Misnøye og uenighet om prosess
Bakgrunnen for konferansen i New York var en beslutning tatt under toppmøtet om Finansiering for utvikling i Doha i desember 2008. Prosessen frem mot konferansen var preget av motstridende interesser og ulike meninger om hvilken rolle FN bør ha i håndteringen av finanskrisen. Vestlige land var kritiske til hvordan presidenten av generalforsamlingen ledet prosessen, og frem til to dager før konferansen åpnet var det uenighet om hvilket dokument som skulle ligge til grunn for de endelige forhandlingene om sluttdokument. Det kom derfor overraskelse på både sivilsamfunn og flere medlemsland da presidenten og fasilitatorene presenterte et felles forslag til sluttdokument som alle medlemslandene stilletiende godtok. Formelt ble dokumentet banket gjennom på konferansens siste dag, dog med betydelige stemmeforklaringer fra USA, EU, Cuba, Venezuela, Sudan m.fl. Uenighetene og konfliktlinjene i forhandlingene preget også innleggene i Generalforsamlingens generelle debatt om finanskrisen. Mer informasjon finnes på konferansens hjemmeside

Et lite skritt mot et sterkere FN
Sluttdokumentet slår fast at finanskrisen er et resultat av manglende regulering i internasjonale finansmarkeder, en overdreven tro på markedets evne til å regulere seg selv, manglende åpenhet og innsyn og uansvarlighet blant myndigheter og markedsaktører. Dokumentet peker på at FN skal ha en sentral rolle i å adressere disse utfordringene, men er svakt når det kommer til konkrete anbefalinger og forpliktelser til grunnleggende reform av den globale økonomiske arkitekturen. Når det gjelder FNs rolle viser dokumentet til reform og styrking av FN som bistands- og utviklingsaktør. Formuleringer om FNs posisjon i makroøkonomiske spørsmål og forholdet til de internasjonale finansinstitusjonene er imidlertid vage.

Når det gjelder skatt, kapitalflukt og gjeldslettemekanisme representerer dokumentet kun en marginal forbedring sammenlignet med Doha-erklæringen om finansiering for utvikling. På andre områder går dokumentet noe lenger enn tidligere. Formuleringer om behov for et nytt globalt valutareservesystem, gjeldsmoratorium i lys av finanskrisen, reform av de internasjonale finansinstitusjonene, færre lånebetingelser og mer politisk økonomisk handlingsrom for fattige land er sterkere enn i tidligere FN-språk.

Forslaget om et “globalt økonomisk råd” som ble foreslått av Stiglitz kommisjonen og som ble støttet av blant andre G77 og Tyskland, fikk ikke tilstrekkelig støtte. Heller ikke Norge støttet opprettelsen av et globalt økonomisk råd i FN-regi. Sluttdokumentet sier likevel at det skal etableres et "ad hoc panel of experts on the world economic and financial crisis ... (which) could provide independent technical expertise and analysis, which would contribute to informing international action, political decision/making and fostering constructive dialogue”.

Reell innflytelse til et økonomisk ekspertpanel vil trolig kreve stort engasjement og grundig arbeid fra sivilsamfunn og fra støttende regjeringer. Sivilsamfunn har spilt en aktiv rolle frem mot konferansen og utarbeidet felles anbefalinger til FNs medlemsland i forkant av konferansen. Her kan du lese sivilsamfunnsoppropet.

Enighetene fra konferansen på ingen måte er en tilstrekkelig respons på finanskrisen, men det er ikke uten betydning at det mange referer til som G192 faktisk ble enig om en substansiell tekst som i alle fall ikke var svakere enn Doha og som på enkelte områder går noe lenger. Mens mange land fryktet, og enkelte land håpet, at prosessen skulle havarere, muliggjør sluttdokumentet en rolle for FN i å håndtere finanskrisens årsaker og konsekvenser. Hadde ikke medlemslandene lykkes i å bli enig om et sluttdokument, ville dette blitt tolket som en ytterligere svekkelse av FN.

Se Eurodads sider for en grundig analyse av sluttdokumentet.

Norge: Sterk på enkeltsaker, uklar om FNs rolle
I forhandlingene spilte Norge en positiv rolle innenfor enkeltområder som kvinner og likestilling, helse og utdanning, gjeld, skatt og reform av de internasjonale finansinstitusjonene. Kapitalfluktutvalgets rapport og anbefalinger var også en sentral del av budskapet fra Norge. Norges innlegg i Generalforsamlingen ga gjennomslag for flere av ForUMs posisjoner. Innlegget har konkrete formuleringer på land-for-land rapportering for multinasjonale selskaper, automatisk utveksling av informasjon fra skatteparadiser og en oppgradering av FNs skattekomité, videre arbeid med illegitim gjeld og en internasjonal gjeldslettemekanisme, arbeidet med å redusere kondisjonalitet og sikre mer politisk handlingsrom i fattige land, ytterligere reform av de internasjonale finansinstitusjonene og en styrket rolle for FN i håndteringen av finanskrisen.

Når det gjelder FNs rolle i å håndtere økonomiske spørsmål, herunder finanskrisen, fremstår Norges holdning likevel som noe uklar. I den sentrale diskusjonen om oppfølgingsmekanismer var det Tyskland som kjempet for opprettelsen av et ”globalt økonomisk råd”, mens Norge her stilte seg mer på linje med USA og EU som var kritiske til å gi FN en større rolle på dette området.

Norge leder oppfølgingen
Norge vil spille en sentral rolle i oppfølgingen av forpliktelsene og forslagene fra konferansen. Norges FN-ambassadør, Morten Wetland, skal sammen med Zambias FN-ambassadør Lazarous Kapambwe lede arbeidsgruppen med mandat til å følge opp sluttdokumentet. Gruppen skal rapportere til FNs generalforsamling i september 2010.

Arbeidsgruppen har krevende oppgaver. Selv om sluttdokumentet åpner for konkrete tiltak og kan gi rom for et styrket FN, er det stor motvilje blant de rikere av FNs medlemsland mot å gi FN økt innflytelse over de internasjonale finansinstitusjonene. G20-møtet i Pittsburgh i september vil legge klare føringer for hva som besluttes på årsmøtene i Verdensbanken og IMF to uker senere. Beslutninger med politiske og økonomiske konsekvenser for fattige land vil fremdeles fattes i fora hvor flertallet av FNs medlemsland har minimal innflytelse. Reform av de internasjonale finansinstitusjonene og FNs styring av disse vil derfor være en av hovedutfordringene den norskledete arbeidsgruppen må ta tak i det neste året.

Teksten er basert på rapport skrevet av Jostein Hole Kobbeltvedt (Kirkens Nødhjelp) som hadde delegasjonsplass for ForUM under FN-konferansen.