Mesteparten av forhandlingene i de seks parallelle forhandlingssporene har handlet om behovet for å systematisere og forenkle forhandlingsteksten. Forhandlerne begynte med ca 200 sider med tekst å forholde seg til, med tusenvis av parenteser og alternativer, og mange gjentakelser. 

Så snart et mandat ble gitt til det, gikk derfor konferanse-sekretariatet i gang med å og forenkle og systematisere tekstene. Det tok imidlertid noen dager, og i mellomtiden kom man ikke stort lengre enn å markere posisjoner og synliggjøre den mangelen på tillit som finnes mellom I-land og U-land (Annex 1 land og G77/China for de innvidde).

Alle bruker mye taletid på å understreke hvor viktig denne prosessen er, og hvor dårlig tid man har, så det er forunderlig for en utenforstående at man ikke bestemte allerede i Bonn å be om å få gjort denne redigeringsjobben på forhånd, og sendt et forslag ut til landene for en uke eller to siden.   Da kunne man jo ha hoppet rett på konkrete forhandlinger her i Bangkok, og kommet langt! 

Det har nettopp kommet en rapport fra IIASA (www.iiasa.ac.at) som slår fast at de utslippskuttene som Annex 1 landene har forpliktet seg til foreløpig, ikke vil gi mer enn mellom 5% og 17% reduksjon i egne utslipp i 2020, noe som er ganske langt fra det landene selv har sagt er nødvendig, nemlig 25-40%.   Årsaken til den store avstanden mellom det pessimistiske og det optimistiske anslaget skyldes at mange land har knyttet en mengde betingelser til sine kutt, betingelser som det slettes ikke er sikkert blir oppfylt….    Så her er det mange store ord om ”CHANGE!” men ikke riktig så mye handling.

FOSSIL!

Norge ble for første gang på lang tid gjenstand for den tvilsomme ære å motta CANs daglige ”Fossilpris” sammen med Canada, Eu og Australia. Dette skjedde på konferansens fjerde dag, og kom som en reaksjon på at Norge støttet et forslag om å stryke et avsnitt i forhandlingsteksten i LCA (avtale om langsiktig samarbeid) som peker på det foruroligende i at behovet for ressurser til tilpasning og utslippsbegrensninger i utviklingsland er så enormt mye større enn hva som er tilgjengelig. Canada synes at avsnittet er ”for negativt” og ville ha noe som er lysere og lettere i tonen, ….(!) Det er vanskelig å se hvordan det kan forsvares når vi for hver gang vi ser nye tall for hvor mye som trengs, har antallet milliarder bare blitt større og mer uoppnåelig. Er det ikke heller på sin plass å slå fast at finansieringsbehovet er en stor og vanskelig oppgave, som alle må arbeide målbevisst for å løse? CANs Fossilpris deles ut hver dag under klimaforhandlingene, til det land eller delegasjon som har gjort noe spesielt negativt, dumt eller bremsende på forhandlingene. Norge har ikke fått mange av disse prisene i de siste forhandlingsrundene, og jeg håper at de norske forhandlerne passer på og overlater prisene til de tradisjonelle verstingene….

HVOR MYE VIL DET KOSTE, HVEM VIL BETALE?

Verdensbanken la under forhandlingene fram utkast til en rapport som forsøker å anslå hvor mye det vil koste utviklingslandene å tilpasse seg konsekvensene av klimaendringer. Innenfor forskjellige sektorer som infrastruktur, landbruk, konsekvenser av naturkatastrofer med mer har Verdensbankens økonomer, teknologer og sosiologer forsøkt å anslå hvor mye det vil koste verdens fattigste land å redusere eller unngå de verste effektene av klimaendringer, fram til 2050. Det har selvsagt vært en svært vanskelig eksersis, med mange ukjente faktorer og forutsetninger, men banken har brukt nesten et år og betydelige ressurser på jobben. De har kommet fram til at kostnadene vil være i størrelsesorden mellom 75 – 100milliarder dollar pr år. Det er penger som landene må tilført utenfra, eller ta av egen magre ressurser. Utviklingslandene krever under forhandlingene kompensasjon for kostnadene som klimaendringene fører til, og tallene fra Verdensbanken vil bli et viktig verktøy når og hvis man skal fastsette mål for denne såkalte ”klimagjeld” . Kompensasjonen skal gis i tillegg til og utenom vanlig utviklingsbistand sies det, Tallene kan høres astronomiske ut, men for eksempel Stern-rapporten opererer med betydelig større tall.   Samtidig kan disse store tallene settes litt i perspektiv dersom man sammenligner med bistanden. I 2008 ble det av OECD-landene brukt 119,8 milliarder dollar netto på utviklingsrettet bistand, og dette er faktisk ikke mer enn 0.3% av samlet BNP i disse landene. (Enda man jo i årevis har hatt et mål om å komme opp i 0,7 %...) Ca 22 milliarder gikk til Afrika, som kanskje er det området som vil bli hardest rammet av klimaendringene. Sammenligner man tallene for den bistanden som blir gitt, bistanden som er lovet men ikke gitt, og behovet for støtte til klimatilpasning, ser vi at de faktisk ligner hverandre! Hadde OECD-landene lovet å bruke like mye på klimatilpasning som de bruker på bistand, ville Verden kan komme svært lenger i retning av å gi de fattige landene det de ber om.  (Et annet regnestykke viser at dersom OECD-landene hadde brukt like mye på klimatilpasning i sør som befolkningen bruker på hundemat og iskrem, ville vi også ha kommet et svært langt stykke på vei….) 

