ForUMs Høringsinnspill til Stortingsmelding 15, Interesser, ansvar og muligheter

ForUM vil takke regjeringen for den omfattende dialogen rundt utviklingen av Refleksmeldingen, men vi hadde forventet klarere politiske signaler i selve meldingen. ForUM deler regjeringens syn på verdien av åpenhet, analyse og debatt, ikke minst ”i tilfeller der dilemmaer og konflikter mellom ulike interesser, og mellom interesser og verdier utfordrer Norges linje i viktige utenrikspolitiske spørsmål”, som det står på første side i innledningen til Stortingsmelding 15. Det er derfor desto mer skuffende at meldingen i svært liten grad kritisk adresserer noen av de mest sentrale interessemotsetningene og dilemmaene:

Blant de største utfordringene verden står ovenfor i dag er å takle klimakrisen og å dempe og forebygge krig og konflikt. Dette er områder hvor Norge anser seg for å være foregangsland, og er også sentrale komponenter i det som omtales som Norges ”utvidede egeninteresser” (side 10). Samtidig tjener Norge milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til denne innsatsen for klima og fred, nemlig: Olje og våpen.

Det er oppsiktsvekkende og paradoksalt at interessemotsetningene på disse områdene knapt berøres i en Stortingsmelding med tittelen ”Interesser, ansvar og muligheter.” Vi vil derfor foreslå følgende hvor vi mener Norge har en historisk mulighet til å ta ansvar, og som det vil være i Norges interesse å gjennomføre:

1. Klima/olje:
Energi- og klimaspørsmål behandles utførlig hver for seg. Allikevel drøftes i liten grad de åpenbare konkurranse- og konfliktelementer som eksisterer mellom Norges rolle som storprodusent og -eksportør av fossile energikilder, og vårt erklærte ønske om å være en ledende klimanasjon. Klimadelen viser hvordan klimaendringene truer natur og mennesker; energidelen fremhever det økte forretningspotensialet  is-smeltingen i Polhavet representerer for eksport av olje og gass.

ForUM etterlyser en avklaring av hva som er viktigst for Norge: Målet om og frihet til full utnyttelse av egne naturressurser (les: pumpe opp og selge all oljen og gassen for så å investere overskuddet i internasjonale verdipapirer eller infrastruktur i fastlandsøkonomien), eller å kunne fremstå med troverdighet som en pådriver for fornybar energi og avvikling av fossilt brennstoff.

Meldingen slår fast at ”Norges viktigste bidrag til energisikkerhet er å sørge for stabile leveranser av olje og gass til verdensmarkedet…”. ForUM er sterkt uenig i denne målsettingen. Norges viktigste bidrag til energisikkerhet må heller være å bidra til å redusere og deretter avskaffe avhengigheten av knappe fossile energiformer til fordel for ubegrensede mengder fornybar energi, noe meldingen fremhever senere i samme kapittel. Som en global energistormakt har Norge unike forutsetninger for nettopp å yte slike bidrag, noe meldingen selv slår fast: ” Vår kunnskap og kompetanse innenfor energisektoren må brukes til å utvikle teknologi og finne klimaløsninger også utover petroleum og vannkraft”. Norge kan bidra til å redusere det største hinderet for utbredelsen av nye energiløsninger i dag: Billig og stabil tilgang på olje og gass.

Meldingen slår korrekt fast at ”Norsk troverdighet og suksess i klimapolitikken er avhengig av effektive globale samarbeidsmekanismer”, men svikter totalt som et politisk viljesdokument når konklusjonen kun lyder ”Norge har stor interesse av å styrke det globale forhandlingsmaskineriet på klima, samtidig som norske oljeinteresser utfordrer og utfordres av framtidige klimaregimer.” Hva mener egentlig regjeringen med dette? At den skal videreføre de siste tiårenes strategi med å la hensynet til fortsatt olje- og gassproduksjon gå foran klimapolitikken, eller at klimahensyn heretter skal veie tyngre enn de tradisjonelle norske økonomiske interessene slik at forhandlingene om et nytt internasjonalt klimaregime kan lykkes?

• ForUM savner en invitasjon fra regjeringen til en omfattende samfunnsdebatt om valg av energistrategi, og utfordrer Stortinget til å løfte dette spørsmålet frem overfor velgerne i høst.

Forutsigbare rammebetingelser for markedet er viktig for å få til energiomlegging.
EUs Direktiv for å fremme bruk av fornybar energi (Fornybardirektivet) er et viktig skritt på veien mot et fornybart Norge i 2020. EU vil trolig kreve at Norges fornybarandel skal øke til ca. 74 % innen 2020. I dag er andelen rundt 60 %. En av grunnene til at Norges fornybarandel er relativt høy i dag og et argument for at Norge bør ha et høyt mål, er at olje- og gassvirksomheten offshore ikke tas med i fornybarandelen. En stor del av Norges fossile energiproduksjon er altså ikke en del av direktivet. Siden offshorevirksomheten ikke er med i beregningsgrunnlaget kommer Norge langt bedre ut enn det som egentlig er reelt. For å kompensere for dette bør Norge ha en høyere fornybarandel. 

