Med finanskrisen som kontekst var det duket for spennende diskusjoner om de internasjonale finansinstitusjonenes (IFIene) rolle og fremtid. Ville medlemslandene forplikte seg til å gi nye midler til IFIene, og på hvilke vilkår? Og hva syntes de om reformforslagene som G 20 hadde kommet med i forkant?

Finansielle ressurser

Mens G 20 var opptatt av å signalisere at det finnes penger til håndtering av finanskrisen, er det fremdeles uklart hvor en del av den lovede trillionen dollar skal hentes fra og i hvor stor grad det er snakk om ferske og addisjonelle midler. Verdensbanken har foreslått at rike land skal dedikere 0,7 % av sine stimulerings- og krisepakker til et sårbarhetsfond som inkluderer mange forskjellige programmer.  Hittil har bl.a. Tyskland, Japan og Storbritannia lovet penger til en forsterket satsing på infrastruktur, handelsfinansiering og redningspakker for banker i utviklingsland, men det mangler store summer i forhold til det ønskede beløpet satt som mål av G20. For IMFs del er det ønsket fra G 20 om å tredoble utlånskapasiteten, men ikke alle ressursene som trengs for å kunne gjøre dette er på plass. I tillegg til at enkeltland må stille midler til rådighet til utlån, var det på vårmøtene mye snakk om hvor mye inntekter man kunne forvente å få fra salget av deler av IMFs gull som ble vedtatt i fjor.  Siden dette gullsalget var ment til å styrke IMFs budsjetter generelt, hersker det uenighet om G 20s forslag om å gjøre midler fra dette salget tilgjengelige for lavinntektslandene. Det vil også ta tid før midler fra gullsalget kan frigjøres for medlemslandene, fordi gullsalget ennå ikke er godkjent av alle medlemslandenes parlamenter, bl.a. kongressen i USA.

Sivilsamfunnsorganisasjonenes budskap til både Verdensbanken og pengefondet under disse vårmøtene var todelt: For det første er det viktig at finansielle ressurser gjøres tilgjengelig også for de fattigste landene, ikke bare mellominntektslandene.  De fattige landene har ikke forårsaket krisen, og derfor bør de som har skyld i krisen stille opp med bistand eller lån til svært gode vilkår. Foreløpig er dette ikke innen rekkevidde, og mange frykter at store nye lån fra IMF vil kunne føre til en gjeldskrise. 

Kondisjonalitet

Videre mener organisasjonene at midlene som skal hjelpe fattige land å bøte på de negative effektene av finanskrisen må stilles til rådighet raskt, og uten de mange sedvanlige krav om hvordan landene skal styre sin økonomiske politikk. Diskusjonene gikk høyt under vårmøtene om hvilke land som skal ha mulighet til å drive motkonjunkturpolitikk og ha tillatelse til å ha et høyere inflasjonsmål i en periode eller en negativ balanse på statsbudsjettet. Tradisjonelt har IMF anbefalt fattige land en stram økonomisk politikk, med lavt inflasjonsmål. Dette har gjort at landene ikke har kunne drive motkonjunkturpolitikk, slik som IMF nå anbefaler de fleste andre land for å bøte på krisen. Når det gjelder andre typer kondisjonalitet av mer strukturell art har IMF muligens tatt et skritt i riktig retning ved å bestemme at låneprogrammene deres fra 1. mai ikke lenger skal ha såkalte ”structural performance criteria”. Dette vedtaket mottas positivt blant sivilsamfunnsorganisasjonene, selv om man ennå er avventende til hvordan dette vil bli i praksis. Det vil fremdeles være mange muligheter for å inkludere krav om strukturelle politikkendringer i låneprogrammer, om enn under andre merkelapper.

Reform av styresett i finansinstitusjonene

Ideelt sett har sivilsamfunnsorganisasjonene ønsket at de internasjonale finansinstitusjonene skal reformeres og bli mer representative FØR de får mer ressurser og blir større og mektigere. Men vårmøtene leverte heller ikke på dette området noe nytt. I Verdensbanken har man satt seg som mål å bli enige om ny maktfordeling først innen neste vår, 2010. I komiteen til IMF kom det heller ikke til reform diskusjoner, selv om G 20 hadde lagt konkrete føringer med forslag om ytterligere å reformere kvotefordelingen i IMF innen to år. I tillegg trodde mange at IMF under vårmøtene ville diskutere reformforslagene fra en komité ledet av Sør-Afrikas finansminister Trevor Manuel, men siden disse ikke hadde vært oppe til diskusjon i styret, ble det ingen diskusjon av dette i komiteen heller. Det er mange som peker på at de europeiske landene har uforholdsmessige mange plasser i styret, men ingen av landene er foreløpig villig til å gi fra seg denne muligheten for innflytelse.

Se øvrige analyser av vårmøtene fra Slett u-landsgjelda, Bretton Woods Project og  Eurodad

Lenker til de offisielle kommunikeene fra Utviklingskomiteen i Verdensbanken og IMFC