På fjerde dag av klimakonferansen var jeg til stede på en presentasjon hvor Norge og Mexico presenterte to forskjellige, men ikke konkurrerende, forslag til finansiering.  Mexicos forslag vil gjøre det lettere for uviklingsland å få finansiering for ”klimavennlige” løsninger for fx energiproduksjon, ved blant annet at det kan kanaliseres midler fra Annex 1 land gjennom GEF/Verdensbanken.  (At G77-landene er særdeles skeptiske til de samme institusjonene er for så vidt en kompliserende faktor…) Det norske forslaget går ut på å ta en prosentandel ”på toppen av” de utslippkvotene som hvert land vil få i framtiden.  Disse utslippskvotene kan administreres av en sentral instans og auksjoneres bort for å skaffe midler for tilpasningstiltak i land i sør. 

Finansiering kan se ut til å bli et av de viktigste temaene i de gjenstående forhandlingene.  Det finnes ingen enighet om hvor mye penger som vil være nødvendig for tilpasningstiltak i utviklingsland, men man kan fort bli enige om at det industrilandene har lagt på bordet så langt er helt utilstrekkelig.   EU snakker foreløpig ganske vagt om noe i størrelsesorden 2 – 15 milliarder €, mens USA stadig sitter på gjerdet.  Verdensbankrapport som jeg nevner tidligere snakker om et behov på 75 – 100 milliarder $ pr år, en FN rapport fra september snakker 500 milliarder.   Når behovene er så enorme, samtidig som responsen fra I-landene er så tilbakeholden, er det ikke vanskelig å forstå at utviklingslandene er ganske opprørt.  Ved avslutningen av første uke med forhandlinger her i Bangkok holdt Venezuelas representant, på vegne av flere land i regionen, et sterkt innlegg som anklaget I-landene for ikke å ville oppfylle Bali Action Plan, som blant annet sier at man skal komme fram til en omforent avtale som vil sette mål for fremtidige utslippskutt når Kyoto-protokollen går ut.  De er også svært opprørt over forslaget om å slå Kyoto-protokollen sammen med selve konvensjonen i et felles dokument, noe som vil undergrave utslippskuttene som allerede er avtalt.  De fleste av G77 landene sa det samme, om en i mer diplomatiske ordelag.  Flere fremmer forslag om at I-landene skal forplikte seg til å bruke en bestemt prosentandel av BNP til klimaformål, fra 0,5 til 1,5% har vært nevnt, men dette kan det nok bli umulig å få gjennomslag for hos I-landene.    

FOR SMÅ UTSLIPPSKUTT

Det andre viktige hinderet for å komme fram til en enighet er I-landenes manglende vilje til å forplikte seg til de store kuttene i utslipp som faktisk er nødvendig for å holde den globale oppvarming under 2grader.  Alle slags smutthull og bortforklaringer utnyttes maksimalt for å unngå å binde seg til noe som vil koste mange penger og skape misnøye hos industrien og store velgergrupper.   Foreløpig har I-landene forpliktet seg til for lite og for sent, og klimaendringene vil bli enda større.   

MEN DET ER IKKE HÅPLØST!

Etter fem dager med forhandlinger i fem forskjellige forhandlingsspor, har man kommet noen skritt videre.  Arbeidet for en avtale om skogbevaring (REDD) er et av områdene som har hatt best fremgang, selv om spørsmålet om urfolks rettigheter i en ny avtale er langt fra løst.  På dette området har det vært et svært produktivt samarbeid mellom den norske delegasjonen og Regnskogfondet. Vi begynner å se konturene for et system for utveksling og overføring av teknologi, selv om ikke finansieringsmodellene er klare her heller.   Spørsmålet om IPR (patentrettigheter, opphavsrett) vil også bli en vanskelig nøtt å knekke, det oppfattes ikke som rettferdig at private aktører som har patentbeskyttet ny teknologi skal tjene formuer på utbygging av tilpasset teknologi i sør.  På tilpasning har det også vært god framgang, og man forhandler om en konkret tekst som vil kunne hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg endringene som kommer.

Forhandlingene fortsetter delvis på lørdag, samtidig som helga vil bli brukt til en lag rekke uformelle samtaler mellom representanter, organisasjoner og lobbyister. Så har man fra mandag til fredag til å komme fram til gode resultater, - disse forhandlingstekstene vil bli bearbeidet videre i Barcelona i november der det skal være en uke med forhandlinger, før det hele skal sluttføres i løpet av to uker i København i desember.  Når det er sagt så er det nok helt sikkert at det vil være mange uavklarte spørsmål som vil trenge videre forhandlinger etter København, men man må i det minste komme fram til et rammeverk, forpliktelser og mål for videre forhandlinger.

Noen norske organisasjoner er svært aktivt tilstede i Bangkok-forhandlingene, i første rekke Regnskogfondet, Naturvernforbundet, Kirkens Nødhjelp og ForUM.