er hardere rammet av finanskrisen enn de ellers ville ha vært. Mer fleksibilitet gjør at enkelte land har mulighet til å føre en mer ekspansiv politikk enn det som ville vært mulig under tidligere ordninger. Men som følge av IMFs krav, og i strid med anbefalinger til de rike landene, er det forventet at lavinntektsland må stramme inn budsjettene kraftig allerede fra 2010. Dette begrenser landenes mulighet til å investere i offentlige tjenester og motvirke massiv arbeidsledighet som følge av den internasjonale krisen. Dette til tross for at Strauss-Kahn understreket at krisen ikke er over, og at arbeidsledigheten fremdeles forventes å øke.

”Vi må være ansvarlige” var svarte IMF-direktøren. Fortsatt økte budsjettunderskudd vil svekke landenes kredittverdighet og det vil være svært vanskelig å få tilgang på frisk kapital. Svaret bygger opp om sivilsamfunns påstand om at lite er endret i praksis. Med fortsatt strenge krav til budsjettbalanse og lite fleksible inflasjonsmål etterlates lite politisk handlingsrom til landene selv. Selv om IMFs sjef nå siterer Keynes og understreker at tiden hvor ”IMF is mostly fiscal” er forbi, er sivilsamfunns etterspørsel etter alternative økonomiske modeller og økt handlingsrom for nasjonale myndigheter fremdeles like gyldig. Rapporten ”Doing a decent job?” viser hvordan et av hovedproblemene er at programavtalene med IMF utarbeides mellom IMF og Finansdepartementet som ofte er under sterkt press for å ha budsjettbalansen i orden. For en mer utviklingsvennlig politikk som tar hensyn til både offentlige tilbud, arbeidsplasser og verdiskapning vil det også være nødvendig å inkludere andre departementer, parlamentarikere, fagforbund og det sivile samfunn.

Strauss-Kahn la i foredraget vekt på sammenhengen mellom økonomisk velstand, stabilitet og fred, og fremhevet IMF som arena for et sterkt multilateralt samarbeid for å fremme en stabil verdensøkonomi. Han understreket selv at fondet må demokratiseres for å øke sin legitimitet og effektivitet. Men i tillegg til reform av styresett bør IMF følge opp de positive endringene i utlånsmekanismer og betingelser med å åpne opp for et bredere spekter av økonomiske analyser og sikre at medlemslandenes politiske handlingsrom ivaretas, også under IMF-programmer.

Foredraget med Dominique Strauss-Kahn ligger på Finansdepartementets nett-tv.