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen om å implementere og overoppfylle fornybardirektivet, i hovedsak gjennom energieffektivisering og fornybar energi. Den fornybare energien vi produserer i tillegg kan eksporteres.

Energieffektivisering er ifølge både FNs klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA) det tiltaket som raskest gir oss de største utslippsreduksjonene av klimagasser.

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen om snarest å implementere EUs Direktiv om effektiv sluttbruk av energi og energitjenester (Energitjenestedirektivet) som gir et legalt rammeverk for bedre energiutnyttelse.

2. Våpeneksport/fredsinnsats:

Fredsbygging regnes blant områdene hvor Norge har komparative fortrinn. Arbeidet med å forebygge og stanse konflikter og å bygge fred er av stor betydning både globalt og for norske interesser. Norge har spilt en viktig rolle for humanitær nedrustning i arbeidet med et forbud mot landminer og klasevåpen.

Den ukontrollerte spredningen av våpen rammer mennesker og miljø og hindrer utvikling. ForUM er derfor glad for at regjeringen støtter det viktige arbeidet med en internasjonal våpenhandelkonvensjon (Arms Trade Treaty) og ønsker bedre kontroll med spredning av håndvåpen. Dette omtales i meldingen såvel som i Soria Moria-erklæringen. Samtidig er Norge blant verdens største våpeneksportører – den største i forhold til innbyggertall - uten å ha tilstrekkelig kontroll på hvor norske våpen og ammunisjon havner. Regjeringen ikke har varslet noen nye grep i så måte.

Krav om sluttbrukererklæring ved salg av våpen til alle land, også NATO-land
ForUM mener vi må ha en garanti for at kjøperen av norske våpen ikke selger videre våpnene og ammunisjonen uten Norges godkjenning, og at vi må stille betingelser for eventuelle videresalg. I dag krever ikke Norge såkalt sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-land. Når for eksempel USA videreselger norskproduserte våpen til Israel er det åpenbart at Norge vil kunne bidra til at palestinske sivile blir drept - samtidig som vi tilrettelegger for fredsforhandlinger. Ifølge en rapport som Kirkens Nødhjelp offentliggjorde i fjor eksporterer NATO-allierte ammunisjon til en rekke krigsherjede land, deriblant Sudan, Kenya, Kongo, Liberia og Sri Lanka. Storparten av norske våpen eksporteres til våre NATO-allierte. I motsetning til Norge krever både Tyskland og Italia sluttbrukererklæring internt i NATO. Norsk våpenindustri frykter tap av markedsandeler. Men Norge  kan ikke av den grunn bryte et viktig prinsipp i norsk våpeneksportpolitikk: Stortingsvedtaket fra 1959 om at Norge ikke vil tillate ”salg av våpen eller ammunisjon til områder som er i krig, eller der det er trussel om krig, eller land involvert i borgerkrig”. En presisering fra 1997 sier UD videre skal vurdere ”aspekt knyttet til demokratiske retter og fundamentale menneskerettigheter”.  Uten sluttbrukererklæring står ikke kjøper ansvarlig for hvor kulene ender opp. 

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen om å kreve sluttbrukererklæring ved salg av våpen til alle land, inkludert NATO-allierte.

Norge må ikke bryte reglene for våpeneksport
ForUM er kritisk til at den norske stat har eierandeler i våpenprodusenter i utlandet som eksporterer etter kriterier som er i strid med de norske normene for våpeneksport. Den norske stat eier 50 % av Nammo-konsernet, en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland. Finland har for eksempel eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen om å bruke sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonsfasilitetene ligger i.

Norske våpen og ammunisjon må merkes bedre og lettere kunne spores.

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen om å sørge for at militær håndvåpen-ammunisjon fra norskeide selskaper konsekvent merkes med produsent, førstekjøper og produksjonsnummer, samt jobbe for en tilsvarende forpliktende internasjonal merkingspraksis.

Denne informasjonen vil gjøre det enklere å spore ammunisjonen tilbake til de som er ansvarlige for at den ikke skal havne i gale hender. Informasjon om og bokføring av produksjon og merkingspraksis må være lettere tilgjengelig for de som arbeider med sporing.
 

• ForUM ber Stortingets utenrikskomité anmode regjeringen - både i kraft av dens eierskap i våpenselskaper og som ansvarlig for norsk våpeneksport - om å sikre økt åpenhet rundt disse selskapenes eksport av og merkingsrutiner for håndvåpenammunisjon. Merkingskoder må være publisert på en slik måte at de som skal spore ammunisjonen lett kan forstå hva merkingen betyr.